Sverige har besluttet å utestenge Huawei fra utbyggingen av landets 5G-nettverk. Nå benytter Huawei seg av et rettssystem hvor internasjonale selskaper kan saksøke nasjonalstater i private tvisteorganer. Attacs styremedlem Jonas Eide kommenterer.
- Annonse -
FIVH søker fundraisere

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Mot slutten av januar satte Huawei igang søksmålet de lenge har truet med mot den svenske staten. Det er usikkert hvor stor erstatning selskapet vil kreve, men det er snakk om minst fem milliarder kroner. Kanskje vil vi se erstatningskrav opp mot tjue til tredve milliarder.

Bakgrunnen er Sveriges beslutning om å utestenge Huawei fra prosessen med å bygge ut landets kommende 5G-nettverk, etter anbefaling fra landets forsvar og sikkerhetspoliti. Huawei mener Sverige ikke ivaretar sine handelsforpliktelser, ved å angivelig diskriminere mot selskapet. Søksmålet går ikke i det vanlige rettsvesenet, men betraktes som en internasjonal handelskonflikt mellom en investor og en stat, ført gjennom det såkalte ISDS-systemet (Investor-State Dispute Settlement).

De enorme summene involvert gjør at det er verdt så å spørre seg: Hva er det juridiske grunnlaget for dette søksmålet, og hva slags konsekvenser har denne typen søksmål for nasjonal selvråderett?

Bakgrunnen for søksmålet

Konflikten mellom Huawei og Sverige har hovedsakelig to ulike, men sammenhengende, årsaker. Den ene er internasjonal sikkerhetspolitikk. Siden 2019 har Huaweis rolle i Europeisk internettinfrastruktur vært kjernen i et komplisert strategisk spill mellom Kina, USA og en rekke europeiske land. Selv om den politiske og økonomiske spenningen mellom Kina og USA i stor grad har forsvunnet fra nyhetsbildet etter at Joe Biden ble president, er forholdet mellom landene fremdeles kjølig. Stormen rundt Huaweis rolle i europeisk nettverksutbygging er altså én del av et større geopolitisk spill.

Den andre årsaken bak konflikten er det ovennevnte ISDS-systemet (Investor-State Dispute Settlement) vi finner i en del handels- og investeringsavtaler. Dette er enkelt sagt en type rettssystem internasjonale selskaper kan bruke for å saksøke nasjonalstater i private tvisteorganer, på grunnlag av innholdet i avtalene nasjonalstatene har underskrevet. ISDS-bestemmelser i investeringsavtaler gir investorer en særegen rett til å saksøke en stat for forhold de anser som urettferdige eller som brudd på avtalen, i en overnasjonal domstol hvor saken føres i hemmelighet. Siden 1987 har det blitt ført over tusen ISDS-saker verden over, mer enn en tredel av disse bare siden 2015.

- Annonse -Frontrunner.site

De ulike måtene ISDS-systemet undergraver politisk handlingsrom er grundig dokumentert. Dette gjelder ikke bare i sikkerhetspolitikk, men også i andre felt: Faktisk er klimatiltak et av de vanligste objektene for disse søksmålene. I dette tilfellet søker Huawei erstatning for “tapte potensielle inntekter” forårsaket av Sveriges utestengelse av selskapet fra 5G-utbyggingen gjennom en slik ISDS-domstol, da de mener utestengelsen er et brudd med Sveriges handelsforpliktelser.

Dyre og langvarige søksmål

Hva slags konsekvenser kan vi forvente fra dette søksmålet? Ekspert på handelspolitikk Rikard Allvin påpeker at kompensasjonskrav kun er én del av kostnadene. ISDS-søksmål er i seg selv dyre og langvarige prosesser med store omkostninger knyttet til advokattjenester og ekspertrådgivning. Som han videre påpeker er disse søksmålene lukkede prosesser, hvor ikke engang folkevalgte har innsyn.

ISDS-prosesser er for nasjonalstater en tap-tap situasjon. Enten taper de søksmålet, og må betale kompensasjon; eller så vinner de og unngår å måtte betale kompensasjon, men ender ofte opp med å måtte betale sakskostnadene likevel. Disse kostnadene er betydelige, vanligvis flere millioner dollar. Et ISDS-søksmål i gjennomsnitt over fem år, og dette gjennomsnittet ser ut til å være økende. Alt i alt signaliserer trusler om ISDS-søksmål en fare for en langvarig og dyr rettsprosess, noe som i verste fall kan fungere som et pressmiddel for internasjonale selskaper overfor nasjonalstater. I dette tilfellet kan Huaweis søksmål med rimelighet tolkes som et middel ment å skremme andre land fra å følge Sveriges eksempel, særlig med tanke på at Huawei også har truet andre land med lignende søksmål.

ISDS-systemet er ikke bare et pressmiddel for internasjonale selskaper overfor nasjonalstater. Det innebærer også et system hvor dyre forretningsadvokater og juridiske eksperter finansieres med offentlige penger uten offentlig innsyn. Mens disse søksmålene er dyre for nasjonalstater, er de derimot svært lukrative for handelsadvokatene- og ekspertene de sysselsetter. Sånn sett speiler ISDS den større utviklingen i internasjonal handelspolitikk, som i nyere tid har blitt betydelig mer teknisk innviklet og lukket for demokratisk påvirkning, og hvor storselskaper og særinteresser priviligeres på bekostning av demokratiske institusjoner.

Et demokratisk problem

Huaweis søksmål av Sverige er et symbol på et større demokratisk problem hvor selskaper kan true stater med søksmål for å påvirke deres politikk, og eventuelt kompenseres med offentlige penger for nasjonale tiltak selskapene ikke liker. Søksmålet er også en del av en større tendens hvor en lukket, teknokratisk – og svært profitabel! – sfære bestående av innviklede handelsavtaler og godt betalte forretningsadvokater eser ut, finansiert av fellesskapets penger.

I Sverige har en rekke regjeringer, til tross for advarsler fra opposisjonspolitikere og sivilsamfunn, konsekvent inngått handelsavtaler som innebærer ISDS-systemet som tvisteløsningsmekanisme. Anders Ygeman, tidligere minister for digital utvikling, har beskrevet ISDS som “en enkel, rask og billig måte å prøve land og staters handelsvilkår”. Det virker som at Ygeman har sine egne kriterier for hva som er enkelt, raskt og billig, for som vi har sett er heller tendensen at disse prosessene er kompliserte, langvarige og dyre. Faktisk viser flere studier at effektiviteten i ISDS-systemet (eller mangelen derav) er en av dets største svakheter. Videre virker det heller som at ISDS undergraver rettssikkerhet i statene involvert enn at det sikrer den, slik som systemets støttespillere påstår.

Om så Ygeman skulle ha rett i at ISDS er “enkelt, billig og raskt”, så er det et åpent spørsmål om denne effektiviteten gjør opp for konsekvensene systemet har for et lands rettssikkerhet og demokratiske selvråderett. ISDS-systemet som det står i dag fordrer dermed to spørsmål: Er privilegiene som skjenkes private selskaper og særinteresser forenlig med vårt demokratiske styresett? Og er kostnadene involvert i å sikre “gode investeringsforhold” for selskapene en legitim bruk av fellesskapets penger?


Jonas Eide er styremedlem i Attac Norge.

- Annonse -
Støtt global journalistikk, tegn abonnement på Transit magasin