For et par år siden fikk jeg besøk av min familie min som bor i USA.
Gutten i videoen som forteller om sin historie da han ble stoppet av politiet som 17 år heter Ali og er min fetter. Ali er et år yngre enn meg og bodd hele livet i Minneapolis. Han studerer på University of Minnesota. Vi begge studerer, vi har litt ulik musikksmak, men vi er er jevnaldrende og snakker i ny og ne om livet i kalde Norge og i kaotiske USA. Mesteparten av tiden går til å catche opp og snakke om NBA og for det meste om mye tull.
For et par dagen siden så jeg at Ali la ut en story på Snapchat. I likhet med mange gutter og jenter på vår alder var han ute i gatene i Minneapolis og demonsterte mot drapet på George Floyd.
Jeg ble stolt av at min egen fetter var ute og demonsterte mot det rasistisk motiverte drapet som hadde rammet hans nabolag.
Stolt av at han stod opp mot den daglige uretten som rammer ungdommer som han.
Et par dager ringte jeg han, og spurte om hvorfor han demonsterte. Til slutt spurte jeg om han noensinne hadde opplevd rasisme eller kjent på frykten mange unge afroamerikanere har når de ser politiet i gatene. Han nølte ikke et sekund og svarte ja på begge deler.
En del av meg ville ikke ha et svar på et slikt spørsmål. Vi alle har hørt om den systematiske rasismen i USA, men å vite at din egen fetter som lever et likt liv som deg har opplevd dette på nært hold var sjokkerende.
Sinnet er ekte. Det er kraftig. Det å late som at det ikke finnes uten å forstå røttene fører bare til en utvidelelse av misforståelsene som eksisterer mellom svart og hvit.
USA er et land som har eksistert i 243 år. Et land som så brukte 100 år på å kvitte seg med slaveriet. Som så dette brukte 100 år på å kvitte seg med segregeringen av svarte. Som så brukte nesten 50 år før den første afroamerikaneren ble president.
Ting vil alltid ta tid i USA. Vi kommer til å høre om den svarte mannen og kvinnen som opplever politivold. George Floyd vil ikke være den siste som blir drept.
Det er ikke siste gangen unge og gamle blir drept på grunn av deres hudfarge. Drept for å kjøre. Drept for å sove. Drept for å skrike. Drept for å selge CDer. Drept for å bruke hoodie. Drept for å være hjemløs. Drept for å spise iskrem. Drept for å leke med lekepistol.
Hatet og frykten mot mennesker med en litt annerledes bakgrunn er voksende i Europa og hjemme i Norge. Alle mennesker uavhengig av hudfarge og bakgrunn har et moralsk ansvar for å sørge for at rasisme skal være uakseptabelt.
Denne gangen kan vi snakke om politikken som forsetter å bidra til at skille mellom fattig og rik ikke skal være påvirket av hudfarge. Denne gangen kan vi snakke om de smuldrende skolene som stjeler fremtiden til svarte barn i vanskeligstilte områder. Denne gangen må vi si nei til de kyniske høye stemmene som forteller oss at disse barna ikke kan lære, at barna som ikke ser ut som majoriteten er noen andres problem. Uavhengig om disse barna bor i USA eller Norge så er de barna våre, og vi vil ikke la dem falle bak.
Det er lett å tenke at ting aldri vil bli bra. At dette vil skje gang på gang. Historien er fylt med nedtur etter nedtur. Svarte menn som blir henrettet av politi med 105 dager opplæring i en jobb som skal beskytte innbyggerne. Ikoner, som Abraham Lincoln, Martin Luther King og Kennedy-brødrene, som blir drept for å stå på riktig av historien.
Det er når alt ser grusomt ut vi er nødt til å se på hvorfor kampen for alle menneskers frihet nytter ekstra. Vi kan ikke la oss drive av de foregående nedturene, men troen og ideen om at enkeltmennesket har noe godt i seg som igjen vil bidra til at kampen for oppturene til slutt lønner seg.
Kampen for at den svarte mannen og kvinnen skal få leve et liv uten å bli sett ned på eller drept for sin hudfarge fortsetter. Den kampen vinner ikke svarte alene. I den kampen trenger vi alle og hver og en av oss.
I dag demonstrerer jeg for Ali.
Av: Fawzi Warsame, jusstudent og Arbeiderparti-politiker fra Sagene i Oslo
