Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Hvem har skylden for denne prekære tilstanden, hvorfor er energisystemet vårt så sårbart, og hvordan kan vi hindre at dette skjer igjen?
Russland har eksportert fossil gass til Europa siden slutten av 1960-tallet. Olje og gass i Nordsjøen og fra Nederland har gjort at enkelte europeiske land i stor grad har kunnet være selvforsynte siden 1970-tallet. Men europeisk gassproduksjon vært i jevn nedgang siden tidlig på 2000-tallet og er for tiden på historisk lave nivåer (i dag importerer Europa nesten 90 % av all fossil gass).
Europa har lenge vært den primære destinasjonen for russisk gasseksport, et resultat av investeringene til Gazprom, Russlands i hovedsak statseide energiselskap. Investeringene har gitt et enormt nettverk av eksportrørledninger til tidligere sovjetiske land, og tilrettelagt for eksport videre inn i Vest-Europa.
Kort tid etter at Russland annekterte Krim i 2014, møttes G7-energiministrene i Roma for å diskutere hvordan man kan gjøre Europa uavhengige av russisk gass. Planen deres var enkel: Erstatt den med import fra andre land.
Det mislyktes.
Spol åtte år fremover, og EU er mer avhengig av import av fossil gass fra Russland enn noengang. Det totale volumet av russisk import økte jevnt fra 115 milliarder kubikkmeter i 2014 til 169 milliarder kubikkmeter i 2019, ifølge data fra Eurostat.
Vi har ikke kommet nærmere det energisystemet som Europa trenger – et system hvor uforutsigbare priser på fossil gass ikke kan tvinge millioner inn i energifattigdom, ikke kan drive opp den høyeste inflasjonsraten siden etableringen av euroen, og ikke kan sprenge regjeringens budsjetter i forsøk på å beskytte de verst rammede.
Tapte muligheter
Dette skyldes ikke mangel på muligheter til å endre kurs. I viktige øyeblikk – der EU kunne blitt enige om sterkere lover som ville ha fremskyndet en gassutfasing – gjorde fossilgassindustrien alt for å bremse fremgangen.
Den russiske invasjonen av Krim var ikke den eneste store saken på den politiske dagsorden i 2014. EU var også i ferd med å bli enige om sine klima- og energimål for 2030. Det brøt ut en voldsom krangel om hvorvidt EU skulle fortsette å sette seg tre mål – det vil si å kutte karbonutslipp, øke fornybare energikilder og drive energisparing – eller sette et enkelt mål og la Europas karbonmarked få ned utslippene.
Fossilgassindustrien, ledet av Shell, argumenterte for at Europa burde skrinlegge sine mål for fornybar energi og energisparing helt, og hevdet at det gjorde overgangen mer kostbar. Avgjørende, sett fra Shells side, ville det å fjerne disse målene og i stedet sette et enkelt, overordnet klimamål, presse kull ut av kraftmarkedet og gi rom for en utvidelse av fossil gass for å erstatte det.
Men det ville gjøre lite for å øke fornybar energi eller drive renovering av bygninger, begge viktige tiltak for å kutte Europas gassbruk. I mellomtiden ba klimaorganisasjoner om tre mål for 2030 – inkludert at 45 % av den totale energien skal komme fra fornybar energi og en 40 % reduksjon i energibruk (sammenlignet med anslått energibruk i 2030) – nettopp av disse grunnene.
I VIKTIGE ØYEBLIKK – DER EU KUNNE BLITT ENIGE OM STERKERE LOVER SOM VILLE HA FREMSKYNDET EN GASSUTFASING – GJORDE FOSSILGASSINDUSTRIEN ALT FOR Å BREMSE FREMGANGEN
Mens i EU ble man til slutt enige om å sette et mål for fornybar energi og energisparing for 2030, ble begge målene satt til sørgelig lave 27 %. Faktisk representerte målet på 27 % fornybar energi en nedgang i utplasseringen sammenlignet med 20 %-målet som var satt for 2020. EU besluttet også å skrinlegge bindende mål for fornybar energi for hvert medlemsland.
Disse lave målene, og svekkelsen av styringssystemet som håndhever dem, sendte utvilsomt et helt annet signal til potensielle rene investorer, sammenlignet med hva frivillige organisasjoner ba om. I stedet for å fremskynde utvidelsen av fornybar energi og energisparing, satte EU lave mål som gikk glipp av muligheten til å kutte gassbruk i bygninger og erstatte fossile gasskraftverk med fornybare energikilder.
Dette var klart for alle involverte på den tiden fordi det var detaljert i EU-kommisjonens egen analyse som støttet beslutningen. Konsekvensanalysen bemerket at å øke energisparemålet til 40 % ville ha ført til en nedgang på 40 % i gassimporten innen 2030.
Kommisjonen nektet å modellere mer ambisiøse mål for fornybar energi og energisparing, men det er klart at de ville ha fremskyndet utfasingen av fossil gass. Studien konkluderte: «Andelene av naturgass synker etter hvert som scenariene blir mer ambisiøse.»
Leksjoner ikke lært
I 2022 ser det ut til at EU-kommisjonen fortsatt er forpliktet til å la pengene strømme inn i gassindustrien og holde energisystemet vårt avhengig av gass på lang sikt.
Den har kastet seg over kravene fra fossilgasslobbyen ved å foreslå å kategorisere drivstoffet som en grønn investering under Sustainable Taxonomy (et sett med regler for å veilede grønne investeringer), og droppet muligheten til å sette en sluttdato for en administrert utfasing av gass i Europa.
Faktisk vil dets forslag om å reformere EUs gassmarked – som vil bli ferdigstilt i år – tillate flere investeringer i fossilgassnettet i et falskt håp om at hydrogen kan erstatte fossil gass, når vi bør bestemme hvilke deler av nettet som må stenges.
Andre utkast til klimalover foreslått av Kommisjonen i fjor er fulle av gassvennlige smutthull, inkludert å unnlate å forplikte regjeringer til å ekskludere fossil gass når de bygger eller betydelig oppgraderer fjernvarmesystemer.
Det ser ut til at leksjonene fra 2014 ikke blir tatt i Brussel, og lovgivere unnslipper igjen de harde, men nødvendige avgjørelsene som må tas for å endelig få slutt på EUs avhengighet av gass.
Europas lavinntektshusholdninger har ikke råd til nok en vinter med skyhøye gasspriser. Klimaet har ikke råd til mer fossil gass innelåst. Og EU har ikke råd til å fortsette å handle etter det fossilgassindustrien ønsker. Hvis det gjør det, vil det bare ha seg selv å skylde på.
Denne kronikken er skrevet av Tara Connolly, seniorrådgiver innen gass i organisasjonen Global Witness. Hun har mer enn 10 års erfaring med EUs energipolitikk.
Innlegget ble først publisert på nettstedet OpenDemocracy, under CC-lisens.
