Hva skjer med demonstrasjonene i Hviterussland etter Tikhanovskajas ultimatum?

Hvilken rolle spiller Svetlana Tikhanovskajas ultimatum til presidenten, spør Lisa Sagal i Minsk.

Demonstrasjonene mot president Aleksandr Lukasjenko fortsetter i Hviterussland - med eller uten opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja. Foto: NEXTA
Annonse

Siden Svetlana Tikhanovskaja kom med et ultimatum til presidenten på søndag, har mange hviterussere begynt å tenke høyt om hvorvidt dette ultimatumet har nok kraft i seg til at det burde vært fremsatt.

Tikhanovskaja krevde at tre betingelser måtte bli møtt innen 26. oktober, hvis ikke alle alle hviterussere skulle gå ut og protestere og i tillegg starte en generalstreik i samtlige bedrifter og fabrikker. De tre betingelsene var for det første at Aleksandr Lukasjenko må gå av, for det andre at volden i gatene må ta fullstendig slutt, og for det tredje at alle politiske fanger må bli løslatt.

Det sies ofte at for at man kan komme med et ultimatum, må det være en sannsynlighet for at kravene vil bli oppfylt. I Hviterussland betyr dette at for at det skal være noen vits i å kreve noe, må det være tegn på at den sittende presidenten Aleksandr Lukasjenko er villig til å møte betingelsene. Men dette er åpenbart ikke tilfellet her. Lukasjenko har svart på sin egen måte – Tikhanovskaja er nå etterlyst «internasjonalt» (noe som i dette tilfellet selvsagt bare betyr etterlyst i Russland og Hviterussland) for å ha kommet med «offentlige oppfordringer om å velte grunnloven med makt.»

Dette viser at Lukasjenko ikke tar ønsket om dialog på alvor. Han betrakter fortsatt ikke opposisjonen som en likeverdig forhandlingspartner. Og dette er grunnen til at jeg ikke tror at målet med Tikhanovskajas ultimatum var å vekke presidentens oppmerksomhet, men å oppmuntre folk og minne dem om at revolusjonen fortsatt pågår. I det aller minste blir dette en måte å betrakte utspillet hennes som et uttrykk for håp, i stedet for håpløshet.

Tikhanovskajas stemme eller folkets?

Svitlana Tikhanovskajas offentlige handlinger som dette ultimatumet, møtene hun har hatt med Angela Merkel og Emmanuel Macron, intervjuene hun har gitt og telefonsamtalene med ektemannen som fortsatt sitter i fengsel, reiser spørsmålet om i hvilken grad hun fortsatt er en nasjonal leder som er med på å oppmuntre og holde i gang protestene, og en fortsatt kraft for forandringer i Hviterussland.

Selv før hun kom med ultimatumet sitt, hadde det hviterussiske folket demonstrert at protestene ikke er spesielt tett knyttet opp til Tikhanovskajas person eller posisjon. På samme måte som hun allerede under valgkampen erklærte flere ganger at hun ikke hadde som mål å bli president selv, men bare å få til et rettferdig og demokratisk valg, har det folk har støttet stort sett vært selve ideen om å få lov til å uttrykke sin egen politiske vilje. Dette skaper en tvetydig situasjon.

På den ene siden er det bedre når det finnes en leder som man kan vende seg til når det gjelder å komme med offisielle uttalelser. På den andre siden må demonstrasjonene kunne fortsette uten denne lederen, dersom hun blir tvunget til å forlate landet. Og jeg ser tydelig nå at demonstrasjonene ikke handler om en sterk leder, men om at folk gir lederskap til vanlige borgere som ikke er redde for å gi uttrykk for sine politiske meninger. Dette er igjen med og motiverer ønsker om å fremme menneskerettigheter som ytringsfrihet, talefrihet og forsamlingsfrihet.

Pro-Lukasjenko-demonstrasjoner: Påvirker de stemningen blant opposisjonen?

Straks den russiske propagandakanalen RT kom til Hviterussland for å begynne å lage propaganda for myndighetene, begynte de å holde folkemøter til støtte for Lukasjenko, hovedsakelig i hovedstaden Minsk. Dette var en måte å produsere gode TV-bilder, som kunne brukes til å argumentere mot dem som anklaget Lukasjenko for diktatoriske metoder og valgfusk. Mens demonstranter med røde og hvite flagg eller bånd blir pågrepet og dømt til 10-15 dagers fengsel, blir de som fraktes inn til sentrum i busser og er utstyrt med det grønne og røde flagget til myndighetene beskyttet av politiet helt til demonstrasjonene er over.

Dette representerer noe nytt i Hviterussland – vi har ikke pleid å ha særlig mange pro-Lukasjenko-demonstrasjoner eller folkemøter selv i forbindelse med valgkamp. Folkemengder på denne størrelsen er noe vi bare har sett i forbindelse med parader. Dermed er det både interessant og viktig hvordan disse store demonstrasjonene til støtte for myndighetene påvirker alle dem som har sluttet seg til opposisjonen i år.

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

For det første er det selvsagt viktig hvorvidt de som går på slike møter, gjør det fordi de virkelig støtter presidenten, eller om de har valgt å forholde seg nøytrale og dermed ikke har noe imot å bli involvert i støtten til Lukasjenko selv om de ikke nødvendigvis sympatiserer med myndighetene. Ut fra det jeg har sett, forsøker «de virkelige opposisjonelle» å ikke la disse organiserte og prangende møtene påvirke hva de tenker om revolusjonen framover. Fortsatt ser vi en masse solidaritet og vilje til å hjelpe hverandre.

LES OGSÅ: Karneval mot myndighetenes spesialstyrker

Ulovlige rettssaker med lojale dommere

Den siste tiden har en velkjent rettspraksis startet opp igjen i Hviterussland. Den går ut på at et stort antall mennesker som har deltatt i demonstrasjoner blir stilt for retten, der de blir tildelt et like stort antall vilkårlige dommer der de fengsles for 10-15 dager. Blant dem som blir stilt for retten er folk som har deltatt i demonstrasjoner eller som har forsøkt å beskytte veggmalerier knyttet til revolusjonen, idrettsutøvere som har spilt inn videoer til støtte for opposisjonen, direktøren for et statlig hospice som gav uttrykk for sine politiske holdninger, og journalister som bare har gjort jobben sin ved å filme og intervjue mennesker på gaten.

Noe jeg lurer på, er om dommerne i disse rettssakene er bestukket, eller bare svært hengivne mot regimet. Det er svært lite sannsynlig at alle dommerne får betalt for kjennelsene sine, siden økonomien i Hviterussland er såpass dårlig. Dette betyr igjen at disse menneskene fortsatt er lojale og hengivne mot det juridiske systemet som eksisterer her. Det er et system som skal sikre stabil beskyttelse av myndighetene, noe som igjen betyr at det trengs et stort antall arrestasjoner og bøter for å eliminere alle trusler mot makten til presidenten og sikkerhetsstyrkene.

Naturligvis har det ikke blitt satt i gang noen form for tiltaler mot de politifolkene som torturerte fanger i fangetransporter og varetektsfengsler mellom 9. og 12. august, selv om over 1300 mennesker ble ofre for sikkerhetsstyrkene i disse dagene. Det betyr at politiet vårt også selv mener at det de gjør er riktig.

Mediedekningen: Ingen konkurranse mellom kanaler og aviser

Siden 1. oktober har Tut.by, et av de viktigste uavhengige mediene i Hviterussland, vært fratatt statusen som medie. Dette har ikke hindret dem i å fortsette å være en ressurs på internett, men det viser samtidig nok en gang at myndighetene ikke er villige til å tillate informasjon med en mer objektiv vinkling enn den som finnes i statlig TV. Det er også tydelig at vi nå ikke har noe annet enn statlig presse og TV i Hviterussland, og at det ikke eksisterer noen form for konkurranse mellom kringkastere og aviser.

Dermed blir måten mediene dekker det som skjer på lik overalt, og fastlagt på forhånd. Og så lenge det ikke er noen mulighet til å bli en ledende aktør i mediesfæren, hvorfor skal TV, radio eller presse gå ut og gi folk et nytt bilde av situasjonen? Deres viktigste funksjon er å adlyde en agenda som er gitt fra sjefen selv – det vil si fra presidenten- uten å forsøke å være kreative. Kreativitet er nå et privilegium for demonstrantene.

Fakta: Hviterussland

Republikk i Øst-Europa. Grenser mot Russland, Polen, Ukraina, Latvia og Litauen.

9.408.400 innbyggere (2020). Av disse er 83,7% hviterussere, 8,3% russere, 3,1% polakker, 1,7% ukrainere og 3,2% andre.

Religion: Ortodoks og katolsk kristendom. 41% er ikke-religiøse.

Hovedstad: Minsk. Andre store byer er Gomel (hviterussisk Homiel), Mogilev, Vitebsk, Grodno (hviterussisk Hrodno) og Brest.

Hviterussland ble et selvstendig land først i 1991. Aleksandr Lukasjenko har sittet som president siden 1994 ved hjelp av en blanding undertrykkelse og valgfusk. Det meste av støtten hans antas å ha vært på landsbygda, blant industriarbeidere og statsansatte og blant eldre. Menneskerettighetssituasjonen omtales som svært ille.

I middelalderen var Hviterussland en del av Rus, en gruppe stort sett slaviske fyrstedømmer i dagens Hviterussland, Russland og Ukraina som var grunnlagt og styrt av etterkommere av skandinaviske vikinger med sentrum i Kyiv (Kiev) i dagens Ukraina. Den viktigste staten i dagens Hviterussland lå rundt Polatsk. Mange hviterussere misliker den norske betegnelsen Hviterussland. På svensk er navnet nylig endret til Belarus som kan oversettes med «Hvite Rus» eller «Rus-land».

På 1300-tallet ble Hviterussland en del av storfyrstedømmet Litauen som senere gikk i union med Polen. På 1700-tallet ble Hviterussland ble det del av det russiske tsarriket. Etter den russiske revolusjonen i 1917 forsøkte hviterussiske nasjonalister å utrope en hviterussisk republikk uten hell. Hviterussland ble delt mellom Sovjetunionen og Polen, og først forent i 1941. Hviterussland var en av republikkene som utgjorde Sovjetunionen.

Under andre verdenskrig var Hviterussland en av de viktigste slagmarkene. Mellom en og to millioner hviterussere mistet livet inkludert 66 % av den store jødiske befolkningen. Etter krigen fant det sted en rask industrialisering. Både under tsarene og i Sovjettiden ble Hviterussland utsatt for en kraftig russifisering som delvis har fortsatt under Lukasjenko.

Denne teksten er oversatt fra russisk til norsk av John Færseth.

Støtt Transit Magasin
Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi trenger din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er å tegne et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Det er også mulig å gi engangs støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her