Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
«Hans» blir ikke et engangstilfelle. Direktør for Nansensenteret Tore Furevik konkluderer: «hetebølgene, brannene og oversvømmelsene vi har sett de siste årene er ikke den nye normalen. Det er situasjonen i dag. Framtiden vil bli langt verre».
Med et stortingsflertall for videre ekspansjon av oljenæringa heller vi bensin på bålet. Fossilavhengigheten vår gjør at ekstremværet vil komme oftere og bli enda voldsommere.
Med ekstremvær kommer enorme kostnader. Slovenia og Østerrike sto under vann samtidig som «Hans» herjet i Norge og foreløpig estimat anslår at gjenoppbyggingen vil koste minst fem milliarder bare i Slovenia. Vi kan bare spekulere i hva «Hans» vil koste oss.
Når vi vet at ekstremværet vi ser i dag er en forsmak på det som kommer må vi spørre oss: Hvem skal ta regninga? Oss skattebetalere eller oljeaksjonærene?
Equinor melder om rekordutbytte som følge av krigsprofitt fra Russlands angrepskrig og deler i år ut vanvittige 170 milliarder kroner til sine aksjonærer. Samtidig investerer Equinor 86% av alle nye investeringer i fossile prosjekter, selv i en eskalerende eksistensiell klimakrise. Fossilkapitalen velger kortsiktig profitt framfor våre livsbetingelser og framtidsutsikter. Nå er tiden inne for å stille dem til ansvar.
Vi trenger ikke flere alvorsord. Vi trenger handlekraftige og modige politikere. Så her er en utfordring: Innfør en 30% skatt på all privat oljeprofitt og sett av pengene til et krisefond som betaler for skadene ved ekstremvær i Norge og utlandet.
Skatten vil mobilisere 50 milliarder kroner bare fra Equinors private aksjonærer. Hvis du på alvor mener det er urettferdig at oljeaksjonærene «bare» tjener 120 milliarder kroner på å ødelegge kloden vår, bør du gå en runde med deg selv.
Selv FNs generalsekretær Antonio Guterres har i kraftig ordelag de siste månedene tryglet verdens land om en høy skatt på oljeprofitt for å muliggjøre en sosial og økologisk rettferdig omstilling. En slik skatt vil ikke bare mobilisere sårt tiltrengte midler, men også løse opp i tre avgjørende floker som per i dag hindrer oss fra å nå klimamålene våre.
Klimakrisa må løses globalt, men internasjonale klimaforhandlinger beveger seg i sneglefart fordi rike land som Norge nekter å betale mer i finansiering, og dermed nekter fattigere land å akseptere et høyt ambisjonsnivå de ikke har råd til å innfri. Spesielt splittende er striden om rike lands ansvar for tapene og skadene fattige land opplever etter naturkatastrofer. En sterk oljeprofittskatt som finansierer tap og skade både nasjonalt og globalt vil for alvor bedre tilliten mellom land og skape grunnlag for høyere ambisjonsnivå globalt.
Kritikere av en slik skatt vil riste på hodet og påpeke at investeringsviljen vil forsvinne. Ironisk nok er det et gode, ikke et onde. FNs klimapanel og Det Internasjonale Energibyrået er samstemte i at vi ikke kan investere en krone til i fossile investeringer for å overholde Parisavtalen. Enhver skatt som bremser investeringsviljen i nye fossile prosjekter, er et stort steg mot en mer levelig klode.
Samtidig må ansvaret legges på forurenserne, ikke vanlige folk. Transformasjonen som står foran oss må skje på en sosialt rettferdig måte, både innad i Norge og globalt. Vi må få folk med oss, ikke mot oss. Da må vi ta et oppgjør med den rikeste promillen og sørge for at de som tjener mest på å koke kloden må betale for skadene de påfører resten av verdenssamfunnet.
En oljeprofittskatt vil løse opp i den mest anspente floken i internasjonale klimaforhandlinger, bremse investeringslysten for fossile prosjekter og fordele kostnadene på en mer sosialt rettferdig måte. Er våre politikere modige nok til å ta nødvendig handling eller er de for langt nede i lommene på oljelobbyen?
Denne kronikken er skrevet av Jonas Kittelsen, klimaaktivist i Extinction Rebellion. Kittelsen var Nordisk Ungdomsrepresentant til klima- og naturforhandlingene i Montreal (COP15).
