Det er ikke først og fremst økninger i forsvarsbudsjettet som skaper trygghet.
Regjeringens langtidsplan for Forsvaret (LTP) har vært gjenstand for mye debatt, og både statsbudsjettet og landmaktsutredninga aktualiserer dette.
Noen hevder den er for lite ambisiøs. Andre har kritisert den for å fokusere for mye på enkelte kapasiteter, mens andre kapasiteter har blitt utelatt. Planen har vært gjenstand for kappestrid mellom de politiske partiene hvor diskusjonen i stor grad har blitt redusert til hvem som er villige til å bevilge mest penger til Forsvaret.
Beklagelig nok vitner dette om et gammeldags og snevert syn på sikkerhetspolitikk. I vår tid er trusselbildet langt mer sammensatt enn tidligere. Terror og sabotasjevirksomhet sponset fra utlandet, desinformasjonskampanjer, cyberangrep og økonomisk krigføring har i større og større grad overtatt fra den regelrette stat til stat-krigføringen. Den nye situasjonen krever et bredere sett med virkemidler.
For Norges del er det interessant å se på hvordan denne debatten arter seg i Russland. Der har den nåværende militære stabssjefen og viseforsvarsminister, Valerij Gerasimov, gitt opphav til en doktrine for moderne hybridkrig.
Gerasimov-doktrinen, som av mange betegnes som Russlands offentlige militærdoktrine, ser for seg at verden er i en permanent tilstand av krig, hvor alle midler både er tillatte og nødvendige for å trygge ens egne interesser, det være seg å spre ensidig propaganda, oppmuntre separatister og sabotasjegrupper, cyberterror, eller militære aksjoner.
Kritikere vil hevde at Gerasimov i sine artikler først og fremst bare beskriver vestlig intervensjonisme, destabiliseringer og regimeskifte-strategier, men som de fleste har sett har dette også blitt yndede russiske strategier andre steder, fortrinnsvis i Ukraina.
Det er ingen tvil om at ikke-militære virkemidler for å oppnå politiske og strategiske mål har økt, og i mange tilfeller overgått den rene våpenmakten i effektivitet.
Er det for eksempel gitt at tettere NATO-integrering og et forsvar basert på strategiske militære kapasiteter, som f.eks. F-35 jagerfly er den beste garantien mot en slik hybridkrig? Vil NATOs artikkel 5, som tross alt krever at alle organisasjonens 29 medlemsstater er enige, iverksettes om Norge utsettes for et omfattende cyberangrep, eller en lavintensitetskonflikt med diskutable bindinger til en fremmed makt? Er dagens forsvar godt rustet til å sikre oss mot informasjonskrig, sabotasjeaksjoner eller internasjonale økonomiske sanksjoner?
I den forrige langtidsplanen står det at Forsvarets første oppgave er å «alene og sammen med andre» kunne trygge norsk suverenitet og sikkerhet, samt «bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press». I den nye langtidsplanen er dette derimot endret til å handle om «troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar».
Det beste vernet mot hybridkrig og undergravingsvirksomhet utenfra, er å ha vennlige og trygge forbindelser og samarbeid med våre naboland.
Dette kan for eksempel innebære at det kan være klokt å revurdere den nåværende politikken overfor Russland. Kanskje vil det være en idé å revidere sanksjonspolitikken og den stadige lempingen på de selvpålagte restriksjonene Norge tidligere utviste med tanke på militære øvelser og alliert tilstedeværelse på norsk territorium?
Opprustning er en naturlig konsekvens av frykt og usikkerhet. Det er likevel ikke nødvendigvis slik at det først og fremst er ytterligere økninger i forsvarsbudsjettet som skaper trygghet. Tvert imot, om innretningen gjør oss mer avhengige, sårbare og generelt lite rusta for å møte et moderne og mangefasettert trusselbilde, kan dette like gjerne generere nye trusler og utløse nye konflikter i tida som kommer.
Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen 23. oktober.
Les også: The Gerimasov Doctrine. It’s Russia’s new chaos theory of political warfare. And it’s probably being used on you. Politico, oktober 2017.