Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Sosialdemokratene fosser fram i Tyskland

Valget på ny forbundsdag i Tyskland 26. september er inne i sluttfasen. Olaf Scholz og sosialdemokratene har fått favorittstempelet etter at konkurrentene i De Grønne og kristendemokratene har fått svekket troverdighet etter personlige tabber.

Dette er andre artikkel fra Karsten Aase-Nilsen i en serie analyser og kommentarer fram mot Tysklands valg på ny Bundestag, 26. september. Første artikkel ut: Tiden etter Merkel. Følg også hans blogg Tysktime.

Valget på ny forbundsdag i Tyskland går inn i sin sluttfase. En tydelig trend de siste ukene er en styrket posisjon for de tyske sosialdemokratene (SPD) under ledelse av sin litt fargeløse, men erfarne og kompetente kanslerkandidat Olaf Scholz. De Grønnes og CDU/CSUs kanslerkandidater, Annalena Baerbock og Armin Laschet, har for sin del fått ødelagt mye av valgkampen gjennom personlige tabber. Resultatet har blitt tap av omdømme og redusert gjennomslagskraft. Det man trodde ville bli et oppgjør mellom CDU/CSU og De Grønne har derfor nå blitt til en kamp mellom tre jevnstore partier.

Med en oppslutning som varierer mellom 17 og 25 % er alle avhengig av samarbeid med to andre partier for å kunne danne regjering.  Spekulasjonene om de ulike mulige regjeringskonstellasjonene er i full gang, og stjeler mye oppmerksomhet fra det som de fleste observatører mener burde være en kamp om de politiske veivalgene. I praksis vil det stå mellom 3-4 alternativer, alle med tyngdepunkt i det politiske sentrum. Med målinger opp mot 25 % kan mye tyde på at det blir SPD og Olaf Scholz som overtar tronen som forbundskansler etter Angela Merkel når stemmene etter valget 26. september er talt opp. Den som hadde antydet noe slikt så sent som på forsommeren i år, ville sannsynligvis blitt møtt med spørsmålstegn og hoderisting.

De Grønne fikk en pangstart på sin valgkamp med utnevningen av den 40-årige folkerettsspesialisten Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat i april i år. Den lange oppgangsbølgen som partiet hadde opplevd siden valget av Baerbock og Robert Habeck som partiledere i 2018 skjøt ytterligere fart, og partiet oppnådde på enkelte målinger nærmere 30 %. Partiet struttet av selvsikkerhet og fremmet med all mulig tydelighet sine mål for en mer ambisiøs klimapolitikk og for grønn omstrukturering av økonomien. Kunne De Grønne bli Tysklands største parti ved høstens valg, kunne Europa få sin første grønne regjeringsleder? 

De Grønnes fall

Nedgangen for De Grønne startet knapt en måned senere. Bakgrunnen var avsløringen av at Baerbock hadde unnlatt å innrapportere ekstrainntekter fra partiet til Forbundsdagens sekretariat, slik hun som forbundsdagsmedlem var forpliktet til. Det fortsatte med avdekking om unøyaktigheter i og «pynting» på egen CV og endte med beskyldninger om plagiat i den nylig utgitte boken «Jetzt – Wie wir unser Land erneuern» («Nå – hvordan vi fornyer landet vårt»).

Annalena Baerbock. Her ifm et partimøte i De Grønne i 2018. Foto: Wikimedia / Scheint Sinnig / CC BY-SA 4.0.

Feilene var isolert sett ikke så veldig store, og kanskje først og fremst et resultat av slurv og slendrian fra nære medarbeidere; noe bevisst forsett om bedrag er det i alle fall vanskelig å påvise. Hendelsene resulterte likevel i et flere uker langt mediekjør. Periodevis klønet håndtering av sakene fra Baerbocks egen side bidro til ytterligere intensivering av mediepresset. Til slutt måtte De Grønne konstatere en tilbakegang på 8-10 prosentpoeng på de politiske målingene, og et kanslerkandidatur som i følge Der Spiegel (Nr. 32, 2021) «ligger i ruiner».

Armin Laschet gikk inn i valgkampen som CDU/CSUs kanslerkandidat etter en lang og bitter strid for åpen scene i partiorganisasjonen. Sterke krefter i partiet ønsket seg Markus Söder, lederen av det bayerske søsterpartiet CSU, som CDU/CSUs kandidat, og ikke minst Söders egne maktambisjoner bidro til å forlenge striden. Når Laschet etter tungt press fra partibyråkratiet til slutt klarte å kjempe seg gjennom som CDU/CSUs kandidat, hadde han altså en langt svakere utgangsposisjon enn hovedkonkurrenten fra De Grønne, Annalena Baerbock.

Ikke mange ukene senere begynte imidlertid skandalene rundt Baerbock å rulle. En på mange måter svak valgkamp fra Laschets og CDU/CSUs side ble på sett og vis reddet av Baerbocks fall. De Grønne sank som en stein på målingene og CDU/CSU begynte på nytt å nærme seg 30 %-grensen. «Den gamle orden» syntes å ha vendt tilbake.

Latter på feil sted

I midten av juli ble de vestlige delene av Tyskland rammet av voldsomme nedbørsmengder, flom og oversvømmelser. Nærmere 200 mennesker mistet livet i en av de største naturkatastrofene i nyere tysk historie. Som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, den mest rammede delstaten, ble Armin Laschet umiddelbart kastet ut i rollen som øverste politiske ansvarlige for håndteringen av katastrofen. Oppgaven ble ivaretatt med forsinkelser, famling og utydelighet.

I stedet ble det SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz som fikk innta posisjonen som den egentlige krisemanageren. Som finansminister i Merkelregjeringen satt han ikke kun på den store pengesekken. Til forskjell fra Laschet var han i stand til å demonstrere profesjonell handlekraft og kombinere det med tilstedeværelse og empati på en måte som de rammede trodde på.

For Laschet gikk det fra galt til verre når han midt under en tale som bundespresident Frank-Walter Steinmeier holdt for katastrofeofrene klarte å slippe løs en famøs latter. Episoden, som raskt gikk viralt, ble for mange i CDU/CSU den endelige bekreftelsen på at Laschet var feil mann på feil plass.

Historien om Laschets knising føyer seg inn i en rekke av episoder og saker som tærer på tilliten til CDU/CSU, og som har sendt partiet inn i noe som ligner på en uavvendelig nedadgående spiral. Uforutsigbar håndtering av koronakrisen i egen delstat (Nordrhein-Westfalen), og vinglete og konfliktskapende utspill rundt krisehåndteringen på nasjonalt plan er en av dem. I tillegg har også Laschet måttet leve med plagiatbeskyldninger, for en bok han utga i 2009.

CDU-leder Armin Laschet. Foto: Wikimedia / Olaf Kosinsky / CC BY-SA 3.0 DE

Alvorligst er imidlertid de vedvarende småkonfliktene med Laschets tidligere rival i kampen om bundeskanslerposten, CSUs Markus Söder, og den derav følgende uroen innad i partiet. Målinger viser at utskifting av Laschet med Söder ville kunne øke oppslutningen om CDU/CSU med 10 prosentpoeng. Et skifte av kanslerkandidat midt i valgkampinnspurten vil nok likevel være såpass dramatisk og risikofylt at det neppe kommer til å skje.

Fra et stabilt nivå på godt over 30 % så sent som i vinter har CDU/CSU de siste ukene hatt flere målinger ned mot 20%. Det er den laveste oppslutningen CDU/CSU har opplevd siden partiet ble dannet på slutten av 40-tallet. Muligheten for at det etter høstens valg kan dannes regjeringsdyktige flertall utenom «styringspartiet» CDU/CSU blir derfor større for hver dag som går.  

SPDs oppgang

Det tyske SPD er Europas eldste sosialdemokratiske parti, og med berømte skikkelser som Ferdinand Lasalle, August Bebel, Friedrich Ebert, Kurt Schumacher, Willy Brandt og Helmut Schmidt i anerekken, på mange måter ørnen blant de europeiske sosialdemokratiske partiene. Med en oppslutning på 13-14 %, kraftig synkende medlemstall, regjeringsslitasje, indre politisk uro og en profilløs og lite synlig partiledelse var SPD så sent som i vinter i en svært krevende situasjon, mange vil si i en tilstand grensende til desperasjon.

Om nedgangsbølgen startet med Gerhard Schröders valgnederlag i 2005 og med arven etter hans upopulære og asosiale AGENDA-2010-politikk, eller med Martin Schmidts mislykkede valgkampanje i 2017, er det vanskelig å si noe entydig om. At det nå kan være partiveteranen Olaf Scholz som er i stand til å løfte partiet ut av bølgedalen er uansett et paradoks. Det er nemlig ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder. Det er også interessant at partiet, med utnevningen av Scholz som kanslerkandidat, velger å kjøre fram en toppfigur med posisjoner klart til høyre for det partilederduoen Borjans/Esken står for.

Når landsmøtet i SPD tidligere i år fattet sin endelige beslutning om å nominere Olaf Scholz til partiets kanslerkandidat, var det primært fordi ingen av de to i lederduoen ble ansett som sterke og erfarne nok til å bekle rollen. Til forskjell fra de to partilederne kunne nemlig Scholz skilte med en lang liste av tidligere og nåværende maktposisjoner, fra rollen arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet til posisjonen som regjerende borgermester i Hamburg og ikke minst jobben som finansminister og visekansler i Angela Merkels samlingsregjering fra 2018 til i dag.

I en situasjon med en oppslutning på 13-14 %, og hvor De Grønne for lengst hadde fratatt SPD posisjonen som nest-største parti, var det nok likevel mange som stilte spørsmål ved seriøsiteten bak at SPD valgte å fremme sin egen kanslerkandidat.

Olaf Scholz som krisemanager

Olaf Scholz har lenge hatt ry som grå, kjedelig og profilløs, men samtidig solid, pålitelig og profesjonell. Mange har også fremhevet hans ukuelige evne til ikke å gi opp, og hans sterke overbevisning om egne ferdigheter.

Scholz satte i alle fall umiddelbart i gang det mest omfattende besøksprogrammet av alle de tre kanslerkandidatene – på digitale plattformer – når koronarestriksjonene fortsatt var et hinder, etterhvert med flere og flere fysiske arrangementer. Innsatsen ga i begynnelsen liten effekt, veien opp fra 14 %-målingene syntes blytung. De første tegnene på at noe var i ferd med å løsne fikk man i kjølvannet av Scholz’ opptreden som krisemanager blant flomofrene i Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz tidligere i sommer. Her inntok han raskt rollen som den handlekraftige og troverdige blant politikerne.

Posisjonen som finansminister var selvsagt heller ikke noen ulempe, med gummistøvlene på kunne han love både katastrofeofre og de lokale myndigheter de store summene – raskt og ubyråkratisk. Fra andre halvdel av juli og første del av august begynte så oppslutningen om SPD gradvis å krabbe oppover. 

Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) hadde 24. august en lengre analyse av Olaf Scholz’ vei opp fra et utgangspunkt som kanslerkandidat for et parti som konkurrerte med høyreliberale FDP om plassen som Tysklands tredje største parti, til nåværende posisjon som Angela Merkels mest sannsynlige arvtaker som tysk bundeskansler. På sine valgkampreiser – enten det er blant flomofre, på fabrikkanlegget eller i kornåkeren – ser man i følge FAZ en Scholz som alltid «..konsentrerer seg om sine samtalepartnere – interessert, behersket, maktbevisst».

Den som sammenligner Scholz med konkurrenten Armin Laschet vil ofte se noen av de motsatte trekkene – en mann av godt humør, men også med et anstrøk av det overfladiske og ufokuserte. FAZ skrev i nevnte analyse at SPD forsøker å selge inn Scholz som Tysklands «nye Merkel». Tanken er at det med Merkels uttreden av politikken vil oppstå et slags politisk vakum – en politisk ledestjerne gjennom 16 år forsvinner.

Folk flest bekymrer seg i hverdagen ikke så mye om politikk, det har jo Merkel tatt seg av. Når de i så oppdager at Merkel rent faktisk vil bli borte, vil de lete etter en erfaren erstatter, en politiker som man kan stole på også i krisetider. Og da har man jo nettopp Scholz. Resonnementet ikke er sannsynligvis ikke helt på viddene. Når Scholz forleden ble oppfordret til å gjøre sin versjon av den karakteristiske «Merkel-ruten», en trekant formet av tomlene og pekefingrene, var han slettes ikke uvillig. 

FAKTA: Dette er partiene

CDU/CSU: Liberal-konservative. Forkortelsene står for de to samarbeidende søsterpartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union (CSU).
FDP: Det liberale partiet.
Die Grünen: Miljøpartiet. Venstreliberale.
SPD: Sosialdemokratene
Die Linke: Venstresosialistisk
AfD: Alternativ für Deutschland. Høyrepopulistisk/høyreekstrem

26. september 2021 er det valg til Bundestag– det tyske parlamentet.

Tre regjeringsalternativer

Ved månedsskiftet august-september viser målingene for de seks partiene som er representert i Forbundsdagen resultater innenfor følgende spenn : SPD (22-25%), CDU/CSU (20-23%), De Grønne (16-18%), FDP (12-13%), AfD (10-12%), Die Linke (6-7%).

Både politiske og konstitusjonelle rammer setter begrensninger på hvilke samarbeidskonstellasjoner som kan danne grunnlag for regjeringsdannelse. Den tyske grunnloven setter strenge rammer for godkjenning av mindretallsregjeringer. En nøkkelrolle ligger hos forbundspresidenten, p.t. Frank-Walter Steinmeier. Det normale er at regjeringen må bygge på en fasttømret flertallskoalisjon. For å oppnå dette vil det med nåværende målinger være nødvendig med en koalisjon av tre partier. Ytterligere rammer følger av de begrensninger for samarbeid partiene selv har satt.

Alle partiene utelukker samarbeid med høyrepopulistiske AfD, noe som gjør at de faller utenfor alle diskusjoner om mulige samarbeidskonstellasjoner. I tillegg har kun SPD og De Grønne åpnet opp for samarbeid med venstresosialistiske Die Linke, men da under svært strenge betingelser. Partiene i det «brede politiske sentrum» – SPD, De Grønne, FDP og CDU/CSU – kan alle i prinsippet samarbeide, og har gjort det i ulike konstellasjoner både på føderalt nivå og delstatsnivå opp gjennom årene. Fortsetter nåværende trend fram til valget 26. september, altså med SPD som største parti og noenlunde tilsvarende målinger for de øvrige partiene, er 6-7 konstellasjoner teoretisk mulige.

I praksis er det imidlertid mye som tyder på at det vil stå mellom 3 alternativer:

«Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne

«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne

«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

Felles for alle alternativene er altså at De Grønne vil være uunnværlig for å frembringe det nødvendige flertall. At De Grønne vil ende opp som regjeringsparti, er følgelig en av de sikreste tingene man kan si om valget pr. i dag. Et stort tema både i valgkampen og ved regjeringssonderingene i etterkant, vil være spørsmålet om det blir vil mulig å danne en regjering som ikke innbefatter det tradisjonelle «styringspartiet» CDU/CSU.

Skal SPD og De Grønne lykkes med dette, er de avhengig av å knekke nøtten med å komme til enighet med ett av de to aktuelle samarbeidspartiene på hhv. venstre (Die Linke) og høyre (FDP) side. Utfordringene ligger i at avstanden mellom SPD/De Grønne og de to partiene på flere sentrale områder ikke er ubetydelig. Flertallet av kommentatorer peker imidlertid på et samarbeid med FDP, altså trafikklysvarianten, som et mer sannsynlig utfall enn en allianse av SPD, De Grønne og Die Linke.

Kan SPD og De Grønne samarbeide med Die Linke

Rød-rød-grønt er likevel ikke noe som har falt ned fra himmelen i sluttspurten av denne valgkampen. Det har i flere år blitt ført underhåndensamtaler på lavere nivå i partiorganisasjonene mellom de tre partiene. Skulle det komme til forhandlinger, skal grunnen være beredt. Hverken SPD eller De Grønne har på prinsipielt grunnlag avvist et slikt samarbeid.

Veldig mye vil avhenge av den moderate fløyens styrke. Skal enighet med SPD og De Grønne kunne oppnås, er det strengt nødvendig at de realistiske og maktsøkende i partiet, under ledelse av skikkelser som Dietmar Bartsch, klarer å presse fram enighet om å oppgi primærstandpunkter i spørsmål som tysk medlemskap i Nato og utenlandsinnsats for det tyske forsvaret.

Partiledelsen må også sørge for effektiv isolering av putinister, trotskister, gammelkommunister og andre ekstremistisk anlagte smågrupper i partiet. At det fra disse kantene kan komme alt fra støtte til separatistene i Øst-Ukraina til ukritisk hyllest av Nicolás Maduro i Venezuela, er en av flere grunnene til at skepsisen mot organisert politisk samarbeid med Die Linke sitter så dypt som den gjør i de andre to partiene.

På svært sentrale områder som klimapolitikk, ulikhetsbekjempelse og skattepolitikk står derimot de tre partiene slett ikke så langt fra hverandre, noe ikke minst et mer venstreorientert SPD under ledelse av Saska Esken/Walter-Borjans og tidligere Juso-leder Kevin Kühnert har bidratt til. Eksempler på dette er bl.a. enigheten om heving av den lovfestede minstelønnen, økt formuesskatt og skjerping av inntektsskatten for de rikeste.

Dietmar Bartsch – en av die Linkes to toppkandidater ved valget på ny forbundsdag. Her fotografert ifm. et partiarrangement i Kreuzberg, Berlin, mai 2021. Foto: Wikimedia / Die Linke / CC BY 2.0

«Trafikklys» eller «Jamaica»

Ved et valgresultat med SPDs som største parti og med flertall både for rød-rød-grønt og for trafikklys-alternativet (SPD, De Grønne og FDP), vil SPD og De Grønne ganske sikkert prøve ut sistnevnte først. Vi vet nemlig at dette er Olaf Scholz’ førsteprioritet. Som forbilde tjener bl.a. trafikklysregjeringen som partifellen Malu Dreyer, ganske så suksessfylt, leder i delstaten Rheinland-Pfalz.

Det er nok også rimelig sikkert at FDP vil være mer åpen for forhandlinger om en slik regjering når den vil bli ledet av Olaf Scholz og ikke Annalena Baerbock, slik tilfellet vil være dersom De Grønne, tross motsatte trender, skulle ende opp som største parti. SPD og De Grønne vil likevel bli stilt overfor betydelige utfordringer i forsøkene på å komme til enighet med FDP. Ikke minst vil dette gjelde symbolladede spørsmål som fartsbegrensning på motorveiene («Tempolimit 130») og økte drivstoffpriser.

Det samme gjelder skatteøkning for de rikeste og skjerping av formuesskatten. Her vil høyreliberale FDP stritte i mot, og profilere seg som «den frie borgers» og «Otto Normalforbrukers» forsvarer. Også i forsvaret av budsjettpolitikkens «svarte null», vil man sannsynligvis se et lite bevegelig FDP. På områder som digitalisering, industriell modernisering, borgerrettigheter, innvandringspolitikk og styrking av sivilsamfunnet vil man lettere kunne komme til enighet. 

Er FDP for steile, risikerer partiet ikke kun å gå glipp av regjeringsposisjonen det så gjerne vil ha, men også få skylden for å ha skjøvet SPD og De Grønne over til et samarbeid med Die Linke. Det vil som nevnt kun kunne lykkes dersom Die Linke er beredt til å gi betydelige innrømmelser i de sentrale utenrikspolitiske spørsmålene. Mislykkes også dette, er det sannsynlig at forbundspresident Frank-Walter Steinmeier vil be nest-største parti – enten dette blir CDU/CSU eller De Grønne – om å gjøre et nytt forsøk på å danne regjering.

Det vil da være duket for utprøving av det tredje av ovennevnte regjeringsalternativer, «Jamaicamodellen» – CDU/CSU, FDP og De Grønne. Om man lykkes å komme i havn med en løsning her, vil bl.a. avhenge av hvor langt CDU/CSU er villig til å strekke seg for å imøtekomme De Grønnes offensive krav i klima- og miljøpolitikken. Det er ikke uvanlig å omtale CDU/CSUs partiprogram som diffust og tøyelig, og at den mest utpregede drivkraften for partiet er ønsket om å beholde statusen som styrings- og maktparti. I en situasjon hvor en Jamaicaløsning kan bli den eneste muligheten CDU/CSU vil få for å beholde regjeringsmakten, kan De Grønne få gode kort på hånden. Det samme vil gjelde i forholdet til FDP.

Sist gang det skulle forhandles om en Jamaicaregjering på nasjonalt nivå, høsten 2017, var det nemlig ikke De Grønne, men FDP med partileder Christian Lindner i spissen som skapte trøbbelet. FDP tar neppe risikoen på å bli tildelt hovedansvaret for at sonderingene rundt Jamaicaalternativet bryter sammen to ganger på rad. Paradoksalt nok kan derfor De Grønne være i stand til å presse FDP til større innrømmelser ved en Jamaicaløsning enn ved en trafikklysløsning.

Mer politikk inn i valgkampen?

Den tyske valgkampen har til nå vært mer preget av personskandaler enn av politikk. Kommentatorer fra høyre til venstre i mediene har også fremhevet profilløsheten, forsiktigheten og opportunismen til skadeskutte toppkandidater som pregende for valgkampen.

Vil CDU/CSUs bunnmålinger presse partiet til større programmessig skarphet eller vil de få panikk og virvle seg inn i ny selvødeleggende partistrid, vil De Grønne med sin politikk for radikal omlegging av økonomien kunne komme på offensiven i kjølvannet av ekstremværet og flomkatastrofene i Vest-Tyskland, vil SPD lykkes med frontingen av Olaf Scholz som den nye landsfaderskikkelsen som forener klimaomstilling, ulikhetsbekjempelse og ansvarlig økonomisk politikk?

Kort sagt: kan det komme ny dynamikk, klarere fronter og mer politikk inn i valgkampen i de tre ukene som nå gjenstår før valget?

I en lakonisk og ikke så rent lite ironisk kommentar i Die Tageszeitung 15. august besvarer statsviteren og kommentatoren Udo Knapp disse spørsmålene med noe som mest ligner på et nei: «Den fantasiløse kjedsommeligheten i partienes konkurranse om flertallene vil fortsette, (..) partienes brave og pliktskyldige, men lett gjennomskubare avgrensning mot hverandre vil være den dominerende form helt fram til valgdagen». På det politiske markedet finnes det ikke noen ide med massemobiliserende kraft og evne til å sprenge seg ut av «..de kapitalistisk-demokratisk-rettsstatlige rammene for politisk kamp.»

Men kanskje gjør ikke dette så mye, fremholder Knapp: «Sjansene for at den demokratiske hverdagen med sine ofte enerverende checks and balances kan bringe utviklingen i riktig retning», er slett ikke små. I alle fall er det lite som tyder på at det vil utgjøre den helt store forskjellen «..om det er de ene eller andre som flytter inn i kanslerkontorene» etter valget 26. september – «kaste oss ut i ulykken, vil uansett ingen av dem være i stand til.»

Grønn New Deal

I en kommentar i samme avis knappe to uker senere (26. august) fremmer den prominente 68’er-veteranen Daniel Cohn-Bendit og politikkprofessoren Claus Leggewie det stikk motsatte av Knapps perspektiv: De siste årtienes regjeringer har forsømt seg grovt, Tyskland og Europa trenger et radikalt politisk oppbrudd og klare visjoner for hvordan «..et styrket borgersamfunn bør se ut i 2030, 2040 og 2050.» Et kjernepunkt i visjonen må være å «..utvikle konsepter for en grønn New Deal og for dekarboniseringen av samfunnet.»

Helt sentralt står også oppgaven med å gi de unge generasjonene fremtidshåp gjennom en «..omfattende generasjonskontrakt som ikke kun gir sikkerhet for morgendagens pensjoner, men også gir disse generasjonene mulighetsrom for demokratisk deltagelse.» Cohn-Bendit/Leggewie løfter også fram nødvendigheten av et «medielandskap 2.0», et internett som «..ikke kun er raskere, men også mer transparent, mer diskursivt, mer allmennyttig.»

Fremfor alt må det komme på plass en omforent europeisk asyl- og flyktningpolitikk bygget på humanitære prinsipper. Sist men ikke minst må EUs innflytelse styrkes, og i særlig grad som de europeiske demokratienes forsvarsverk mot den «populistisk-autoritære fristelse». 

Cohn-Bendit/Leggewies visjoner ville hatt gode muligheter for å prege prinsipperklæringen til en sentrum-venstreregjering under ledelse av en kansler Baerbock. I de få euforiske ukene etter valget av Baerbock som De Grønnes kanslerkandidat tidligere i år – i en situasjon hvor partiet periodevis var oppe i 28 % oppslutning og suksessen syntes å vokse inn i himmelen – var en slik regjering slett ingen umulighet.

Også i dag – 2-3 måneder etter Baerbocks og De Grønnes fall – vil graden av gjennomslag for Cohn-Bendit/Leggewies ideer i betydelig grad være betinget av De Grønnes styrke ved valget 26. september. Med målinger rundt 16-18% de siste ukene ligger partiet fortsatt 8-10 prosentpoeng over resultatet ved valget på ny forbundsdag i 2017. Om bunnivået med dette er nådd, kan man selvsagt ikke vite.

Siden De Grønne fortsatt er høyaktuelt som regjeringsparti i de fleste mulige regjeringskonstellasjoner, er spørsmålet om partiets endelige valgresultat noe som opptar langt flere enn partiets nære tilhengerskare, herunder ikke minst et bredt korps av pressekommentatorer.

«Annalena Baerbock har lagt på et ekstra lag sminke»

En valgkamp med sterkere dreining mot saksdebattene vil kunne være en fordel for De Grønne, ikke minst hvis de pensles inn på temaer hvor partiet er programmatisk på hjemmebane – klimakrisen, energipolitikk, bærekraftig innovasjon m.v. I kjølvannet av Annalena Baerbocks mange tabber, og det store fokuset på egen person, gjorde hun en dyd av å opptre forsiktig og ydmykt. Man så det bl.a. under sommerens flomkatastrofe, hvor hun var bevisst på ikke å opptre slik at hun kunne bli beskyldt for å slå politisk mynt på den store menneskelige tragedien dette vitterlig var.

Under normale omstendigheter ville det vært en åpenbar oppgave for et parti som De Grønne å peke på katastrofens sannsynlige sammenheng med menneskeskapte klimaendringer.

I de siste ukene har man sett klare tegn på en Baerbock i angrepsposisjon. Flere kommentatorer fremhever bl.a. at hennes tale i Forbundsdagens nylige Afghanistandebatt var svært overbevisende; det er også enighet om at hun kom godt ut av TV-debatten med Armin Laschet og Olaf Scholz i forrige uke.

Andre derimot, som Frankfurter Allgemeine Zeitungs Helen Bubrowski (1. september) ser i den nye og mer offensive Baerbock en forkrampet skikkelse som på desperat vis forsøker å vinne tilbake noe av den tapte tilliten: «Annalena Baerbock har lagt på seg et ekstra lag sminke. Hun snakker ikke mer om feilene i de forutgående månedene, har igjen festet grepet, opptredenene gjennomføres glatt. Baerbock kjemper, men det er samtidig noe veldig stivt over henne». Når kilder bak kulissene nå også melder at Baerbocks forhold til lederpartneren Robert Habeck har slått alvorlige sprekker, kan man trygt si at partiet står foran noen krevende uker fram mot valgdagen 26. september.

Det er uansett noen grenser for hvor dypt De Grønne kan falle. Partiet er tross alt noe helt annet enn «kaospartiet» man kjenner fra 80- og 90-tallet. De Grønne er i dag et stort progressivt sentrumsparti med omfattende politisk erfaring, og for tiden regjeringsparti i mer enn halvparten av de tyske delstatene. Med sine mer enn 100.000 medlemmer og et politisk grunnfjell som nå neppe er under 15 % av de stemmeberettigede, er partiet heller ikke noe utpreget «stemningsbølgeparti». Det er også bærer av verdiene og interessene til store, stabile sjikt i det moderne tyske samfunnet, og i særlig grad i den utdannede middelklassen. De aller fleste av disse vil ikke føle seg representert av noe annet enn av «orginalen.»

Kampen mellom partiene i forbundsdagsvalget 2021 har i stor grad blitt til en kamp om partiledernes troverdighet. Denne har i betydelig grad fortrengt de store saksdebattene fra agendaen. Mens valgkampen i 2017 hadde sin flyktningkrise, har noe tilsvarende dominerende tema ikke fått prege denne valgkampen. Klimakrisen kunne ha blitt en slik sak, og rapporten fra FNs klimapanel og sommerens ekstremvær i det vestlige Tyskland kunne bidratt til å gi den et ekstra løft. Et slikt fokus ville bl.a. forutsatt at partiet med størst sakseierskap til temaet, De Grønne, hadde kunnet konsentrere seg mer om politikk og mindre om dårligdommene til partiets kanslerkandidat.

Kanslerkandidatenes troverdighet

Når fokuset på kanslerkandidatenes personligheter har blitt så stort som det har blitt, og når styrkeforholdet mellom partiene og regjeringskonstellasjonene i så stor grad henger på disse faktorene, har det i valgkampens sluttfase kommet mye nervøsitet inn i partienes kamp om velgernes gunst. Vil de nedadgående spiralene fortsette både for Armin Laschet og Annalena Baerbock, vil partiene i desperasjon sette inn mottiltak som kan gjøre situasjonen enda mer krevende, vil latente konflikter innad i partiene kunne komme til overflaten?

Heller ikke Olaf Scholz’ politiske fortid er helt uplettet. Vil noen føle seg fristet til å løfte fram hans rolle i den såkalte Cum-Ex-affæren fra hans tid som regjerende borgermester i Hamburg på nytt, og hva med beskyldningene om at han som finansminister bidro til å hindre oppklaringen av skandalen rundt betalingsformidlingsselskapet Wirecard? Sakene er nok likevel for kompliserte og diffuse til å kunne ha noen avgjørende virkning på velgernes preferanser i sluttfasen av valgkampen.

På de faste popularitetsmålingene for tyske toppolitikere har Olaf Scholz nå en score på over det tredobbelte av hovedkonkurrentene Armin Laschet og Annalena Baerbock. Alt i alt er det svært mye som tyder på at denne trenden vil holde seg hele veien inn, og at vi fra høsten vil få en regjering med Olaf Scholz som Angela Merkels etterfølger som tysk forbundskansler, og med SPD som dominerende regjeringsparti.

Hvem han får med seg som partnere i regjeringen, er det ikke grunnlag for å gjøre bastante gjetninger om før stemmene er talt opp og de etterfølgende forhandlingene partiene imellom er gjennomført. Noe mer enn to-tre alternativer vil likevel ikke være aktuelle. 

Det brede politiske sentrum

Uansett endelig valgutfall vil Tysklands fremtidige regjering få sin forankring et eller annet sted i det som foran er beskrevet som «det brede politiske sentrum».

Til forskjell fra store europeiske naboland som Frankrike og Italia er det i Tyskland svært liten risiko for at den politiske stabiliteten skal kunne bli satt under press av ekstreme politiske krefter. Tyskland vil også i fremtiden være en garant for samholdet innad i EU og for opprettholdelsen av hevdvunne prinsipper i den internasjonale orden.

Det alene er kanskje ikke så lite.


Denne artikkelen er skrevet av Karsten Aase-Nilsen – skribent og ansvarlig for bloggen Tysktime.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT