TRANSIT MAGASIN har besøkt Dover og Calais, de to havnebyene på hver side av Den engelske kanal. Her krysser flyktninger og migranter i små båter og i lasterom på lastebiler. Hittil i år har over 20.000 flyktninger og migranter krysset kanalen.
I en park i Calais, et steinkast fra togstasjonen, sover i underkant av hundre mennesker i telt. Gradestokken viser langt under ti grader og regnet bøtter ned. Teltene står i et gjørmehav og beboerne presser seg sammen. Mange av dem fem i hvert tomannstelt.
På dette lille parkområdet bor Jina fra Iran, fordi Frankrike deporterer mennesker til Iran tør hun ikke bli i landet lenger. Jina har en tante i England og vil gjerne få fortsette å studere uten å frykte for sitt liv.
I teltet ved siden av sitter Abel med tre små barn, alle under åtte år. De er fra Syria og akkurat da de hadde vurdert å gi opp Europa og forsøke å returnere til Syria brøt nok en krig ut i Midtøsten.
«Vi kan ikke dra tilbake», sier pappa Abel. Han ser så sliten ut at jeg får lyst til å bare fortelle ham at alt kommer til å ordne seg, men jeg vet at det ikke gjør det. At den eneste veien hans inn i England er med en liten gummibåt over den engelske kanal. På den samme strekningen der tjue mennesker druknet for noen uker siden, seks av dem små barn.
Fidha fra Afghanistan bor også i et telt i denne parken. Hun sier at hun aldri kommer til å dra tilbake til Afghanistan nå som hun som kvinne har mistet alle rettigheter. Fidha har ikke fått innvilget asyl i Frankrike og håper på å få brukt utdannelsen sin som sykepleier i helsevesenet i England. Hun snakker godt engelsk og vil bare jobbe.
«I forkant av OL i Paris presset de lokale myndighetene alle flyktningene som bodde på gaten i og rundt Paris, ut av byen. Derfor har det kommet ekstra mange til Calais de siste månedene. Det er veldig mange som frykter Frankrikes ulike deportasjonsavtaler som forsøker å komme seg videre til England», forteller Fidha.
Så langt i år har over 25.000 mennesker kommet til England i det myndighetene utelukkende omtaler som «small boats». Dette innebærer de som kommer i land i små båter eller blir oppdaget av kystvakten i kanalen. De som blir smuglet via lastebiler eller større skip har de mindre oversikt over.
Bare i løpet av de få dagene vi befinner oss i området Calais og Dover ankommer nesten to tusen mennesker den engelske kystlinjen under de hvite klippene. Den 18. juni ankom 882 mennesker på én dag, dette er det høyeste antallet på én dag før det den 5. oktober kom 973 mennesker over kanalen.
LES OGSÅ: Mektig libysk menneskesmugler drept. Han var finansiert av EU og sanksjonert av FN
«Jeg er kjemperedd», forteller den syriske pappaen, Abel. «Se på dem, de er mine skatter. Jeg venter på bedre vær, kanskje en uke.» Barna er våte og syke.
Jeg er egentlig på research-reise og jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal sette i gang et nytt bistandsprosjekt. Likevel spør jeg hva barna mangler, setter av noen timer, og bruker innkommende donasjoner på å utstyre familien med vinterklær, nye pledd og mat. Faren er blyg men takknemlig og lover å vente på bedre vær før de setter ut på den lange overfarten.
Det tar under to timer for en ferge å krysse kanalen, som både har høye bølger og mye kryssende store kargoskip. For småbåtene er det en livsfarlig reise. Den 3. september druknet 12 mennesker etter at båten deres sank utenfor Boulogne-sur-mer, sør for Calais. Båten hadde 60 mennesker om bord, de fleste fra Syria, Iran, Sudan og Eritrea. Bare to uker før sank en båt der 12 mennesker druknet, inkludert seks barn og en gravid kvinne.
Drukningene ser ikke ut til å skremme flyktningene, som ikke ser noen annen løsning enn å flytte seg videre fra et fastlands-Europa som ikke vil ha dem.
Jeg er på reise på begge sider av kanalen for å snakke med fiskerne og lokalbefolkningen om hva drukningene i kanalen gjør med dem. Det er lite sympati å finne hos de lokale fiskerne som først og fremst er opptatt av sitt eget levebrød og opplevelsen av at det knapt er fiske igjen for småfiskerne i kanalen.
«Jeg har fisket i femti år», forteller Dennis fra Folkestone i England. «Da jeg var ung kunne vi fiske hele dagen og hale inn storfangst. Nå er jeg heldig om jeg får en dogfish i løpet av formiddagen.»
Dogfish er pigghå, en liten lang fisk i haifamilien. Dennis tror på klimakrisen, men sier at det er overfiske og bunntråling som er problemet. Når jeg spør hva han tenker om de som kommer i small boats sjøveien er han tydelig.
«De burde bli hjemme og kjempe for landet sitt, slik ukrainerne gjør», sier Dennis. «Det kommer bare menn fra land som ikke er i krig og så tar de sjøveien og får bo på hotell og får gratis mat og bolig her. Mens våre eldre ikke har råd til mat eller fyring.»
Han kaster snøret og sier ut i lufta: «Det er ikke rettferdig ikke sant. Det er bare menn.»
Jeg tenker på Abel fra Syria som sitter i et telt på den andre siden av kanalen med tre små barn og på sykepleier Fidha som bare vil jobbe og bidra til et overbelastet britisk helsevesen.
Når jeg forteller Dennis hvem det er jeg har møtt i Calais tror han dette er unntaket. Han stolte på Boris Johnson og Rishi Sunak som hadde en plan om å stoppe båtene og han er dypt skuffet over den nye Labour-regjeringen som ikke gjør mye for å stanse den irregulære migrasjonen.
Det er mange som tenker som Dennis. En reell frykt for å ikke ha penger til mat og varme nører oppunder fremmedfrykten og irritasjonen over de som kommer over kanalen og innlosjeres på hotell.
Michael fra Kent går enda lenger når han i et leserinnlegg i Daily Express fredag 11. oktober skriver:
How many of our enemies cross Channel every day? The head of MI5 has said enemy spies, assassins and terrorists pose the most complex threat to us in decades. (…) How many of the travel across the English Channel unchecked every day?
Neil fra Lincs følger opp i samme avis med:
Soft-touch Britain gives bed and bord to anyone. (…) many are being packed off onto the countless Channel dinghises with assurances of ”Don´t worry, you´ll be given fresh phones, pocket money and a full board hotel.
Tilbake på kaia snakker jeg med en annen gruppe fiskere. Når jeg spør om de tenker på skjebnene der ute når de fisker ler de høyt og sier «Nei, men om vi får tak i en av de småbåtene uten at det går hull på den kan vi selge den for noen pund og tjene litt på det selv.»
At mennesker drukner ofrer de ikke en tanke.
Dette er ikke det eneste blikket på menneskelig lidelse, mange av fiskerne jeg snakker med på begge sider av kanalen sier at de blir svært traumatisert av å måtte redde liv eller frykte å få lik i garnede sine.
John fra fiskerlandsbyen Deal forteller gjerne: «Vi er ikke rustet for dette. Vi er fiskere, ikke livreddere og vi får ingen oppfølging etterpå. Den eneste jeg har snakket med etter at jeg var første båt på plass ved et forlis var kona mi, Mary. Og hun hadde ingen forutsetning for å forstå.»
Som ved så mange lokalsamfunn som står i første linje av flyktningenes krise er også lokalbefolkningen ved sørkysten av England dypt splittet. I Folkestone blir vi kjent med innehaveren av The Folkestone Bookstore, som driver en radikal bokhandel basert på nestekjærlighet og menneskerettighetskamp.
Her henger det palestinske flagget på veggen. Hyllene er fulle av god sakprosa og skeiv litteratur og plakater som Refugees Welcome pryder veggen. Hit kommer mange flyktninger men også mennesker som tidligere var skeptiske men som nå har lyst til å forstå.
(Artikkel fortsetter etter bildet.)
Vi forlater butikken lettet over at kystbyen også inneholder dette og med favnen full av bøker lover vi å møtes igjen og lage et arrangement sammen.
Den siste tiden har jeg blitt oppmerksom på et nytt fenomen. De som ikke fant det de drømte om i England og som vil smugles tilbake til fastlands-Europa.
«Det går jo ingen smuglerruter den andre veien», forteller Abou fra Eritrea. Etter to år i England har han ennå ikke fått et asyl intervju. «Jeg får mat og tak over hodet, men jeg råtner her. Uten å få asyl eller arbeidstillatelse føler jeg at jeg blir dummere for hver dag.» Abou er utdannet bygningsingeniør og vil jobbe og bidra.
«Nå er jeg på utkikk etter en lastebilsjøfør som vil ta meg med i bilen eller noen med mykt tak jeg kan smyge meg inn i om natten.» Abou forsøkte en gang å stjele en gammel fiskerbåt og ro tilbake selv, men han ble stoppet av politiet som antok at han var kommet sjøveien fra Calais. «Da jeg forklarte at jeg forøkte å komme meg bort herfra lo de og slapp meg fri.»
Abou er ikke den eneste som vil bort. Grensekontrollen fra Dover til Calais viser at stadig flere forsøker å skjule seg i lastebiler for å komme seg tilbake til fastlandet.
LES OGSÅ: EUs tre nye måter å stenge afrikanske flyktninger ute
(Artikkel fortsetter etter bildet.)
Begge dagene jeg krysser kanalen selv er det fint vær. Man kan se klippene i både Calais og Dover fra midten av kanalen og det er lett å se for seg hvordan disse klippene en gang hang sammen og ikke splittet folk. Det er også lett å se hvorfor kanalen ved første blikk kan se ut som en enkel grense å krysse.
Etter å ha bedrevet søk og redning selv i snart to tiår har jeg et eget blikk når jeg er om bord i en båt. Jeg søker alltid. På denne strekningen vet vi at de er der ute, men selv på en så kort strekning som kanalen blir de små gummibåtene som sorte prikker i vannet. Nesten umulig å oppdage både om de seiler trygt over og om de er i ferd med å synke.
Jeg står på dekk over hele overfarten lurer på hvor Abel fra Syria og de tre små barna hans er nå. I natt ble det registrert 142 ankomster fra Calais til Dover. Hvor mange som aldri oppdages eller som ikke klarer ferden over vil vi aldri få vite.
Kristina Quintano driver Facebook-bloggen Budbringeren fra helvete, er fast Middelhavskorrespondent og kulturspaltist for Transit magasin.
Fast middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin. For mange kjent som stemmen bak Facebook-bloggen Budbringeren fra Helvete.