Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Ingen snakker om forhandlinger, diplomati eller våpenhvile i Ukraina. En våpenhvile som kunne skapt et pusterom for de involverte parter — som kun er opptatt av å bekjempe hverandre, besette byer og strategiske plasser, og med den stålsatte målsetting om at vi skal vinne, frigjøre oss og skape fred og frihet for vårt folk.
I mellomtida skjer det som skjer i krig; sentrale bygninger, infrastruktur, kraftverk og folk sine hjem blir ødelagt og rasert; sivile rammes – drepes, skades og traumatiseres fordi de fanges midt imellom kampene mellom ukrainere og russere.
Vi får oppgitt hvor mange russiske soldater som beseires eller drepes, men ikke hvor mange ukrainske; vi må anta at det er mange tusen ukrainere som blir ofre for krigens forbannelse, eller som må leve med varige skader. Mange av disse mennene har vært sentrale som forsørgere, og omsorgspersoner i sine respektive og oppløste familier.
De psykologiske skadene snakker man ikke om, før våpnene har stilnet, men er like reelle fordi de setter seg fast i kropp og sinn, og varer ved på ubestemt tid.
Således er vilkårene for fred, frihet og livsglede svært dårlige. Frontene, forsvarssystemene, som herav naturlig kunne vært bygget ned, for å åpne blikket mot sin nabo på andre siden av grensen; det skjer ikke fordi vi aldri kan stole på den andre (og kanskje ikke på oss sjøl heller).
Dette understrekes også av NATO og USAs klare føringer; vi må ytterligere skjerpe oss militært, ruste opp, fornye vårt kamputstyr, f.eks våre norske tanks! Er det noen som kjenner igjen den evige onde sirkel, og den innarbeidete desillusjonerte holdningen om at sånn er vi mennesker — vi kan ikke forandre oss — og fred er jo egentlig bare fravær av krig!
- LES OGSÅ: Putins «gjøkunger» i Ukraina
Vi vet imidlertid svært godt om et annet liv; I våre sivile liv lever vi i hovedsak i fred og fordragelighet, og de aller fleste er opptatt av å løse oppgaver på en måte som ivaretar hensyn og rettigheter til alle parter. Og vi får til og med tilført kunnskap fra humanistiske fagfolk og forskning, som forteller oss hvordan vi kan bli enda bedre til å ta vare på det genuine med å være (med-)mennesker.
Det er således en klar diskrepans mellom det sivile liv forordninger og sedvaner, og statens systemer for beslutninger og konfliktløsning. Er vi med på å opprettholde og segmentere forordninger som ikke lenger har livets rett, men ivaretas kun fordi slik har vi alltid gjort det?
Noen vise menn har forstått dette, uten å bekjempe det fordi de har vært låst i en annen historisk sammenheng. Jesus svarte folket som spør om de skulle betale skatt: Han viste symbolsk til den keiserlige, og sa: Gi keiseren hva keiseren er, og gi Gud hva Guds er. Ved annen anledning utfordret han også menneskene rundt seg til å tenke sjøl: Hvis du visste hva som tjente til din fred: … ?
Alfred Nobel ble spurt om han trodde at fredsprisens intensjoner ville bli oppfylt? Han hadde fått større fremtidstro etter at Berta Von Suttner hadde overbevist han om å få i stand en Nobels Fredspris. I sine siste leveår ble han imidlertid mer realistisk om menneskenes iboende treghet mot forandring, og uttalte: Når menneskeheten blir stående overfor en virkelig trussel om at hele deres liv og eksistens står i fare, da først er de i stand til å innse at de må stå sammen og bekjempe de destruktive kreftene (fritt sitert etter Alfred Nobel).
Det fundamentale spørsmålet som vi bør stille oss: Har vi kommet dit i dag?
Ja, mange mener det, fordi Putin flere ganger har sagt at det kan bli aktuelt å ta i bruk kjernefysiske våpen. Kan vi prøve å forstå Putin og hans krigsvelde; mener han at Russland med sitt styringssystem er trengt opp mot en vegg, og det er kun atomvåpen som kan avskrekke og tvinge frem innrømmelser fra Ukraina og Vesten?
Det er symptomatisk for den rådende mentalitet hvordan USA og Nato svarer på denne trusselen; bare ikke prøv deg, da slår vi tilbake (ev. først) med enda større kjernefysisk slagkraft. Og her sitter vi, alle levende menn, kvinner og barn (også den største statsmann og hans familie lever av den samme rene luft, og de samme vilkår for vekst og utvikling), og skal forholde oss til den brutale virkelighet.
Er det politiske mennesket blitt så defaitistisk og indoktrinert av den gamle krigermentalitet, at de er villig til å sette menneskehetens eksistens og livsvilkår på prøve for en eller form for gevinst? Vi vant jo krigen, selv om alt ligger øde!
Dersom det er reelt at Putin føler seg presset mot en vegg, og omringet av en mektig fiende tett inntil sine grenser, så er han desperat og handler deretter. Er Ukraina, vesten og NATO, villig til å innse dette?
Det er på tide at vesten og Ukraina får i stand et reelt samarbeid om en våpenhvile, og et pusterom fra den dødbringende krigføring. Kan Zelenskyj og Ukraina vurdere på nytt om det er mulig å forholde seg til noe av Minsk-avtalen fra 2015, samt akseptere at Krimhalvøya er så avgjørende for Russland at en enøyet beslutning her vil holde liv i et evinnelig krigsbål.
Minsk-avtalen fra 2015 var spesielt viktig for Russland, fordi Ukraina hadde forpliktet seg overfor denne. Den daværende tyske utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier, hadde utarbeidet en detaljert plan, for en vei til fred; det handlet om en føderalisering av de østlige Donetsk og Luhansk områder. Det skulle holdes frie valg for dette formål i områdene, under ukrainsk kontroll og med OSSE-observatører. Ved et godkjent valg, ville regionene få en spesiell selvstyre status i Ukraina. Og resultatet – en godkjent og nøytral buffer mellom Russland og Europa.
Og hvilket land skal alle de millioner av flyktninger komme tilbake til, når det endelig er oppnådd en slags fredstilstand? Realitetenes alvor får meg til å hente fram det brutalete ordspråk: Menneske, din mentalitet kan bli din skjebne.
Av: Helge Jenssen, fredsaktivist, militærnekter og en av initiativtakerne til Fredsbevegelsen i Bodø
LES OGSÅ:
