I dag er det selveste bursdagen til De forente nasjoner: FN-dagen. I dag for 73 år siden trådte FN-pakten i kraft.
Mange ganger siden 1945 har det blitt hevdet at verdensorganisasjonen er ute av takt med sin egen samtid. Men like ofte har FN vist at organisasjonen er det beste alternativet medlemsstatene klarer å stable på beina.
Til tross for at det internasjonale samarbeidet er under press nå om dagen, har vi siden 2015 sett flere seire for internasjonalt samarbeid; Verdensledernes enighet om FNs 17 bærekraftsmål, klimaavtalen fra Paris, og de rykende ferske internasjonale samarbeidsavtalene for migrasjon og flyktninger Global compact for migration og Global compact on refugees er alle gode eksempler på dette.
FN-organisasjonene i Norge bruker derfor årets bursdagsfeiring til å sette fokus på migrasjon i Norden. I FNs barnefond UNICEF løfter vi rettighetene til barn på flukt som de nye samarbeidsavtalene løfter fram.
For et barn som må forlate hjemmet sitt, uansett grunn, har de samme rettighetene i lomma, uavhengig av hvor det kommer fra eller hvor det skal hen. Myndighetene har et rettslig ansvar for å sikre at barn som kommer til Norge ikke får svakere beskyttelses- og omsorgsordninger, og dårligere tilgang til helsetjenester og utdanning enn andre barn. I Norge har barnekonvensjonen og «barns beste» forrang over annen lov gjennom menneskerettighetsloven.
Men UNICEFs rapport fra 2018 «Protected on Paper?» viser at selv om barna er beskyttet på papiret, så er de ikke alltid det i virkeligheten.
Foto: UNICEF Norge
Siden 2015 har rundt en million barn som reiser alene kommet til Europa etter flukt fra krig, konflikt og fattigdom. Til tross for lavere ankomsttall i 2017 og 2018 er det fortsatt barn og familier som risikerer liv og helse i jakten på et bedre liv i Europa. I 2015 ankom det 5 480 enslige mindreårige asylsøkere til Norge, av disse fikk 92 prosent innvilget sin søknad om asyl. I 2017 lå ankomsttallet på 191 barn, hvorav 44 prosent fikk innvilget oppholdstillatelse.
«Flyktningkrisen» i 2015 satte utvilsomt asylsystemene i Europa og i Norge på prøve. Det resulterte i innstramminger i migrasjonspolitikken. Vi ser at færre enslige mindreårige asylsøkere kommer til Norge i dag. Det betyr ikke at disse barna ikke har rett til trygghet og å bli hørt. For barna som faktisk kommer seg hit er det enda viktigere at vi gir dem så gode forutsetninger som mulig for å nå sitt fulle potensiale, på lik linje med alle andre barn i Norge.
Vi i UNICEF mener at ansvaret for alle barn i en asylprosess skal ligge hos Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet – Bufdir.
På den måten møter vi barnas behov, både for at grunnleggende barnevern og omsorgstjenester, samtidig som vi ivaretar deres rettigheter. Allerede i 2007 ble ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år overflyttet fra Utlendingsdirektoratet (UDI) til Bufdir. Det ble varslet om at det samme ville skje for enslige mindreårige asylsøkere i aldersgruppen 15-18 år, men dette skjedde aldri. Totaltallet på enslige mindreårige asylsøkere som er kommet til Norge var per mai i år 383.
Det burde være mulig å overføre ansvaret for alle sammen fra UDI til Bufdir uten at det vil føre til store økninger i budsjett utover midlene som i dag er satt av til dette arbeidet i UDI.
Regjeringen bør fastsette gjennom forskrift når barnet skal høres i asylprosessen, slik at barnets rett til å bli hørt ivaretas.
Ifølge Barnekonvensjonen har barna rett til å bli hørt, både når de kommer alene som enslig mindreårig asylsøker, og når de kommer i følge med voksne eller familien sin. Vi ser i Norge og andre nordiske land en klar tendens til at lovverk tilknytta asyl- og flyktningefeltet trumfer barnekonvensjonen i praksis, dette til tross for at barnekonvensjonen er i særstilling i norsk lov.
I likhet med i spesialisthelsetjenesten bør det gjennom asylprosessen være dedikerte barneansvarlige på hver enhet. Da vil barns beste og deres rettigheter bli bedre ivaretatt, og barna får tilpasset informasjon om sine rettigheter.
Vi trenger bedre data. Så langt vet vi mye om hva som skjer med asylbarna når de kommer til Norge i mottaksfasen, men vi vet lite om hvorfor unge asylsøkere forsvinner fra mottak, og hvordan denne gruppens oppfølging og integrering lokalt fungerer i kommunene over tid. Det må vi gjøre noe med skal vi lykkes bedre med å ta vare på dem og integreringen.
Selv om barn er på flukt er de først og fremst barn. Vi må derfor sørge for at de får rettighetene ivaretatt og blir hørt.
For barn er ikke først og fremst asylsøkere, flyktninger eller migranter. I den norske debatten om innvandring, og i mottaksapparatet for barna som kommer til Norge, kan man få inntrykk av nettopp det. Det etterlatte oppfatningen er at asylsøkende barn ikke har de samme grunnleggende rettighetene som barna som allerede bor i Norge. For å være tindrende klar: Det er naturligvis feil.
La oss derfor bruke årets FN-dag til å minne alle på at barna på flukt først og fremst er barn og har like rettigheter som alle barna i Norge.