28. nov 22

Kiberagåten

Åpenhet, ansvarlighet og respekt for loven er avgjørende for retten til bolig – også i Kenya.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Som utviklingsarbeider i NORAD og UD med særlig interesse for landene i Afrika sør for Sahara har jeg i 50 år både besøkt og arbeidet i mange av subkontinentets byer. Slumområder eller «uformelle bosettinger», som noen betegner dem, er interessante for en som er opptatt av fattigdomsbekjempelse. Kibera- og Mathare slummene i Nairobi, Kenya, er fulgt med særlig interesse. Her har jeg bl.a lett etter svar på følgende «gåte»: hvorfor tiltar slummens elendighet i land som over tid har hatt betydelig økonomisk og sosial vekst?

De fattiges byrde

I Afrika vokser slummen for tiden dobbelt så raskt som byene. Utrolige 85% av Kenyas befolkningsvekst mellom 1989 og 1999 skjedde f.eks. i uformelle, urbane områder. Noen er knapt på kartet og strekker seg utenfor bygrensene hvor myndighetene hverken tar ansvar for folks ve og vel eller rettighetene deres. Det gjenspeiler en situasjon hvor 75% av verdens befolkning lever uten sikker rett til boligen eller jorda de dyrker. Alvoret reflekteres i FNs Bærekraftmål 1.4: Innen 2030 sikre at alle kvinner og menn, særlig fattige og sårbare, har lik rett til økonomiske ressurser og tilgang til grunnleggende tjenester, til å eie og å kontrollere jord og andre former for eiendom…..

I Kibera bor mer enn 700.000 innbyggere på noen få kvadratkilometer. Over halvparten er barn og ungdom under 20 år. Kvinner er særlig utsatt for mafiagruppers kriminalitet, vold og overgrep. Slummen er en av Kenyas eldste, største og med verst levekår. Inntektene for folk flest er under 2 USD om dagen. Forurensningen av luft, vann og jord er betydelig. Sykdom gjør livet livsfarlig og HIV og Tuberkulose er særlig utbredt.

Boligskurene er oftest av jord eller plast med bølgeblikktak og tettheten gjør brannfaren enorm. Husholdene består som regel av fire personer eller fler og har kun et rom til disposisjon. Det mangler innlagt vann, toalett og avløp. Strømforsyningen er begrenset og utdannings- og helsetjenestene av dårlig kvalitet. Sikkerhets-situasjonen er spent også pga. etniske motsetninger som politikere pisker opp når tjenlig.

To typer slumlorder – kjente og ukjente

En visuell observasjon er at lite har endret seg i Kibera siden mitt første besøk i 1980. Med årene har FNs fem slum kriterier bare framstått tydeligere: mangel på varig bolig, tilstrekkelig bo-område, adgang til rent vann og sanitære tjenester samt trygg bolig. Situasjonen i dag er at mer enn 90% av innbyggerne leier bolig fra en «slumlord».

Det er to type «lorder»: små lokale og store fraværende. Den siste kategorien er verst. De kan eie hundrevis av skur, men ingen vet hvem de er. De tar ikke ansvar for leietakernes ve og vel. Det dreier seg om forretningsfolk, byråkrater og politikere som har sikret seg tomter ved å bestikke myndighetene. Vennskap, slekt og etnisk tilhørighet er viktige forutsetninger for korrupsjon.

«Lordene» utnytter desperat boligmangel og brutale utkastelser av familier som ikke kan betale hører til dagens orden. Men det er forskjell mellom de to kategoriene. Folk vet hvem de små utleierne er. Leietakere kan forholde seg til dem enten det gjelder utsettelse av husleie eller takreparasjoner.

Sjeldne allianser

Utleiemarkedet i Kibera har enorm verdi. Månedsleien for et skur på 20 kvadratmeter er vanligvis 2000 Ksh – omlag 20 USD. Samlet betaler da 150.000 hushold 3 millioner USD i månedsleie. Det er inntekter som ikke beskattes til tross for at staten eier tomteområdene. Fordi utleier ikke eier dem, blir det å investere i å bygge boliger risikabelt. Myndighetene kan når som helst kreve arealene tilbake for utbyggingsformål. Rasering av eksisterende infrastruktur blir da resultatet.

Person- og politiske skifter på myndighetshold får også konsekvenser. Profitten må derfor høstes raskt. Det fører til høy husleie og mange og kjappe utkastelser av folk som ikke kan betale. I juli 2018 ble 30000 mennesker gjort hjemløse i Kibera uten lovpålagt varsel og erstatningsbolig. 2000 barn mistet utdannings-muligheter. By-myndighetene og staten skulle bygge ringvei. En allianse oppsto mellom folk som fikk hjemmene sine rasert og de små utleierne som også ble rammet.

Kiberagåten – hvorfor?

Det er strukturelle grunner som forklarer hvorfor slumområder forblir urbane fattigdomslommer. Svaret på den såkalte Kiberagåten ligger i at ingen er tjent med å oppgradere bebyggelse og nabolag. Når kun 8% eier boligene sine på permanent basis, flytter folk i gjennomsnitt hvert fjerde år. De har ingen interesse av å investere i å forbedre elektrisitets-forsyning, vann og sanitærforhold eller slå røtter og investere i nærmiljø og sosiale relasjoner.

I Nairobi, som alle andre steder, får de som eier eiendom og bolig direkte konsekvens for den enkelte leietaker og for markedet. Åpenhet om reelt eierskap har direkte konsekvens for folks liv. Den har også betydning for beskatning og kampen mot hvitvasking. Kunnskap om reelt eierskap er viktig for utforming av boligpolitikk og lovverk. Det har også effektiv, offentlig registering – et innsatsområde for norsk bistand, men ikke i Kenya.

Erik Berg er tidligere diplomat og utviklingsarbeider. For tiden pensjonist. Styreleder i Habitat Norge. Artikkelen står for egen regning.

Portrettfoto: Sjøwall Foto
Foto av Kibera: Canva Pro

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
803FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT