Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Onsdag 21. september varslet Vladimir Putin varslet delvis mobilisering av landets militære styrker. Dette førte til en umiddelbar strøm av mennesker til grenseovergangene. Russiske menn i tjenestedyktig alder forlater Russland i hopetall for å slippe unna innkalling til militærtjeneste.
Flybilletter til land som fortsatt har visumavtale med Russland er utsolgt, eller selges for enorme summer. NTB melder at antallet russiske statsborgere som ankommer Georgia er doblet siden Russlands president Vladimir Putin kunngjorde delvis mobilisering sist onsdag. Det står kilometerlange bilkøer ved enkelte grenseoverganger.
Like lange køer ser vi ikke ved grenseovergangene til Norge, men tirsdag kom 376 personer fra Russland til Norge over grensa ved Storskog, melder NRK. Mandag meldte NRK om flere titalls unge menn som kom over grensen til Norge av frykt for å bli sendt til krigen i Ukraina.
Svært mange av disse som nå forlater Russland er de Facto militærnektere. Pasifister — og de som av ulike grunner ikke vil bære våpen fordi politikere eller offiserer ber dem om det — er fredsbevarende. Russiske militærnektere er nå med på destabilisere og detronisere den russiske krigsmaskinen.
Jeg var militærnekter ti år etter murens fall. I en periode hvor det var aller enklest og med lavest risiko å være militærnekter her hjemme. Jeg hadde i ett år som sivilarbeider, og jeg brukte hele årete som hovedtillitsvalgt for sivilarbeiderne i Norge. Det var for meg ikke et vanskelig valg, og det var ingen tung sivil verneplikt.
Selv nektet jeg å marsjere i takt med forsvarets uniform på grunn av Norges NATO-medlemskap. For dette måtte jeg stille opp i et formalia politiavhør på slutten av 1990-tallet, hvor jeg måtte svare på spørsmål fra en umotivert politibetjent ved Sarpsborg politikammer, lest opp fra et standardskjema, mens han krysset av for mine svar. Deretter måtte jeg avtjene 14 måneders tjeneste, hele tjenestetiden som tillitsvalgt med kontorjobb, og slapp ut etter 12 måneder.
De som gikk foran meg hadde en mye hardere tørn.
På 70- og 80-tallet var den kalde krigen var på sitt aller kaldeste. Politiavhørene som norske militærnektere ble utsatt for var mye tøffere. Stigmaet rundt det å være militærnekter var mye større. Militærnektere den gang ble sendt til 18 måneders tjeneste, som helt eller delvis ble avtjent på Hustad leir, på Fræna noen mil nord for Molde. Den samme leiren ble benyttet som straffearbeidsleir for landssvikerdømte etter andre verdenskrig, mellom 1946 og 1950.
Symbolikken var tung.
Jeg nektet militæret for over 20 år siden på grunn av den atomvåpentrusselen som NATO-medlemskapet medførte, og fortsatt medfører. Atomvåpentrusselen er i 2022 stadig mer overhengende, og grunnlaget for nektingen er like relevant, selv om jeg nok har blitt mer pragmatisk til internasjonalt samarbeid enn jeg var den gang.
I dag finnes det ikke sivil verneplikt, Hustad leir benyttes igjen som fengsel, og ordet militærnekter høres gammeldags ut. Nærmest en anakronisme. Å nekte å bære våpen på ordre fra politikere og offiserer er et utdatert krav for norske vernepliktige. Men det er ikke sikkert det varer.
Den siste uka har russiske opposisjonelle satt militærnekterens rolle i brutale konflikter på dagsorden på ny. Nå må vi håndtere russiske militærnektere med den respekt de fortjener.
Vi må ikke stenge ute russiske dissidenter.
Vi må anerkjenne retten til å nekte å bære våpen og anerkjenne pasifismens fredsbevarende og konfliktdempende funksjon. Det var nødvendig under andre verdenskrig, det var nødvendig under Sør-Afrikas apartheid, det var nødvendig for indisk frigjøring, og det er nødvendig i Europa i 2022.
Torsdag 22. september ble det klart at norske myndigheter følger EU og opphever visumavtalen med Russland. Det skjedde dagen etter at Putin varslet delvis mobilisering.
Evgeniya Khoroltseva, talsperson for SmåRådina, mener norske myndigheter nå heller må gjøre det enklere for russere som vil ut av landet på grunn av krigen i Ukraina. SmåRådina er en diasporaorganisasjon for russere i Norge, som er sterkt kritisk til Putin-regimet.
«Jeg ville heller gjort det enklere for dem som vil forlate Russland og som vil unngå å bli sendt som soldat i krigen», sier Khoroltseva til Dagsavisen. «Det beste ville vært å åpne grensene for folk som er demokratisk innstilt, som vil ha fred og frihet – fordi det er disse som kommer til å bygge samfunnet i Russland på sikt når krigen er over.»
Når UDI i juni varslet innstramming i viumkravene fra russere, så stod også Khoroltseva opp for russiske dissidenter, og deres rolle i motstanden mot Putin-regimet.
Også Volodymyr Zelenskyj lovet å ivareta rettighetene til russiske desertører, i en uttalelse nylig.
De siste månedene har det vært nærmest illegitimt å være mot NATO-medlemskap. Å vise fram alternative former for motstand utover «mer våpen» har ikke vært lett. Jeg har selv tatt til orde for å lete etter alternativer til den polariserte diskusjonen om ja eller nei til NATO. Så sent om i august stilte 145 land seg bak en uttalelse i FN som viser til atomvåpens humanitære konsekvenser, og krever at atomvåpen aldri igjen må benyttes. Norge ville ikke være med på denne uttalelsen, med NATO-medlemskapet og krigen i Ukraina som begrunnelse.
Svært mange russere har denne uka vist oss militærnekting i praksis.
Nå må vi gi russiske militærnektere anerkjennelse for at de, med enorm risiko for egen sikkerhet, snur ryggen til regimet og forlater krigsmakten. Nå vi må løfte fram militærnekterne, pasifistene, deres rettigheter, og deres fredsbevarende funksjon.
LES OGSÅ:
Jeg stiller meg virkelig bak ditt innlegg, om militærnekterne og deres funksjon i vårt urolige samfunn.
Åpenhet rundt og forståelse for alle russere som nekter militærtjeneste, av overbevisningsgrunner e.a. er jo et klart signal til nordmenn, finner, georgere mv, som tar (har tatt) imot disse personene. Innenfor alle nasjoner fins det mange som ikke anerkjenner militær og våpenmakt som reelle fredsarbeid.
Her trengs det helt andre midler – og som vi i stor grad gjør bruk av i det sivile liv – som forhandlinger, dialog, overenskomster, ev. rettslige forordninger – og alle kjennetegnes av ikkevoldelige metoder. Når vi åpner opp øynene for at det er slik de aller fleste mennesker vil vi skal ordne opp i forhold til hverandre, så er det lettere å anerkjenne at vi alle sammen er brødre og søstre, og vil det beste for oss sjøl og hverandre; ja, overraskende nok………………..selv de såkalte fæle russerne er jo også svært lik oss i så måte.
Som gamle militærnektere har vi studert krigens vesen og konsekvenser, og vet at det er så ufattelige mange gode grunner til at vi ikke skal fortsette å løse internasjonale problemer på denne måten. Men dessverre har vi et politisk system som har internalisert de gamle overlevde metodene for konfliktløsning. Militæret og våpenmaktens øye for øye, tann for tann har er innebygd i makthavernes institusjoner …….. som også fungerer som samlende symboler og ritualer, for å markere styrke og handlekraft. Jeg kaller dette fenomenet at tenkningen eller den rådende mentalitet er blitt institusjonalisert!
Jeg søkte meg fritatt for militærtjeneste i 1970, faktisk etter å ha tjenestegjort noen måneder, var svært lite informert om mulighetene for å nekte – ble jo ikke informert om på sesjon. Kapteinen hadde full respekt for min innstilling, mens feltpresten
kverulerte sterkt ved beslutningen.
Jeg var gjennom et ganske krevende politiavhør i Bodø, og fikk litt senere innvilget siviltjeneste i 16 måneder – med fratrekk for 6 mnd. militærtjeneste. Avtjente sivilarbeider på Nordlandssykehuset, avd. for psykiatri som pleiemedhjelper. En god læring
og innblikk i datidens helsetjeneste; der var flere sivilarbeidere på andre sykehusavdelinger.
Det er et tankekors at vernepliktige i dag i bare unntakstilfeller blir stilt overfor valget om sivilarbeid istedenfor militærtjeneste….
det er jo blitt så lett å slippe fra, av helt andre grunner. Denne utviklingen fører også til mye mindre bevissthet rundt det rettmessige krav om fritakelse av overbevisningsgrunner – og også den offentlige oppmerksomhet og debatt som kunne ha fulgt herav.
Hilsen Helge Jenssen