Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Nylig lanserte Amnesty International en rapport som med all mulig tydelighet slår fast at staten Israels politikk og dens behandling av det palestinske folk er apartheid.
Vi står nå ved et veiskille. Skal vi møte de dokumenterte forbrytelsene mot menneskeheten med mer tannløst diplomati som de siste åra har gjort lite annet enn å bidra til å befeste Israels brutale okkupasjonsregime, eller skal vi følge opp fordømmelsene med reelt politisk og økonomisk press?
Den 280 sider lange Amnesty-rapporten dokumenterer det palestinske og andre internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har pekt på i flere tiår: Politikken som føres av staten Israel er apartheid. Konklusjonen fattes ved å undersøke og dokumentere summen av den målrettede og inhumane behandlingen av den palestinske befolkningen fra 1948 fram til i dag.
Rapporten slår videre fast at nær alle ledd av den israelske administrasjonen bidrar til å håndheve det ulovlige apartheidregime som i henhold til FNs apartheidkonvensjon og Roma-statuttene regnes som forbrytelser mot menneskeheten. Den veldokumenterte rapporten, med kanskje verdens mest anerkjente menneskerettighetsorganisasjon som avsender, er så tydelig at det ville vært en skandale dersom dens funn ikke også får konsekvenser for norsk politikk.
Konklusjonen fra Amnesty bør ikke komme som en overraskelse for noen som har fulgt situasjonen i Palestina og Israel tett de siste åra. Allerede i 2007 uttalte Israels tidligere statsminister, Ehud Olmert, at dersom samtalene om en fredsavtale mellom Palestina og Israel ikke førte til en selvstendig palestinsk stat, ville dette resultere i et apartheidliknende system i Israel.
Olmert mente at Israels internasjonale støttespillere ikke ville kunne støtte en apartheidstat, og forutså ganske riktig at de første blant dem som ville ta til motmæle ville være de amerikanske jødiske organisasjonene. I dag er amerikanske Jewish Voice for Peace en av de tydeligste internasjonale stemmene for boikott av det israelske apartheidregimet.
I 2010, få år etter Olmerts uttalelse, tok også den daværende israelske forsvarsministeren og tidligere statsministeren, Ehud Barak, apartheidbegrepet i sin munn. Barak har tjenestegjort i det israelske militæret i 35 år, er en av Israels høyest dekorerte yrkesmilitære, og er ingen fredsdue. Motivasjonen bak hans analyse var neppe primært å sikre den palestinske befolkningens rettigheter, men heller å sørge for Israels nasjonale sikkerhet.
Disse og andre liknende uttalelser har vært en del av den offentlige debatten i Israel i lang tid. Det framstår derfor som underlig at den israelske ambassadøren til Norge, Alon Roth, og andre myndighetspersoner i Israel stiller seg helt uforstående til rapportens innhold. Roths standardreaksjon, der han beskylder Amnesty for antisemittisme og for å holde Israel til en høyere standard enn andre påståtte demokratier, framstår derfor som arrogant, udokumentert venstrehåndsarbeid.
Paradokset er at det internasjonale samfunnets totale mangel på handlingsvilje i møte med Israels gjentatte folkerettsbrudd har ført til at høytstående israelske myndighetspersoner i lang tid har kommet unna med denne typen lettvint argumentasjon uten rot i virkeligheten. Resultatet får vi servert i form av pinlig dårlige argumenter og det som i praksis er straffrihet for et Israel som ikke forholder seg til de internasjonale spillereglene.
Nå ligger ballen på Anniken Huitfeldt og resten av regjeringens banehalvdel. Både FN, Norge og majoriteten av verdens land er enige om at Palestina er under okkupasjon, og at okkupasjonen må avsluttes. Dette har FNs sikkerhetsråd slått fast 22 ganger siden 1967. Vi er enige om at Israels aggressive kolonialisering (bosettingspolitikk) av palestinsk land må stanses. Dette har utenriksminister Huitfeldt understreket ved gjentatte anledninger, seinest som president for FNs sikkerhetsråd i januar.
Videre er vi enige om at folkeretten og relevante FN-resolusjoner må ligge til grunn for en framtidig fredsløsning. Når regjeringen også lar dokumentasjonen som blant annet Amnesty har bidratt med å frambringe synke inn, er vi forhåpentligvis også enige om at vi ikke kan opprettholde normale økonomiske og diplomatiske forbindelser med et apartheidregime, før dette regimet – hvis politikk er en forbrytelse mot menneskeheten – avskaffes.
På nåværende tidspunkt vil det å ikke følge opp Amnesty-rapportens anbefalinger og de gjentatte fordømmelsene fra det internasjonale samfunnet med konkret handling være et passivt bidrag til den brutale okkupasjonen. Og da har vi ikke engang nevnt de aktive bidragene Norge utgjør i form av oljefondets investeringer i selskaper som bidrar til okkupasjonen av Palestina, og det utstrakte handelssamarbeidet med den israelske okkupasjonsøkonomien.
Ved å holde fast ved den linjen norske politikere har lagt seg på siden 1990-tallet, uten å ta inn over seg de enorme endringene som har skjedd på bakken de siste 30 åra, gjør det internasjonale diplomatiet seg til forsvarer av dagens uholdbare praksis. Vi gjør oss i realiteten til en garantist for Israels ulovlige apartheidpolitikk, stikk i strid med egne verdier, med regjeringsplattformen og med andre politiske styringsdokumenter.
Det bør ikke være for mye å kreve av regjeringen at den følger opp egen politikk og dens forpliktelser under internasjonal lov i denne saken. Vi krever et svar fra utenriksministeren på hvordan regjeringen vil møte apartheid i 2022.
Med fortsatt straffrihet for Israel, eller fordømmelser som følges opp med reelt politisk og økonomisk press?
