Georgia drømmer videre. Slik kan Zurabisjvilis første år som president oppsummeres

Det er snart et år siden Salomé Zurabisjvili overtok presidentstolen i Georgia som første kvinnelige statsoverhode. Det har vært et minneverdig år: I sommer fikk hovedstaden Tbilisi en uvant plass i nyhetsbildet noen dager, da innbyggerne demonstrerte mot besøket til en russisk parlamentariker. Demonstrasjonene ble straffet, og fra 8. juli kunne ikke direktefly fra Georgia lande i Russland.

Opposisjonen og mange georgiere anså russerens besøk som et slag i ansiktet, og lederen av nasjonalforsamlingen gikk av. Hva nå?

”Our foreign policy priority is the integration into NATO”. Dette skiltet møtte meg i Tbilisis hovedgate Rustaveli da jeg flyttet til den georgiske hovedstaden for et semester i 2010. Foreløpig har ikke denne integreringen  blitt noe av, og ser ut til å forbli en utopi hos provestlige georgiere på ubestemt tid fremover. Landet er et paradoks, mener den franskfødte eksdiplomaten Zurabisjvili: ”Fra utkanten drømmer Georgia om Europa, mens Europa tviler på det.»

NATO etablerte et såkalt ”Liaison Office” i landet for ni år siden som blant annet skulle heie frem de ”riktige” reformene frem, og representerer det nye fellesskapet som spesielt den yngre generasjonen ønsker. Flørtingen med Vesten har pågått i mange år, og kan gi en følelse av noen som prøver for hardt.

Motorveien ut til flyplassen heter for eksempel George W. Bush Street, og fikk navnet etter at daværende president Bush var på statsbesøk i 2005. Samtidig har denne ”mer katolsk enn paven”-tilnærmingen høstet en god del ros fra både amerikanske og europeiske ledere.

Under besøket i 2005 snakket Bush varmt om Georgias vei mot demokrati, og om den fredelige Roserevolusjonen i 2003 som endte med kommunisten Eduard Sjevardnadses avgang. Opprøret, som foregikk med roser i hendene, banet vei for den reformvennlige og provestlige Mikhail Saakasjvili.

”Georgiske ledere vet at en fredelig løsning er essensielt for deres innpass i det transatlantiske samfunnet», sa Bush i sin tale på Frihetsplassen i hjertet av Tbilisi. ”Frøene av frihet som dere planter i georgisk jord, blomstrer over hele kloden”. Bush takket for Georgia for vennskapet med USA, og avluttet med et smigrende ”lenge leve Georgia” på georgisk.

I 2011 uttrykte tidligere president Saakasjvili et ønske om å bli en del av EU. EU er positivt innstilt til dette, men samtidig er Georgia en viktig del av Russlands innflytelsessfære. Noe de har blitt minnet om ved flere anledninger.

Tåregass og drømmer

Da den russiske parlamentarikeren Sergej Gavrilov holdt tale i den georgiske nasjonalforsamlingen 20. juni i år, reagerte rundt 10.000 mennesker med å demonstrere. Gavrilov var deltaker på et internasjonalt forum for ortodokst kristne land, men det kristne fellesskapet kom mildt sagt i bakgrunnen. Når han satte seg i stolen til parlamentslederen ble det oppfattet som en massiv provokasjon, og protestene som brøt ut var spontante.

Folk bar EU-flagg og plakater med ”Russland er en okkupant”. Foran parlamentet ble det brukt gummikuler og tåregass mot demonstrantene. Over to hundre mennesker skal ha blitt skadet, og nasjonalforsamlingens leder Irakli Kobakhidze valgte å gå av.

Gavrilov hadde blitt invitert av regjeringspartiet Georgisk Drøm – Demokratisk Georgia. Dette partiet inngår i en koalisjon av seks partier som også kaller seg Georgisk Drøm. Navnet er tatt fra en rapsang av artisten Bera, sønn av partiets grunnlegger, milliardæren og businessmannen Bidzina Ivanisjvili. Ivanisjvili tjente seg rik på bank- og metallvirksomhet i Russland, før han i 2003 cashet ut en enorm formue som tilsvarte halvparten av Georgias BNP og flyttet tilbake til hjemlandet der han har satt sitt preg på både det politiske, kulturelle og fysiske landskapet. Ivanisjvili har blant annet opptrådt som velgjører og donor for rehabilitering av teatre og sportsanlegg, donert penger til turisme og infrastruktur, og bygget et gigantisk, privat glasskontor i åsen over hovedstaden.

Få måneder etter at partiet var blitt grunnlagt, vant Georgisk Drøm parlamentsvalget med et brak i 2012. Ivanisjvili ble statsminister, men trakk seg året etter. Koalisjonen er en broket forsamling av ulike krefter som har til felles at de ønsker et tettere samarbeid med både Russland og EU, noe som ikke er lett å få til i praksis . Georgisk Drøm støttet Zurabisjvili da hun ble valgt til president i november 2018 som uavhengig kandidat. Hun har bakgrunn som fransk ambassadør til Georgia, og som utenriksminister under Saakasjvili. Forholdet mellom de to har ikke vært spesielt godt: Zurabisjvili fikk sparken som minster i 2005, og har i ettertid kalt Saakasjvili både autoritær og gal.

67 år gamle Zurabisjvili ble født i Paris som barn av georgiske politiske flyktninger, men ga fra seg det franske passet da hun stilte som presidentkandidat for et år siden. Hun forsøkte også å stille i 2013, men ble avvist av valgkommisjonen på grunn av dobbelt statsborgerskap. Den språkmektige presidenten – som forøvrig snakker gebrokkent georgisk – hadde ikke en spesielt vellykket rolle som opposisjonspolitiker mot Saakasjvili i 2005-2010. I valgkampen ble hun av mange betraktet som nedlatende, og som en fiende av georgiske interesser. Hvem var hun som skulle komme fra Frankrike og vite hva som var best?

Gjensidig mistenksomhet

Fra politisk hold sier Russland at de vil normalisere forholdet til Georgia. Men dette synes umulig så lenge Abkahsia og Sør-Ossetia fortsatt er frosne konflikter med russisk militær tilstedeværelse. Forholdet mellom landene er preget av gjensidig mistenksomhet, manglende diplomatiske forbindelser og liten politisk kontakt. I tillegg til at konflikten med Russland stikker dypt, tar heller ikke NATO opp medlemmer med uløste grensekonflikter.

Selv om generalsekretær Jens Stoltenberg og andre politikere snakker varmt om Georgias vei mot medlemskap, er dette derfor langt unna å bli en realitet  i nær fremtid. Fredsbevarende styrker har overvåket våpenhvilen i Sør-Ossetia fra 1991. Når Mikhail Saakasjvili i 2008 forsøkte å innta utbryterrepublikken, som folkerettslig var en del av Georgias for så å bli knust av russiske styrker etter fem dager, ble dette sterkt kritisert.

Da Zurabisjvili under valgkampen indikerte at det var Georgia som startet krigen, utløste det facebookstorm. Hvordan kunne hun repetere Kremls budskap, og skylde på sitt eget land? Hva ville skje om hun gjentok dette budskapet internasjonalt, som president? Senere ble budskapet moderert til at Russland startet krigen, men at det var Saakasjvili som ga etter for presset.

En 1000 sider lang EU-rapport om krigen fra 2009 kritiserer begge parter: Georgia angrep først, men Russland provoserte. I dag befinner Saakasjvili seg i eksil i Nederland. Mellom 2015 og 2017 var han statsløs, etter at ekspresident Petro Porosjenko fratok ham både guvernørjobben i Odessa som han fikk i 2015 og det ukrainske passet han hadde blitt tildelt i denne forbindelse. Grunnen var Saakasjvilis korrupsjonsanklager mot Porosjenko. Saakasjvili har nå fått passet tilbake av den nye presidenten Volodymir Zelenskij.

Les også: Den første hybridkrigen. Ti år siden konflikten mellom Russland og Georgia brøt ut

Assosiasjonsavtale

Georgias, pluss Moldovas og Ukrainas assosiasjonsavtale med EU trådte i kraft 1. juli 2016. Dette var samtidig den offisielle starten på unionens viktigste handelsavtale med ikke-medlemsland, Deep and Comprehensive Free Trade Agreement (DCFTA). I over to år har georgiere kunnet reise visumfritt til Schengen-landene. De har også søkt asyl i et omfang som har bekymret både Schengen-landene og georgiske myndigheter. EU bidrar årlig med over 100 millioner euro i teknisk og økonomisk støtte.

Det østlige partnerskapet, samarbeidet mellom EU og de fem landene Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Moldova og Hviterussland, feiret tiårsjubileum i mai. Partnerskapet er en del av EUs naboskapspolitikk (ENP), og er trolig et partnerskap som Russland gjerne skulle vært foruten. Men så lenge det har en assosiasjonsavtale med EU, kan Georgia heller ikke tilbys medlemskap i Putins eurasiske tollunion, EEU. Et viktig presspunkt for Russland har vært embargoer. I 2006 ble det startet en vinembargo både mot Georgia og Moldova.

Georgia er et ungt og uerfarent demokrati, som beundres for å beholde sine EU- og NATO-ambisjoner på tross av sin mektige nabo. Men på papiret er de likevel ikke så fryktelig mye nærmere det store transatlantiske fellesskapet. I henhold til den nye grunnloven fra 2018, som gjorde landet til et parlamentarisk demokrati, varer Zurabisjvilis mandat til 2024. Det blir den lengste presidentperioden i landets historie.

”Ingen samfunn kan forholde seg rolig til en situasjon som er frossen, en delelinje mellom våre borgere, og det som er et åpent sår som ikke kan leges. Vårt ansvar er først og fremst å forhindre eskalering og ikke gi etter for provokasjoner”, twitret presidenten 9. september.

Trolig vil vi se mer til hashtaggene ”fred”, ”stabilitet”, ”integrering” og ”motstandsstyrke” på Twitter-kontoen hennes fremover. Men mens Tbilisi tilsynelatende ser på det å løsne båndene til Russland som en marsj mot frihet, må man likevel ta høyde for at Abkhasia betrakter det de gjør i sitt forhold til Georgia som det samme. Kanskje vil det hjelpe med å bygge tillit om presidenten utad viser forståelse for abkhasernes økonomiske og sosiale problemer. 

Inntil videre gir en uttalelse Zurabisjvilis kom med til  Le Monde mening: ”Georgia observerer Europa fra utsiden”.