Gatekunst mellom kommersialisme og kunstnerisk utfoldelse

Annonse
Gatekunst i Roma. Foto: Paolo Ferracchiato

I utkanten av Roma sentrum ligger bydelen Trullo. Trullo var lenge et sted du ikke satt foten hvis du ikke måtte. Bydelen ble grunnlagt under fascistregimet, og etter første verdenskrig ble repatrierte italienere fra koloniene bosatt i de nybygde, modernistiske blokkene som var bygd for det som skulle bli arbeiderne i regimets mange anleggsvirksomheter.

Med tiden utviklet bydelen seg til en typisk lavklassebydel, det som på italienske kalles «quartiere popolare», med svært frynsete rykte.

Skammet seg

– Jeg skammet meg over å være fra Trullo. Det sier sangeren Lavinia Fiorani (35). Hun er født og oppvokst i bydelen, men har bodd flere år i Milano og vendte først nesen hjemover for to år siden, da moren hennes ble svært syk. Hun fant en svært annerledes bydel enn den hun hadde forlatt.

Annonse

– Det var mye mer optimisme, en samstemt følelse av at «dette kan vi klare», og et tydelig ønske om å høre til, forteller sangeren.

Den mest påtakelige endringen i Trullo var imidlertid visuell. I den tiden Fiorani var borte, hadde Trullo blitt boltreplass for en rekke gateartister. Alt fra hele husvegger til små gatehjørner var dekket med imponerende malerier og tegninger, mange av dem ledsaget av dikt skrevet rett på muren.

«Reisen er en søken etter et ukjent mot som ikke kjenner murer» står det på denne veggen i bydelen Trullo, i utkanten av Roma. Foto: Paolo Ferracchiato.

En måte å vinne lokalsamfunnet tilbake på

– Kunsten et signal om at innbyggerne ønsket å løsrive seg fra fordommer og fremheve skjønnheten i bydelen, den vakre fellesskapsfølelsen vi har. På den måten har kunsten ikke akkurat endret bydelen, den har hjulpet oss tilbake til det vi pleide å være, et levende lokalsamfunn med sterkt samhold, forklarer sangeren, og forteller om minner fra barndommen der moren kastet mynter ut av vinduet til nabogutten, som løp og kjøpte melk til henne, om barnslig lek i gatene, om vennskap og fellesskap.

– Kunsten sender en klar melding om at Trullo ikke bare er stoff og kriminalitet. Den har hjulpet oss å vinne tilbake lokalsamfunnet. Nå er jeg stolt over hvor jeg kommer fra, forteller Lavinia, som også har spilt inn flere musikkvideoer i gatene der hun vokste opp. Som takk, har hun fått sin egen murales, en vegg på en boligblokk der hun er avbildet.

Lavinia Fiorani foran en murales som ble laget til ære for henne. Foto: Paolo Ferracchiato

Ingen negative reaksjoner

– Gatekunsten har gitt innbyggerne her en følelse av tilhørighet. Det sier Mario Damico, mannen bak Pittori anonimi di Trullo, «Trullos anonyme malere», en forening som organiserer utførelsen av gatekunsten.

Damico maler ikke selv lenger, han beskriver seg selv som orkesterleder, men har vært instrumentell i utviklingen som har skjedd i den tidligere så uglesette bydelen.

– Tidligere slet alle som bodde her med bydelens dårlige rykte, men nå er innbyggerne fornøyde, sier Damico, som understreker at han alltid spør om tillatelse både fra dem som bor i boligblokken der det males, og dem som bor ovenfor, før han lar maleren starte arbeidet. Han understreker også at han aldri har fått negative reaksjoner på gatekunsten.

Offentlig tillatelse er for øvrig et ømt tema for mange gatekunstnere. Kunstformen begynte som en ulovlig aktivitet, og selv om det nå er en ønsket utvikling, er det fremdeles ikke fritt frem å male på husvegger, selv når de er i privat eie. I Italia er ikke de byråkratiske prosessene som skal til for å skaffe slike tillatelser spesielt enkle å forholde seg til, men Damico forklarer at Roma kommune har valgt å ikke gripe inn.

Mario Damico foran muralesen laget av Gomez. Foto: Paolo Ferracchiato.

– De later som de ikke vet noe, sier han fornøyd.

Når man ser kunsten på veggene i Trullo, er det vanskelig å klandre de kommuneansatte.

Damico har organisert veggmalerier i Trullo siden 2013, og for et par år siden ble han hyllet av en av verdens mest kjente gatekunstnere, Gomez, som avbildet ham ved siden av en av hans egne poesier. (Gomez, f.1980, er en venezuelansk kunstner bosatt i Roma)

Spesielt vanlig i Sør-Amerika

For fra å være en kunstform utøvd i ly av nattemørket, har markedet for gatekunst utviklet og stabilisert seg, og flere byråer satser nå på å promotere og selge gatekunst. Et av de viktigste er Book A Street Artist, som er basert i Berlin. Her jobber Heiko Neitzel.

–Gatekunst er spesielt vanlig i Sør-Amerika, både fordi innbyggerne mange steder er vant til å uttrykke seg i det offentlige, men også fordi det ikke finnes så mange reguleringer man må ta hensyn til der. Det er tiltalende for artister, forklarer Neitzel.

I Europa er imidlertid både bruken av det offentlige rom og kunstmarkedet som sådan, langt mer regulert, og det har gjort det mulig å utvikle et reelt kommersielt marked for gatekunst. Book A Street Artist har kunder i hele Europa, og mottar også en rekke henvendelser fra USA. Men det største kundegrunnlaget finnes blant bedrifter som betaler kunstnere for å lage unike reklamekampanjer.

Gatekunst som reklame

– Gatekunsten er en kunstnerisk videreutvikling av graffitien, og har vokst til å bli en kunstform preget av særegne teknikker og innovasjon. Utviklingen av et kommersielt marked for gatekunst har gitt kunstnerne mulighet til å leve av det de gjør, men det kommersielle markedet lever i en slags sameksistens med den ulovlige kunsten, og mange kunstnere driver med begge deler, forklarer Neitzel.

Neitzel er klar på at de fleste kundene hans er bedrifter som ønsker å hyre gatekunstnere til å male reklamer rett på husvegger. – Gatekunsten tiltaler spesielt unge mennesker som tiltrekkes av spesielle uttrykksformer. Vi forsøker å matche behovene til kunder med de enkelt kunstnernes særpreg. Kundene har skjønt at slik reklame er langt mer effektiv enn tradisjonelle kampanjer, sier Neitzel.

Det viktigste er at kunsten er autentisk

Det finnes flere variasjoner i hvilke vilkår som gjelder når gatekunstnere hyres inn til å lage reklame for bedrifter. I noen tilfeller får artisten full kunstnerisk frihet til å tolke budskapet, mens andre ganger har de selvet bildet klart, og bare betaler for at kunstneres skal føre det opp på en vegg. I de aller fleste tilfeller er det endelige kontrakten en blanding av disse to.

– Vi forsøker å overtale bedrifter om å gi kunstneren så stor frihet som mulig fordi det er mer autentisk og det er det autentiske som til syvende og sist er det som tiltaler med gatekunsten, ifølge Neitzel.

Én av malerne som jobber for Neitzel, er Matteo de Martin Pinter. På telefon fra Berlin, hvor han nå er basert, forteller italienske Pinter at han både jobber på oppdrag fra kunder, og lager sine egne kunstverk. – For min egen del har antallet oppdragsjobber økt de siste årene, men det er også fordi jeg maler i realistisk stil, noe som passer mange av kundene godt.

Reklame laget av Matteo de Martin Pinter. Foto: Matteo de Martin Pinter

Pinter er usikker på om den økte bruken av gatekunst til kommersielle former har noen innvirkning på gatekunst som kreativ utfoldelse.

– Når jeg maler på oppdrag, tenker jeg mer på meg selv om en spesialisert håndverker, ikke som en kunstner, understreker han. – Selve konseptet er annerledes.

Det hender også at private kunder og offentlige instanser henvender seg til Book A Street Artist, selv om det er langt sjeldnere. Samtidig er det ikke ofte at slike forespørsler resulterer i kontrakter. Gjennomsnittsprisen på et veggmaleri varierer fra 100 til 150 euro per kvadratmeter, men det er ikke alltid private aktører villige til å tilby.

– Det hersker fremdeles en oppfatning  om at kunstnerisk arbeid ikke bør belønnes, eller at kunstneren bør være fornøyd med å få noen form for betaling i det hele tatt. For oss er det et stort problem, forklarer Neitzel, som også skeptisk til forespørsler fra offentlige instanser, men av litt andre årsaker.

– Forvandlinger av bydeler som er tvunget frem av det offentlige, fungerer aldri sjeldent etter hensikten, understreker han.

Instragram-bildet som havnet på sykehusveggen.

Koronakunst

Gatekunstens øyeblikkelige natur gjør den til en kunstform som er velegnet til å formidle dagsaktuelle budskap, både politiske og solidariske. Det er en egenskap som er kommet spesielt til sin rett under koronaepidemien.

Bergamo er en av byene i Italia som er desidert hardest rammet av Koronaviruset. I mars, da pandemien var på sitt verste, gikk bilder av militærbiler som kjørte bort bårer med døde gjennom Bergamos gater, verden rundt. Midt i kaoset ble det laget et enormt maleri ved inngangen til «blokk fire» ved Papa Giovanni XXIII-sykehuset i byen: Et bilde av en sykepleier som vugger et «barn» i armene. «Barnet» har den langstrakte formen til det italienske territorium og fargene til det italienske flagget.

– Vi som jobber her har satt enormt pris på dette bildet fordi det symboliserer noe som er utrolig viktig for oss, nemlig at vi som helsepersonell, mer enn bare å forsøke å gjøre mennesker friske, forsøker å ta hånd om dem. Mange har omtalt oss som helter, men en heltedåd innebærer en viss grad av galskap. Det vi gjør er å ta en kalkulert risiko, «modig» er en bedre betegnelse.

Det forteller lege ved sykehuset i Bergamo, Federico Ristoldo, på forespørsel om hvordan de ansatte har opplevd kunsten som ble laget for å ære dem.

Først på Instagram

Mannen bak kunsten, Franco Rivolli, laget i utgangspunktet bare bildet for å dele det på Instagram. Det ble imidlertid så populært at det til sist altså havnet på veggen til sykehusblokk fire i Bergamo, der Ristoldo og kollegene jobber.

Rivolli er ikke alene om å ha brukt kunst til å uttrykke takknemmelighet overfor helsepersonale. Nylig fikk han følge av verdens kanskje mest berømte gatekunstner, britiske Banksy, som med en tegning av et barn som flyr en dukke med sykepleieruniform, ønsket å hylle de ha omtaler som «verdens nye superhelter». Den er publisert på artistens Instagram.

View this post on Instagram

. . Game Changer

A post shared by Banksy (@banksy) on

Artisten Banksys tegning «Our new superheroes«.

Kvelertak på kunstnerisk frihet?

Den røde tråden som går fra Trullo via Bergamo til Banksy og Neitzels reklamer, er gatekunsten enorme kommunikasjonspotensiale. Få andre kunstformer kan skryte på seg en så umiddelbar og eksplosiv påvirkningsevne, noe kunsthistorien knapt har sett siden totalitære regimer hyrte inn kunstnere til å lage propagandaplakater. Denne politiserte bruken av kunstneriske teknikker endte dog opp med å kvele den friheten som ligger til grunn for all kunst.

Gatekunsten har enn så lenge ikke lidd samme skjebne, og kanskje kommer det heller aldri til å skje. I alle tilfeller, spesielt nå som nær sagt alle verdens museer og gallerier er stengt, kan det være verdt bryet å ta seg en spasertur og nyte imponerende kunstverk i friluft.

Annonse

Legg igjen en kommentar