Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Mer urban – mindre fattig? Kina urbaniserer for fullt

Kina vises ofte til når suksessen i arbeidet mot ekstrem fattigdom beskrives. Det er å fortegne noe av virkeligheten.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Ekstrem fattigdom har mange dimensjoner. Det dreier seg ikke bare om manglende inntekt. FN og Verdensbanken måler den imidlertid basert på USD 1,90 om dagen i inntekt. Målet fanger ikke kompleksiteten i fattigdommen og dens konsekvenser for økonomisk, sosial og økologisk bærekraft.

Dersom dette målet legges til grunn har Kina, ifølge president Xi Jingpin, allerede utryddet fattigdommen. I motsetning til OECD landenes 60årige utviklingspolitiske prioritering av landsbygda, har Kina valgt urbanisering som hovedstrategi. Erfaringene, som i andre land med sterk urbanisering, bekrefter at den fører til økt gjennomsnittsinntekt.

Byvekst framstår som konsekvens av – men også som forutsetning for – økonomisk utvikling. «Midtens rike» har samtidig forstått eksportpotensialet dette innebærer. Særlig i Afrika og Asia. Basert på egne erfaringer har landet tilbudt standardiserte «nøkkel i døra» modeller. Hele byer blir eksport vare bl.a. til Angola, hvor Novo Ciudade Kilombo er mest kjent. Lånekostnad 4 milliarder USD.

Urbanisering reduserer fattigdom

Økonomer i IMF har lenge hevdet at global urbanisering går for sakte mht. å redusere fattigdom. Det gjelder særlig afrikanske stater. Noe av forklaringen gir FNs befolkningsavdelings migrasjonsanalyser. De konkluderer at av 164 land hadde 70% som mål å aktivt hindre flytting fra bygda til byen. En studie (2007) fant at mest effektiv i så måte var apartheid systemet i Sør Afrika og landsby-sammenflyttingen i Tanzania.  

Med Deng Xiaopings «Reform og åpenhetspolitikk» i 1978 vokste antallet migranter på førti år fra 150 til 800 millioner. Dengs utgangspunkt var IMF-inspirerte «Special Economic Zones». Han fulgte i 1995 opp med å skifte fra marxistisk planøkonomi til sosialistisk markedsøkonomi; fra bolig som sosial rettighet til bolig som vare. Markedet, ikke staten skal skaffe folk husvære.  

I 1985 levde 20 % av Kinas befolkning i byer. Den har økt med 1 % i året og er i dag 60%. Hvert år bygges 11 millioner boligenheter og daglig fullføres 10 – 15 bydeler.  Ifølge Forbes har Kina fra 2011 til 2013 brukt mer betong enn USA på hele 1900-tallet. Mellom juni 2019 og juni 2020 ble det investert 1,4 milliarder USD i kinesiske boliger mens det på toppen av USAs eiendomsboom før finanskrisen i 2008, ble investert 900 milliarder årlig.

BBC anslår at halvparten av verdens bygging kommende tiår skjer i Kina. Dvs. dobbelt så mye som USA. Klimagassutslipp og forurensning som følger defineres av myndighetene som landets største miljøutfordring.

Utenlandsk kapital har strømmet til for å utnytte et nesten ubegrenset arbeidsmarked med høy disiplin og lave lønninger. Økonomiske eliter har også vokst fram inspirert av vestlige  forbruksmønstre. Pga. få investeringsmuligheter har eiendom blitt lukrativt for de med ledig kapital. Særlig for eiendomsbaroner fra Hong Kong og Singapore. Konsekvensen er omfatt-ende overinvestering hvor nybygde boligområder forblir ubebodd.    

Samtidig lever millioner av migrantarbeidere i økende antall i sovebyer, slum, kontainere og pre-fabrikerte brakker. Til tross for liberalisering av folkeregistrerings-systemet (hukou) har de begrensede sosiale og økonomiske rettigheter. Når som helst kan de sendes e dit de kom fra. Men ifølge FN er de ikke ekstremt fattige. Rettighetsbrudd reflekteres ikke i dollar.

Før 2025 er myndighetenes plan å samle 70% av befolkningen – nærmere 900 millioner – i byer. Det betyr å urbanisere ytterligere 200 – 250 millioner. Ifølge McKinsey Global Institute vil det skape 220 nye byer med minst 1 million innbyggere. Europa har 35 slike byer. Strategien er å styrke nasjonaløkonomien ved å øke etterspørselen som by- og boligbygging betyr.

Øko-byen – «Bullshit»?

Øko-byen ble startet for å prøve ut grønn design og teknologi. I dag er den en global bevegelse hvor Kina leder an. I Vesten handler den om naturen, karbon-reduksjon, begrenset biltrafikk og mindre forbruk. I Kina dreier den seg om økonomisk vekst, bedrede levekår, større mobilitet og sosial framgang.

For tiden bygger Kina 285 økobyer. «Prefikset «øko» uttrykker hensikt, bravado og bullshit», skriver Kina-eksperten Austin Williams (2017). Han mener at snart vil mer enn 50% av byene stemples  «øko», «grønn», «lavkarbon», «smart» eller «park».

Likevel: en dråpe i havet i forhold til klimagassutslipp og luftforurensning.

Pendelen svinger

President Xi Jingpin lanserte i august en «kulturkrig» med fokus på vanlige folks behov. Den startet allerede i 2020 med angrep på privat næringsliv, særlig eiendoms -utviklere og «big tech». Nå er søkelyset på kultur, utdannelse og underholdning. Stilt overfor destabiliserende faktorer som ulikhet og miljøkrise trenger presidenten foran Folkekongressen neste år å konsolidere makt. Han vil fremme skiftet fra et elitistisk, kapitalistisk system til et mer folkelig sosialistisk bl.a. ved å styrke fagorganisasjonenes uavhengighet og fjerne forhatte arbeidstidsbestemmelser (9-9-6).

Byene er aksen i maktkampen. Den får globale konsekvenser når boliginvesteringsselskapet «Evergrande» trues av konkurs og 1,4 millioner boligkjøpere kan miste sparepengene sine.

COVID 19 tvinger oss til å tenke nytt om FNs fattigdomsmål. Vi sakket akterut allerede før pandemien. I løpet av få år kommer flere hundre millioner fattige til. Utfordringen begynner ifølge nylig avgåtte FN rådgiver for menneskerettigheter og ekstrem fattigdom Philip Alston med « …not just speaking truth to power but fundamentally speaking truthfully about the human condition».


Denne kronikken er skrevet av Erik Berg, tidligere diplomat og utviklingsarbeider. For tiden pensjonist. Styreleder i Habitat Norge. Artikkelen står for egen regning.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT