Finnes det i det hele tatt noen franske politikere som ikke er gaullist i dag? Ukens gjest i Frankrike forklart Svein Erling Lorås, historiker og pensjonert universitetslektor i fransk områdekunnskap ved Universitetet i Oslo.

(Du kan høre podkasten nederst på denne siden.)

2020 ble mot all forventing Covid-19-året. Det ødela i stor grad det som skulle ha vært «Charles de Gaulle-året» i hele Frankrike. Generalen skulle egentlig ikke bare feires én gang, men minst tre. Han ble født for 130 år siden, døde for 50 år siden og holdt sin berømte «appel du 18 juin» til alle franskmenn om å gjøre motstand mot nazi-okkupasjonen av Frankrike for 80 år siden.

Charles de Gaulle var ikke minst Frankrikes president i årene 1958-1969. I dag ser et nærmest unisont Frankrike på ham som en nasjonal helt. Den politiske retningen han ble opphavsmannen til – gaullismen – har for øvrig fremdeles mange tilhengere i Frankrike, særlig på høyresiden. Paradokset er imidlertid at selv om stadig flere franske politikere sverger at de er ekte gaullister, fremstår gaullismen som begrep ganske diffust for folk flest.

I en situasjon hvor Frankrike rammes av tre kriser samtidig – først en sanitær krise med Covid-19 (ny nedstengning og over 50.000 døde), så en sikkerhetskrise med gjentatte terrorangrep (8 gjennomførte og 6 avvergede) og til slutt en ny politisk krise pga. regjeringens håndtering av politivold, er det viktigere enn noensinne å klamre seg til symboler på et forent og handlekraftig Frankrike. For kort tid siden hadde Frankrike forklart en episode om Jeanne d’Arc som nasjonal helt. Hun skal ha reddet Frankrike under Hundreårskrigen. For mange spilte de Gaulle en lignende rolle minst tre ganger i det 20. århundret. Først i 1940, da Frankrike godtok våpenhvilen mot Nazi-Tyskland; så i 1958, da han overtok makten idet landet var på randen av borgerkrig pga. Algerie-krigen; og til slutt i 1968, da studentopprøret truet med å føre landet inn i kaos. Av den grunn er han flere ganger kåret til én av de mest markante maskuline figurer i fransk historie, sammen med Napoleon Bonaparte og Ludvig den 14 (solkongen).

Hvordan vurderes de Gaulle i nyere tid? En undersøkelse utført av BVA i august 2018 befestet hans posisjon som den viktigste politisk leder siden den femte republikk ble grunnlagt i 1958, foran Francois Mitterrand og Jacques Chirac. En annen undersøkelse utført av YouGov France i september 2018 bekreftet hans suverene posisjon sammenlignet med andre franske presidenter. De Gaulle fikk en oppslutning på 65% foran Jacques Chirac (1995-2007 – 48%) og Georges Pompidou (1969-1974 – 47%). Helt sist var Nicolas Sarkozy (2007-2012 – 29%), den nåværende presidenten Emmanuel Macron (20%) og Francois Hollande (2012-2017 – 16%). Som folk flest har franskmenn kort hukommelse. De husker gjerne det som kom sist og dømmer nyere presidenter hardere. Men det er likevel et faktum at de Gaulle var den eneste presidenten som fikk et flertall av positive vurderinger.

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Slike tall tyder på at oppslutningen om de Gaulle er tverrpolitisk. Ser man på respondentenes partipolitiske tilhørighet i YouGov-undersøkelsen, er de Gaulle et førstevalg for et flertall av velgerne som identifiserte seg med Nasjonal samling (ytre høyre), Republikanerne (høyre), Det ukuelige Frankrike (ytre venstre) eller Republikken Fremmad! (Macrons parti, sentrumshøyre). Respondentene som identifiserte seg med sosialistpartiet var de eneste som ikke valgte generalen – ikke overraskende ville de heller ha sosialisten Francois Mitterrand. Det kan forklare hvorfor alle politiske familier i Frankrike – helt fra det radikale venstre til det radikale høyre – føler en viss tilhørighet til gaullismen og forsøker iherdig å kapre hans politiske arv til egen gevinst. Begeistringen kan observeres hvert år i den lille kommunen Colombey-les-Deux-Églises, når politikere fra alle fløyer poserer idet de skal bekranse de Gaulles grav.

Hvorfor er gaullismen så populær? Først pga. generalens personlighet. Han tilhørte en klassisk tradisjon av statsledere som kunne skrive leseverdige bøler, en egenskap han delte med Mitterrand, som ikke var interessert i penger, og som ikke var kjent for utenomekteskapelige eskapader (en egenskap han ikke delte med Mitterrand). I senere tid har politikere av det kalibre blitt en sjeldnere vare. De Gaulle forfektet ikke minst et budskap om et Frankrike som var noe unikt, som måtte ta vare på sin selvstendighet og som var skapt for å utrette store ting. Slikt virker samlende for franskmenn i en tid hvor landet preges av dyp identitetskrise. I tillegg var han i liten grad interessert i partipolitiske intriger. Da han fikk vedtatt grunnloven til den femte republikk, sørget han for at presidenten skulle være allmektig og for at han skulle heve seg over politiske partier for å henvende seg direkte til alle franskmenn. Bruker man ordet «gaullist» i dag, signaliserer man med en gang at man representer hele Frankrike og ikke bare en klan, noe som de facto diskrediterer opponenter.

Finnes det i det hele tatt noen franske politikere som ikke er gaullist i dag? I 2017 forlot nåværende innenriksminister Gérald Darmanin sitt gamle parti Republikanerne for å slutte seg til Macron-regjeringen og begrunnet partibyttet som følgende: «Jeg foretrekker alltid mitt land fremfor mitt parti. Jeg er først og fremst gaullist.» Under presidentvalgkampen i 2017 så lederen for Det ukuelige Frankrike Jean-Luc Mélenchon også likheter mellom ham og de Gaulles visjon for Frankrikes diplomati. Som kandidat til presidentvalget gjorde Emmanuel Macron det samme ved flere anledninger, da han slo fast at han ikke sto på den ene eller den andre siden, men var «for Frankrike». Selv Marine le Pen, som tilhører en politisk familie som på 1960-tallet forsøkte å myrde de Gaulle, erklærte så sent som i juni 2020 at hun sto nær de Gaulle og at Nasjonal Samling var gaullismens ekte arvtager. For å finne antigaullister må man altså lete lenge.

De Gaulle var i sin tid slett ikke forgudet av alle. Det kan også reises spørsmål om Frankrike ble et mer samlet land under hans styre. Men han har utvilsomt blitt et moralsk kompass, for ikke å si en livbøye, for politikere som strever med å ta Frankrike gjennom turbulente tider. Men finnes fortsatt gaullismen når det som var pragmatisme nærmest har blitt en utvannet ideologi?

For å hjelpe oss med å forstå franskmennenes forhold til de Gaulles og hans viktige rolle i fransk historie, er ukens gjest i Frankrike forklart Svein Erling Lorås, historiker og pensjonert universitetslektor i fransk områdekunnskap ved Universitetet i Oslo.

Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike Forklart.

I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.

Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.

Annonse
Kjære leser, når du først er her: Transit Magasin har ingen millionærer i ryggen, og vi er helt avhengig av støtte fra våre lesere. Å bli abonnent koster kun 83 kroner i måneden hvis du kjøper for ett år. Pengene går direkte til mer kritisk journalistikk om internasjonale spørsmål.
Du får tilgang til alt innhold - PLUSS (+)