Lenin, Ukraina og Knausgård

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Det har nå gått noen dager siden forfatteren Karl Ove Knausgård kunngjorde at han ville ta imot Lenin-prisen, innstiftet i 2009 av den svenske forfatteren Jan Myrdal. 

Knausgård har fått en god del kritikk av folk som mener han burde takke nei til en pris oppkalt etter en despot, eller eventuelt gi pengene til den ukrainske frihetskampen. 

Jan Myrdal var på mange måter selve «ur-tankien». Ordet «tankie» er opprinnelig et skjellsord for vestlige sosialister som jublet da sovjetiske tanks rullet inn i Ungarn og Tsjekkoslovakia i 1956 og 1968 for å «redde sosialismen». Det brukes i dag om folk på venstresida som mener imperialisme er noe bare vestlige land driver med, og derfor omfavner alle regimer som går imot Vesten. I noen tilfeller har dette skapt snodige allianser mellom ytre venstre og høyre.

I Myrdals tilfelle fikk det ham til å forsvare Taliban og prestestyret i Iran. Mot slutten av livet uttalte han seg også positivt om det høyreradikale franske partiet Front National. Og i desember 2016 deltok han på en «antiglobalistisk» konferanse i Moldova, sammen med representanter for flere ytterliggående europeiske høyrepartier og den høyreekstreme russiske filosofen Aleksandr Dugin. Dugin står for en imperial russisk nasjonalisme som har store likheter med ideologien bak den russiske invasjonen i Ukraina, selv om det er usikkert hvor stor innflytelse han har hatt i Kreml. I tillegg spilte han en en rolle i det russiskkontrollerte «opprøret» i Øst-Ukraina i 2014 som markerte starten på den russiske krigen mot nabolandet.

Bare dette kunne vært nok til å gjøre en pris innstiftet av Jan Myrdal problematisk akkurat nå. Men det er også andre ting som gjør det umusikalsk. For mens Knausgård har svart på kritikken med å kalle Lenin en «antiimperialist», viste Lenin seg minst like imperialistisk som andre russiske og sovjetiske tsarer, partisjefer og presidenter før og senere når det gjaldt de tidligere russiske provinsene og koloniene. Det gjelder særlig nabolandet Ukraina. 

Ikke én, men flere revolusjoner

De fleste av oss har i alle fall lært litt om de dramatiske hendelsene mellom 1917 og 1922: Første verdenskrig førte til at den siste tsaren abdiserte. Ni måneder senere ble den provisoriske regjeringen som erstattet tsaren selv avsatt av Lenin og bolsjevikpartiet. Etter en fire år lang borgerkrig gikk bolsjevikene av med seieren. Det tidligere tsarriket ble til den sosialistiske Sovjetunionen, som sprakk i 1991 og ble erstattet av en rekke nye stater. 

Det er fremdeles vanlig å snakke om dette som «den russiske revolusjonen». Men dette er egentlig et misvisende navn på noe som ikke var en, men mange revolusjoner rundt om i det enorme riket.

På tampen av første verdenskrig var det russiske tsarriket et multietnisk og multinasjonalt imperium. Etter russerne var den klart største folkegruppen ukrainere. Men offisielt ble ukrainerne — eller «lillerusserne», som de ble kalt — regnet som en del av den russiske nasjonen. Språket deres ble sett på som en litt bondsk russisk dialekt, men samtidig som en stor nok trussel mot statens enhet til at både bøker, aviser og teaterforestillinger på ukrainsk i perioder ble forbudt.

Den siste tsaren ble avsatt i mars 1917, og erstattet av en provisorisk regjering. Dette har senere blitt kalt Februarrevolusjonen, fordi Russland fortsatt brukte den gamle julianske kalenderen som lå 13 dager bak den moderne gregorianske. Vi skal ikke dvele ved de kjente begivenhetene i Petrograd (det daværende navnet på St Petersburg), men i stedet fokusere på det som skjedde i Ukraina. 

Få dager etter at nyhetene om Februarrevolusjonen nådde Kyiv opprettet ukrainske politikere og intellektuelle et «sentralråd», på ukrainsk Tsentralna Rada. Som leder valgte de historikeren Mykhailo Hrusjevskyj. Radaen støttet den provisosriske regjeringen, men ville også ha en eller annen form for autonomi for de ukrainske områdene.

I april kalte Radaen inn en all-ukrainsk nasjonalkongress. Både bønder, arbeidere og soldater sendte representanter til nasjonalkongressen, som snart begynte å fungere som et ukrainsk parlament. I juni erklærte Radaen og nasjonalkongressen de ukrainske områdene autonome, innenfor rammen av en demokratisk og føderal russisk stat. Ukrainsk ble offisielt språk. Som symboler valgte man et blått og gult flagg, riksvåpenet «Tryzub» og nasjonalsangen «Sjtsje ne vmerla Ukraina» («Ennå er ikke Ukraina dødt»). Flere av medlemmene var sosialister som tok til orde for radikale jordreformer, slik at kravet om autonomi ble knyttet til krav om jord. Dette var naturlig med å gjøre Radaen ekstra populær blant de ukrainske bøndene.

Dermed eksisterte det i praksis en ukrainsk proto-stat i det meste av dagens Ukraina med et parlament, en regjering og en hær. Mens Radaen som sagt ennå ikke krevde selvstendighet og ble anerkjent som representant av den provisoriske regjeringen i Petrograd, beholdt den muligheten for å erklære seg helt selvstendig som et ris bak speilet hvis hvis storrussiske nasjonalister fikk overtaket i Petrograd.

LES OGSÅ: – Hverken en Leninpris eller en Putinpris, men en Lasse Diding-pris

Nasjonal selvbestemmelse — på visse vilkår

I Petrograd hadde Lenin og bolsjevikene lenge hevdet retten til selvbestemmelse for alle nasjonalitetene i tsarriket – inkludert retten til å opprette egne, selvstendige stater hvis det var det de ønsket seg. I motsetning til tsaren var de dessuten villige til å anerkjenne ukrainere og belarusere som egne nasjoner med sine egne språk.

Samtidig håpet og trodde bolsjevikene at Russland som det svakeste leddet i den kapitalistiske verdenen kunne tenne gnisten som tente et revolusjonært bål i hele Europa. Og i praksis ble prinsippet om nasjonal selvbestemmelse underordnet dette målet. 

Når det kom til stykket, var det nemlig arbeiderklassene i de respektive nasjonene som skulle avgjøre hva selvbestemmelsen gikk ut på. Den ukrainske historikeren Serhii Plokhy skriver: «Til syvende og sist var det opp til hver nasjons arbeiderklasse, eller — mer prosaisk — opp til bolsjevikpartiet å avgjøre om selvbestemmelse skulle bety selvstendighet eller ikke. Hvis det å bryte ut av imperiet var i proletariatets interesse, slik partiet oppfattet det, kunne nasjonen forlate imperiet. Hvis ikke ble den pent nødt til å bli værende, for å sikre arbeiderklassens seier over dens fiender.»

I november 1917 tok bolsjevikene makten i Petrograd ved et kupp, senere kjent som Oktoberrevolusjonen. En knapp uke senere forsøkte de en væpnet maktovertakelse i Kyiv. Men bolsjevikene var mye færre i Ukraina enn i Russland, og klarte hverken å få flertall i arbeiderrådene der eller å avsette Radaen og folkekongressen. I januar proklamerte Radaen — som hadde tatt avstand fra kuppet i Petrograd — en selvstendig, ukrainsk folkerepublikk. De begynte også å forhandle om fred med Tyskland og Østerrike-Ungarn.

Lenin invaderer Ukraina

For å hindre et «kontrarevolusjonært» opprør og berge revolusjonen lenge nok til at den kunne spre seg til resten av verden, trengte bolsjevikene korn og andre matvarer fra Ukraina til å fø de russiske arbeiderne i Petrograd og Moskva. Derfor ble noe av det første Lenin gjorde som leder å beordre den nyopprettede Røde Armeen inn i Ukraina for å stanse de «borgerlige nasjonalistene» i Kyiv. 

Det offisielle påskuddet for invasjonen var ikke helt ulikt den fremgangsmåten som Vladimir Putin brukte for å intervenere våren 2014. Offisielt skjedde invasjonen i navnet til en «ukrainsk sosialistisk sovjetrepublikk» med sete i Kharkiv, som bolsjevikene erklærte opprettet 25. desember 1917. I tillegg proklamerte lokale bolsjeviker flere «uavhengige» sovjetrepublikker i Øst- og Sør-Ukraina.

Den røde armeen inntok Kyiv 9. februar. Det ble fulgt av en flodbølge av vilkårlige arrestasjoner og henrettelser av tilhengere av Radaen. Ukrainske gateskilt ble igjen erstattet med russiske. Bare å snakke ukrainsk offentlig kunne være nok til å bli skutt som «nasjonalist».

Bolsjevikene ble snart jaget vekk av tyske og østerrikske tropper, som satte inn et nytt og vennligsinnet styre. I desember 1918 var imidlertid første verdenskrig slutt, og tyskerne trakk seg ut. Ukraina ble igjen en republikk, bare for å nok en gang bli invadert nordfra. 

De neste tre årene bekjempet den ukrainske republikken «røde» bolsjeviker og «hvite» borgerlige russere, samtidig som røde og hvite slåss mot hverandre på ukrainsk jord. Dette ble lenge omtalt som en del av «den russiske borgerkrigen», men de senere årene har det blitt mer og mer vanlig å kalle det den ukrainske uavhengighetskrigen. Det ble også opprettet enda en ukrainsk republikk i vest, i det som tidligere hadde vært østerriksk-ungarske områder, som såvidt rakk å slå seg sammen med folkerepublikken i Kyiv før den ble knust av den gjenopprettede polske republikken.

Til slutt var det bare Polen og bolsjevikene som hadde fungerende hærer i Ukraina. Den første ukrainske uavhengighetskrigen var over. Da Sovjetunionen formelt ble grunnlagt i desember 1922 var Ukraina trygd tilbake i den russisk-sovjetiske favnen som en sosialistisk sovjetrepublikk. 

Mens krigen raste hadde kommunistiske partifunksjonærer streng ordre om å sikre seg jordbruksprodukter der de slapp til, om nødvendig med makt. Det skapte sult og bondeopprør, som igjen førte til massakrer på ukrainske bønder. Opprørene og det at ukrainerne nesten klarte å opprette en egen stat skapte en permanent frykt for ukrainsk nasjonalisme i den sovjetiske ledelsen og sikkerhetstjenesten, som var bakgrunnen for Stalins massesult på 1930-tallet og som senere var med å forme den tidligere etterretningsoffiseren Vladimir Putins syn på Ukraina.

Ikke grunnlegger, men bøddel

I sovjetisk historieskriving ble Radaen og den ukrainske folkerepublikken avfeid som «borgerlige nasjonalister», og opprettelsen av den ukrainske sovjetrepublikken som en «gave» fra Lenin. I dag blir den imidlertid betraktet som den første ukrainske staten i moderne tid. Og da Ukraina ble selvstendig i 1991 gjenopptok man nasjonalsymbolene fra 1917.

Det er altså ikke riktig når Putin og andre i dag hevder at Lenin grunnla Ukraina på historisk russisk territorium. I stedet var Lenin «bøddelen» som knuste den første ukrainske staten i moderne tid, selv om han fikk hjelp av andre stormakter som også ønsket seg ukrainsk territorium eller et ukrainsk lydrike.

Når Knausgård kaller Lenin en «antiimperialist», røper han at han har store blindsoner hva angår de andre nasjonalitetene i det tidligere tsarriket, ikke minst Ukraina. Samtidig har han fortsatt mulighet til å snu tildelingen til noe positivt, hvis han setter seg inn i hva som skjedde i Ukraina i disse årene. Da kan han bruke prisutdelingen til å rette oppmerksomhet mot den første ukrainske republikken og den rollen Lenin spilte rolle i å knuse og begrave denne. En rolle som faktisk ikke skiller seg så mye fra det Vladimir Putin holder på med akkurat nå.

Artikkelforfatter John Færseth er aktuell med boken Spesialoperasjon: Ukraina og Russland 2004-2023.

LES OGSÅ: