Dagens anspente stemning nasjonalt og internasjonalt gjør det mer komplisert for franske karikaturtegnerne å boltre seg fritt i en grenseløs form for frekkhet overfor alt og alle. Tegningene deres er ment å fremprovosere latter og debatt. Men de kan også skape frykt og vrede.
13. november 1970 kom den satiriske ukeavisen L’Hebdo Hara-Kiri ut med en førsteside som var i sort-hvitt. Tvers over hele siden sto det: “Tragisk ball i Colombey: 1 død.” Tittelen vevde bevisst sammen to tragiske hendelser som hadde rystet Frankrike. 1. november brant det i et diskotek for ungdommer i Saint-Laurent-du-Pont. 146 personer – de aller fleste mellom 18 og 25 år – omkom i brannen. 9. november døde Charles de Gaulle i sitt hjem i Colombey-les-Deux-Eglises. Generalen hadde preget fransk politikk i tre tiår. Han var et monument for alle franskmenn.
Hara-Kiri ville først og fremst problematisere en situasjon der nyheten om de Gaulles bortgang skjøv brannkatastrofen i bakgrunnen, men forsidetittelen skapte en nasjonal skandale. Franske myndigheters reaksjon på avisens provokasjon kom raskt. Kun noen dager senere ble Hara-Kiri forbudt for mindreårige, for salg i kiosk og for reklame.
Svært seriøse aviser og ukeblader som Le Monde, L’Express og Le Nouvel Observateur anklaget forbudet for å være politisk sensur og et bevis på makthavernes intoleranse. Og tegnerne bak Hara Kiri ga seg ikke. Avisen kom ut allerede en uke senere med et nytt navn: Charlie Hebdo.
Dette eksemplet illustrerer franskmennenes forkjærlighet for ytringsfriheten og for mer eller mindre smakfull provokasjon. Politisk satire og karikaturtegninger handler om sunn motmakt. Le Canard Enchaîné (den lenkede anden – and er et folkelig ord for avis) oppsto i september 1915 i reaksjon mot regjeringens sensur under første verdenskrig. I dag er det den fremste representanten for gravende og humoristisk journalistikk i Frankrike. Utgivelsen hver onsdag følges nervøst av den politiske og økonomiske eliten.
Denne lidenskapen for karikaturtegninger ble særlig tydelig etter at to nestorer innenfor politisk karikatur nylig kunngjorde at de gikk av med pensjon. Plantu ble etter hvert en levende institusjon i Le Monde etter å preget førstesiden i nærmest 50 år. Willem tilbrakte på sin side over 40 år i Libération. Begge har produsert utallige tegninger som til enhver tid forente et tankevekkende budskap med en dose humor, noe lesere over hele landet uttrykte dyp takknemlighet for.
Plantus og Willems avganger betyr kanskje slutten på en epoke. Det har blitt vanskeligere å drive med politiske karikaturer i en verden som setter stadig strengere grenser for hvor langt humor og ukorrekthet kan gå. I diktaturer og “demokraturer” er politiske karikaturer for lengst forbudt eller lever på nåde. Og våre demokratiske samfunn polariseres. Det skal tas hensyn til alle. Ingen skal krenkes. Og man skal helst unngå rettssak. Det fikk New York Times til å slutte med politiske karikaturer i 2019.
Kan tegnerne ikke knebles, kan de drepes. Charb, Cabu, Wolinski, Honoré og Tignous ble henrettet av to terrorister i januar 2015 på Charlie Hebdos kontor. Man risikerer til og med å dø bare man viser og snakker om karikaturer, slik det skjedde med historielæreren Samuel Paty i Frankrike i fjor.
Men det finnes fortsatt håp. I Le Monde ble Plantu avløst av et titalls franske og utenlandske tegnere som tilhører foreningen “Cartooning for peace” og som verner om pressefriheten. Coco – som i januar 2015 ble “skånet” av de to terroristene som angrep Charlie fordi hun var en kvinne – har nå overtatt Willems plass i Libération. Hun blir dermed den første kvinnen som blir frontfigur som karikaturtegner i en nasjonal dagsavis. Ukorrektheten har kanskje likevel ikke sagt sitt siste ord. Vi slutter oss til karikaturtegneren i den belgiske avisen L’Écho, Nicolas Vardot, når han slår fast at fri presse ikke finnes uten karikaturer.
Karikaturer er meningsytringer av en spesiell – ofte sjokkerende og provoserende – sjanger, som må tolkes i henhold til denne sjangerens konvensjoner. Et fritt samfunn kjennetegnes av sin evne til å ta til seg kritikk og strekke seg svært langt for å tåle også meningsytringer det ikke setter pris på.
For å snakke om politiske karikaturer i Frankrike i et historisk og et mer aktuelt perspektiv har Frankrike forklart invitert Sarah Camille Hervé. I desember 2020 forsvarte hun en doktoravhandling om politiske karikaturer i Frankrike på slutten av det 19. århundre ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, UiO.
Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike Forklart.
I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.
Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.
