Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Verdens øyne har vært rettet mot India den siste tiden. Først hadde man en vellykket landing på månens sørpol i slutten av august og i september var India man vert for G20-toppmøtet i Delhi.
Midt opp i alt dette har det gått under radaren at opposisjonspolitikeren Rahul Gandhi denne måneden har vært på en europeisk rundreise, med besøk i Belgia, Frankrike, Nederland og Norge. Her har han hatt møter med EU-parlamentarikere, nasjonale politikere, og med den indisk diaspora. Og han har møtt og diskutert med studenter på forskjellige universiteter.
Den 11. september var turen kommet til Universitetet i Oslo, hvor Gandhi hadde en samtale med professor i Sør-Asia-studier, Arild Engelsen Ruud.
Da Rahul Gandhi i sin tid gikk inn i politikken fikk han fort rykte på seg for å være en lite imponerende offentlig taler som så ut til å trives under middels godt i den politiske offentligheten. Samtalen i Helga Enghs Hus denne mandagen skulle vise at ryktet er ufortjent.
Gandhi fremstod meget komfortabel i det uformelle, interaktive samtale-formatet. Han var rolig, reflektert og saklig argumenterende, men også vittig og spontan, og hadde god kontakt med sitt publikum. Samtalen foregikk i god og munter tone, smilet satt løst.
Verdens største demokrati?
Tema for samtalen var «India: verdens største land, verdens største demokrati».
Hadde arrangørene valgt å slenge på et spørsmålstegn til slutt kunne ingen ha tenkt en ekstra gang om tematikken, for i alle globale demokrati-indekser peker pilen i feil retning for India. Det har den gjort i snart ti år, siden Narendra Modi kom til makten.
I samtale med Ruud analyserte Gandhi Indias demokratiske utfordringer, som kort kan sammenfattes slik:
Valget i 2014, som brakte Modi til makten, har vist seg som et vannskille i indisk politikk. Under Modi har hindunasjonalistiske og autokratiske krefter innskrenket Indias demokratiske rom på dramatisk vis, og politisert og tatt kontrollen over sentrale demokratiske institusjoner. Dette har svekket Indias demokrati og situasjonen idag er alvorlig.
Det er bred enighet blant India-forskere om at denne analysen er korrekt.
Alternativet I.N.D.I.A.
Selv er Rahul Gandhi aktiv involvert i å oppbygge et alternativ til Modi-regimet, med tanke på det kommende nasjonale valget i 2024. Resultatet er en omfattende allianse av nærmere 30 partier som bærer navnet Indian National Developmental Inclusive Alliance, forkortet INDIA.
Å samle så mange partier er ingen enkel sak. Regionalt er flere av disse rivaler, og det er et åpent spørsmål om en felles fiende i Modi og BJP er nok til å sementere INDIA-alliansen.
Skal man tro Rahul Gandhi er svaret ja. Forsvaret for Indias demokratiske etos og institusjoner er én viktig fellesnevner, men Gandhi fremhevet også kampen mot økonomisk ulikhet, fattigdom, og arbeidsledighet, samt behovet for større investeringer i offentlig helse og utdanning som politisk forenende.
Mye av dette resonnerer med den moderate form for sosialdemokrati som Gandhis Kongressparti praktiserte en stund, da de sist hadde makten nasjonalt i perioden 2004 til 2014. Den gangen hadde man – i alle fall i en periode – politisk suksess med å kombinere en moderat økonomisk omfordeling med økonomisk liberalisering og høy vekst.
I Oslo var Gandhi tydelig på at veien framover må gå via økt indisk industriproduksjon, et vedvarende svakt punkt i den indiske økonomi på tross av Modis meget omtalte «Make in India»-satsing, som har få konkrete resultater å vise til når det gjelder industrialisering. Ifølge Gandhi skulle India utvikle et reelt industrielt alternativ til Kina – et alternativ hvor produksjon kunne gå hånd i hånd med frihet og demokrati.
Gitt den økende økonomiske ulikheten i India i dag, og de vedvarende utfordringene med høy ledighet, spesielt blant ungdom, har denne politiske agendaen potensiale, så sant den da kan kommuniseres effektivt til velgerne i et medielandskap hvor BJP dominerer massivt.
Kontrastene til Modi
Samtalen med Gandhi fremviste også en rekke andre kontraster mellom hovedpersonen og sittende statsminister Modi. Mot slutten tok Gandhi imot en rekke spørsmål fra publikum, sendt inn via app og spontant utvalgt av moderator.
Det er helt utenkelig at Modi skulle plassere seg i en slik situasjon; Alle Modis offentlige opptredener er nøye kuratert og regissert og følger et strengt monologisk format hvor Modi taler til offentligheten, men aldri tar imot spørsmål. Og slett ikke tilfeldig utvalgte spørsmål.
Andre kontraster var mest tydelige via temaer som samtalen kun i liten grad berørte. Et tema som glimret ved sitt fravær, var Indias internasjonale rolle.
Krigen i Ukraina og Indias syn ble bare så vidt tatt opp helt på slutten, og USA og Europa ble i forbifarten fremhevet som Indias naturlige partnere i kappløpet med Kina. Og det var ingen snakk om månelandingen, G20, India som verdens femte største økonomi, eller om India som hele verdens vishwaguru, eller læremester.
Det politiske fokus var på de hjemlige utfordringene som berører folk flest: helse, utdanning, arbeid, frie demokratiske rettigheter, osv. Her er kontrasten til Modi betraktelig, for Modis politiske retorikk graviterer ofre rundt temaer knyttet til Indias historiske og sivilisatoriske bedrifter, og ikke minst dets fremtidige globale storhet.
Et annet bemerkelsesverdig fravær var fraværet av politisk vendetta-trang hos Gandhi. Modi og BJP har gjennom mer enn et tiår ført en aggressiv og meget personlig kampanje rettet mot Rahul Gandhi og hans nærmeste familie, og Gandhi selv er blitt latterliggjort, spottet og forhånt igjen og igjen. I tillegg har Modi ofte talt om at skape et «India uten Kongress» – altså, et India hvor Kongresspartiet er politisk utslettet.
Så om Rahul Gandhi skulle gå rundt med en indre trang til politisk vendetta var dette ikke synlig.
Den hindunasjonalistiske storfamilien med Modi i spissen ble naturligvis klart utpekt som den politiske hovedfienden av ideologiske grunner. Men, da Gandhi ble spurt om det var noen av Modi og BJPs politiske initiativer hans koalisjon ville ta vare på om den kom til makten i 2024 var svaret at ja, noen av Modis satsinger på infrastruktur og enkelte av hans initiativer for folkehelse, dem ville man overveie å fortsette.
En slik anerkjennelse av politiske motstanderes resultater er, selv i slik moderat omfang, en sjeldenhet ikke bare i indisk politikk, men i det meste av verden.
På vei mot 2024
Neste indiske nasjonalvalg er allerede neste år. Moderator Ruud spekulerte i om dagens gjest muligens var Indias kommende statsminister?
Den spekulasjonen var Rahul Gandhi ikke spesielt interessert i å bruke tid på, og sjansene for at dette kommer til å skje er nok heller ikke store. For det første skal INDIA-alliansen vise sin holdbarhet over tid og helt frem til valgdagen. For det andre skal alliansen demonstrere sin evne til å mobilisere velgere i stor stil. For det tredje skal de mange partiledere i alliansen kunne bli enig om en felles statsministerkandidat etter valget.
Og her er det langt ifra sikkert at pilen vil peke på Rahul Gandhi. Bedømt etter dagens inntrykk vil han nok kunne leve fint med det, så lenge valgresultatet resulterer i en politisk kursendring for India.
Denne artikkelen er skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis ved Sosialantropplogisk intstitutt (UiO).
Førsteamanuensis ved Sosialantropplogisk intstitutt (UiO).
