Uttrykket «islamistisk separatisme» har gradvis blitt introdusert, som følge av terrorbølgen som har rammet Frankrike siden 2015. Bakgrunnsfoto viser blomsterhavet foran skolen hvor Samuel Paty jobbet. Foto: Vibeke Knoop Rachline

9. desember legger regjeringen frem sitt lovforslag «for å styrke sekulariteten og republikanske prinsipper». Datoen er alt annet enn tilfeldig. 9. desember 1905 vedtok Frankrike en lov som skilte religion og stat. Staten skulle være nøytral ovenfor likestilte religioner. Det skulle være beskyttet religionsfrihet og frihet til ikke å tro. Siden har dette vært bærebjelken i det franske samfunnet, en garanti for demokratiet – og samtidig for trosfrihet, et skille mellom offentlige og religiøse institusjoner og likhet for loven for alle.

Som en følge av denne loven skulle religion holdes utenfor skoler, med en dag fri midt i uken for de som ønsket privat religionsundervisning. Loven kom som en balsam etter alle de religiøse feidene som rammet Frankrike i over 150 år og markerte republikanismens og sekularismens seier over klerikalisme, særlig den katolske. Den skulle ikke bli utfordret før i 1980-årene av muslimske miljøer og aktører som ville ha særrettigheter eller bli unntatt for sekularismen. Fenomenet har fått navnet «islamistisk separatisme».

Ordet «separatisme» er bakt inn i Frankrikes historie, men ble tidligere brukt for territorier. Fra middelalderen av vokste en beskjeden frankisk stat ut fra nord-Frankrike og Paris-området ved å innlemme tilgrensende territorier som var suverene eller strebet etter å bli det. Det skjedde gjennom ekteskapsinngåelser mellom kongelige familier i Europa, veloverveide diplomatiske kompromisser eller krig. Baskerland, Katalonia, Bretagne og Korsika var blant disse «nesten stater» som ikke godtok å underkaste seg fransk styre. Etter 1789 oppstod det i tillegg strid om disse territoriene skulle godta Revolusjonen og overgangen til republikk.

Separatisme har dermed vært knyttet til stridsspørsmål mellom sentralmakt og territorier, og ikke til noen politisk ideologi i moderne forstand. I nyere tid har regioner fått større innslag av selvstyre og økt anerkjennelse. Sentralstaten overførte stadig mer myndighet til dem for å spare penger og fokusere på kjernefunksjoner. Frankrike ble mer desentralisert, uten å bli en føderal stat som Spania eller Tyskland. Grunnlovens første artikkel fastslår at landet er udelelig og at dets organisasjonsform er desentralisert. Språkundervisning på morsmålet på skoler eller generalisert tospråklig skilting er et eksempel på hvordan franske regioner fortsetter å eksistere innenfor rammene av republikken.

I perioder har det derimot oppstått voldelige episoder, når dialogen mellom utbrytergrupper og sentrale myndigheter låste seg. Gjennom sin historie opplevde også Frankrike en form for separatisme som var tilknyttet selvstendighetskrav fra motstandere av fransk kolonialisme, som ville løsrive seg fra det franske imperiet. På begynnelsen av 1960-årene ble flertallet av franske kolonier i Afrika selvstendige uten vold. Indokina-krigen mellom 1946 og 1954 og Algerie-krigen mellom 1954 og 1962 var viktige unntak som innebar ekstrem vold fra involverte parter.

Uttrykket «islamistisk separatisme» dukket gradvis opp som følge av terrorbølgen som rammet Frankrike fra 2015, frem til i dag. I motsetning til tidligere former for separatisme handler ikke denne formen direkte om territorier, men om hvilken trussel islamisme som radikal ideologi utgjør for fransk sekularisme og det det franske samfunnet. En slik trussel er ikke helt ukjent. Før 1789 vokste fransk sekularisme som en reaksjon mot katolsk klerikalisme, som hadde tette bånd til monarkiet. Frem til 1905 anerkjente den verken det republikanske styret eller skillet mellom stat og religion. Den franske republikken har derfor blitt sekulær og antiklerikalsk. Den motsetter seg religioners kontrollforsøk over institusjoner og deres innblanding i det offentlige og politiske liv, samt i folks hverdagsliv.

Islam har ikke alltid vært betraktet med skepsis i Frankrike. Historisk sett har franskmenn heller ofte vært fascinert av islam og orientalismen. De jublet ved byggingen av det første store moske i Frankrike i 1924 i Paris. Avkoloniseringsprosessen, Algerie-krigen, den økende innvandringen fra Nord-Afrika på begynnelsen av 1970-tallet og etterdønningene av 9/11 i USA endret gradvis synet på islam og på muslimer. Parallelt vokste en mer radikal form for islam-praksis i deler av Frankrike fra 1980-årene.

- Annonse -Gratis bok til nye abonnenter

Islamismen har utfordret fransk sekularisme med eller uten vold. Ifølge Jihad-spesialisten Hugo Micheron finnes det fire grener av islamisme i dagens Frankrike: Det muslimske brorskapet, Tabligh-bevegelsen, salafismen og jihadismen. Et fellestrekk mellom dem er motviljen mot å skille islam som religion og ideologi og viljen til at det offentlige rommet skal underkaste seg religiøse lover. Skillelinjen mellom dem går derimot på bruk av vold. Brorskapet, Tabligh og salafisme bruker i stor grad forkynning og sosialarbeid for å øke sin innflytelse. Jihadismes mål er derimot å bruke terrorisme for å innføre et islamistisk styre i deler av Frankrike heller i hele landet.

Konflikten mellom fransk sekularisme og politisk islamisme startet høsten 1989, da tre gymnasjenter i Paris-forstaden Creil ble utvist fra skolen etter å ha kommet med hijab og nektet å ta den av. Rektor mente det var i strid med skolens sekulære prinsipp og utviste dem. Det endte med et forlik mellom skolen og foreldrene. Jentene måtte ta av seg hijaben inne på skolen for å markere forskjellen mellom privat og offentlig rom. Debatten varte i 30 år. I mellomtiden kom det en lov mot «synlige religiøse symboler» på skoler i 2004, og en annen lov mot ansiktsdekkende plagg i 2010. Det ble formulert slik at muslimer ikke skulle krenkes. Ro og orden skulle sikres i det offentlige rom.

Sosiologen Farhad Khosrokhavar anser hijab-saken i Creil som «begynnelsen på konflikten mellom et flertall knyttet til republikanske verdier og et stort mindretall – muslimene utgjør 6-8 % av befolkningen i Frankrike. En del av dem føler seg krenket, forlatt og forkastet. De prøver å finne en identitet fra hijab til burkini. Creil var derfor begynnelsen på islam som sosial tematikk, og senere politisk.» Islamistisk klerikalisme kan i verste fall munne ut i terrorisme. I 2012 gjennomførte den selverklærte jihadisten Mohammed Merah tre attentater i Toulouse og Montauban. Og flere terrorangrep skulle det bli fram til i dag.

I oktober 2020 holdt president Emmanuel Macron en tale i Paris-forstaden Les Mureaux. Da brukte han uttrykket «islamistisk separatisme,» samtidig som han skilte mellom voldelig og ikke-voldelig islamistisk separatisme. For ham utgjorde begge former en trussel mot fransk sekularisme. Han gikk for første gang spesifikt inn på hvordan statsmakten skulle håndtere disse. Som liberal som kvier seg med å legge bånd på ytringsfriheten har han gått som katten rundt den varme grøten i tre år. Men den ekstreme volden som har funnet sted under demonstrasjoner og terrorangrepene kan ha forandret ham. Nå går han hardere til verks, med en viss fare for å få kritikk for å kneble ytringsfriheten. Reaksjoner til artikkel 25 i lovutkastet – som åpner for en kriminalisering av diffusjonen av personlige informasjoner på ulike plattformer som kan sette en person i fare, er et uttrykk for det.

Macrons tale ga ingen detaljer om hva lovforslaget skal inneholde. Det som lekket ut over tid er bl.a. et forbud mot «jomfrusertifikater» og slutt på hjemmeundervisning, trolig pga. frykt for islamistisk påvirkning. Videre skal imamer utdannes i Frankrike. Moskeer skal ikke lenger kunne finansieres av fremmede stater. Radikale moskeer og muslimske organisasjoner med kobling til radikale miljøer skal også fotfølges. Utenlandske statsborgere som forkynner radikal islamisme skal også kunne utvises letere enn før. En meningsmåling utført av Odoxa-Dentsu Consulting for avisen Le Figaro i oktober viste at 8 av 10 franskmenn støttet tiltakene. Samtidig forstod bare 6 av 10 betydningen av uttrykket «separatisme».

Debatten rundt loven om separatisme farges av voldspiralen. 2. september startet rettssaken om attentatet mot Charlie Hebdo som fant sted i januar 2015. Den har nå begynt igjen etter stans pga. Covid-19. 15. september ble satiremagasinets tidligere lokaler i Paris mål for et angrep med kjøttøks. To ble såret. 16. oktober ble historielæreren Samuel Paty halshugget på åpen gate i Conflans-Saint-Honorine. 29. oktober ble tre personer drept i domkirken i Nice i et knivangrep.

Barske røster på høyresiden krever at det innføres enda strengere tiltak. Radikale moskéer skal stenges, familiegjenforening skal forbys, islamister som er ferdig sonet skal utvises. Macron holder igjen og vil unngå en eskalering, men vurderer ytterligere grensekontroll. Han sliter også i kampen om den internasjonale opinionen etter at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan lanserte en appell om boikott av franske produkter og store demonstrasjoner mot Frankrike fant sted i flere land i Midtøsten.

Separatismedebatten har mange fronter. En gruppe franske muslimske intellektuelle tok til orde 31. oktober og lanserte en appell som forsvarte den franske presidenten. For dem kritiserte han islamisme, som kan anses som en forvrengning av islam, og ikke islam som religion. De mente tvert imot at Macron viste respekt for islam da han gikk løs på islamistisk ideologi. De beklagde også at skillet mellom islam og islamisme ikke kom tydelig fram i den arabiske oversettelsen av Macrons tale.

Rektoren ved moskeen i Paris forsøkte å dempe gemyttene. Chems-Eddine Hafiz pekte på en «islamsk totalitarisme som slår an tonen» og som «tar makten». Han noterte også en paradoksal situasjon. Selv om 99,9 prosent av franske muslimer praktiserer en islam som lever i harmoni med republikkens verdier, forbindes islam nærmest automatisk med islamisme. Derfor bør man huske at loven om separatisme som kommer 9. desember ikke handler om dem. Den handler om de radikale – særlig mange unge fra forstedene i Paris og andre storbyer – som blir forført av intern og ekstern islamistisk propaganda. Den handler om de som bor i «republikkens tapte territorier», der separatismen allerede har klart å så splid.

Denne kommentaren er skrevet av VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist basert i Paris, og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis ved HIØ.

Annonse
Den eneste publikasjonen som leverer global journalistikk på norsk. Støtt Transit magasin med et abonnement og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.