Mads Andenæs. Foto: UiO

Tirsdag ble det klart at miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom gikk på et dundrende tap i det såkalte klimasøksmålet mot oljeboring i Arktis.

Filter Nyheter har spurt et knippe relevante jusseksperter, som har engasjert seg i saken og har fulgt Høyesteretts behandling, om å gi sin umiddelbare vurdering av dommen. Noen av dem har vært åpne om at de støtter regjeringens syn, andre miljøorganisasjonene.

De kommer med alt fra lettelsens sukk til radbrekking av Høyesterett.

Men først, det viktigste fra høyesterettsdommen, som frikjente staten på alle punkter:

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars
  • Høyesterett mener Grunnlovens paragraf 112 ikke gir en «generell rett» til å saksøke staten, men at den kan brukes i «grove» tilfeller.
  • Letekonsesjonene er gyldige, konkluderer Høyesterett.
  • Miljøorganisasjonene får ikke medhold i at letetillatelsene er et brudd på menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 2 (retten til liv) og 8 (rett til privatliv og familieliv). Høyesterett mener letetillatelsene ikke utgjør noen «reell og umiddelbar» trussel for tap av liv.
  • Flertallet i Høyesterett avviser at manglene og feilene som ble gjort i saksbehandlingen da havområdet ble åpnet, og senere da lisensene ble gitt, gjør lisensene ugyldige.
  • Et mindretall på fire dommere mener imidlertid at mangel på utredning av klimakonsekvenser er så alvorlige at lisensene bør kjennes ugyldige, og konsekvensutredes på nytt.

De viktigste begrunnelsene fra Høyesterett er beskrevet i denne artikkelen.

Jussekspertene: Fra «riktig dom» til «oppspinn»

Illustrasjon: Filter Nyheter

Jussprofessor Eivind Smith (UiO) har argumentert for at miljøparagrafen ikke kan brukes slik miljøorganisasjonene ønsket. Han har skrevet et kapittel til en egen bok som handlet om klimasøksmålet, som ble publisert da saken var oppe i lagmannsretten. Smith mener, i likhet med regjeringen, at Høyesterett ikke kan bestemme hva staten kan gjøre i klimapolitikken.

– Jeg synes dommen i hovedsak er ryddig og klar, og jeg synes den er riktig. Jeg hadde forventet at Høyesterett hadde lagt seg nærmere lagmannsrettens og tingrettens dom, på grunn av utviklingen i den politiske debatten de siste årene. Jeg synes det er fint at Høyesterett i mye større grad enn lagmannsretten gjør det klart grunnlovens 112 som regel ikke kan brukes, sier Smith.

Professoren er imidlertid ikke like enig i flertallets vurderinger av saksbehandlingen i forkant av åpningen. I høst kom det frem, gjennom søksmålet, at Oljedepartementet ikke gav Stortinget et oppdatert regnestykke som som viste at oljeleting i Barentshavet sørøst med stor sannsynlighet kunne gå på milliardunderskudd. Miljøorganisasjonene mente at det, samt at det ikke ble gjort noen utredning av verken fysisk eller økonomisk klimarisiko, gjør at tillatelsene er ugyldige. Høyesteretts flertall mener ikke det var nødvendig. Et mindretall på fire dommere mener klimarisiko burde vært utredet.

– Jeg er litt skepisk til at Høyesterett går langt i å si at den politiske debatten i seg selv er nok til å belyse klimakonsekvensene av vedtaket. Det var kanskje i overkant lett og overflatisk, Høyesterett gjør det enklere for staten enn regjeringen kanskje fortjener, sier Smith.

Illustrasjon: Filter Nyheter

– Sånn umiddelbart vil jeg si at det ikke var så forbausende at saksøkerne ikke vant frem på at 112 ikke var en materiell rettighet, eller menneskerettighetene. Men jeg ble forbauset over at Høyesterett var så nøkterne, sier Inge Lorang Backer.

Han er professor emeritus ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, og på 80-tallet utredet han grunnlovsfesting av miljørettslige prinsipp på oppdrag fra staten. Utredningene har blitt brukt som grunnlag i Høyesterett.

Han mener Høyesterett har lagt vekt på å trekke opp en markert grense mellom hva som er en sak for politikerne, og hva som er en sak for domstolene. Backer tolker høyesterettsdommen slik at det var saksbehandlingen i forkant av åpning av det helt nye havområdet Barentshavet sørøst som var mest tvilsom for dommerne. 

– Her kunne resultatet blitt motsatt. Rettsvesenet kan med årene komme til å stille strengere krav til faktagrunnlaget politikerne må ha før slike beslutninger, sier professoren til Filter Nyheter. 

Backer gikk sterkt ut mot at Høyesterett erklærte flere dommere inhabile før behandlingen av klimasøksmålet, blant annet fordi en var engasjert i miljøspørsmål, og en annen fordi hen hadde vært med på revideringen av Grunnloven i 2014. Han anbefalte også miljøorganisasjonene å anke tingrettens dom i 2018, fordi den så bort fra utslipp fra eksportert olje.

Illustrasjon: Filter Nyheter

– Det er på mange måter en ukonvensjonell dom, fordi Høyesterett har bøyet av for petroleumsøkonomiens krav, sier Mads Andenæs.

Han er professor ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo, med blant annet menneskerettigheter som spesialfelt, og har blant annet holdt en workshop for en rekke jurister for å bygge argumentasjon for klimasøksmålet i forkant av lagmannsrettens behandling av saken.

Andenæs holder ikke tilbake i sin analyse av Høyesteretts dom:

– Høyesterett finner opp en rekke kriterier, de er tatt ut av luften. For eksempel at bruddet på paragraf 112 må være «grovt», og at eksporterte utslipp ikke telles. På en rekke punkter er det vanskelig å skjønne hvordan Høyesterett har trukket sine konklusjoner. Det er ikke rettslig sett mulig å bortforklare grunnloven og internasjonale forpliktelser som Paris-avtalen og Menneskerettskonvensjonene slik Høyesterett gjør, sier professoren.

Han sitter og leser gjennom dommen idet Filter Nyheter ringer, og har fulgt opplesningen.

– Hver gang jeg tar fatt på et nytt avsnitt, så overrasker dommen meg. Dommerne har brukt all sin konvensjonelle dyktighet for å komme til dette resultatet, men jeg er overrasket over hvor svakt faglig grunnlag dommen er bygget på. Dette er politikk og ikke juss, sier Andenæs.

Han setter med det Høyesteretts forsøk på å skille rettsvesenet og politikken på hodet. Ønsket om å unngå å bli innblandet i politiske spørsmål rettferdiggjør ikke at retten unngår å håndheve loven, sier professoren.

– Rettigheter og plikter skal håndheves av domstolene, selv der det politiske flertallet ikke er enige. Rettighetene er ikke der for at myndighetene kan gjøre som de ellers vil. Det virker som det blir stadig vanskeligere å få Høyesterett til å forstå dette, sier Andenæs.

Han trekker frem utlendingssakene, saker om barnevernet og saker som har med EØS og fri bevegelse å gjøre, som eksempler på dette. Staten tapte en barnevernssak i Den europeiske menneskerettighetsdomtolen (EMD) samme dag som klimadommen kom.

– Høyesterett begynner å peke seg ut som en av de mest statsvennlige i hele Europa. Høyesterett står ikke på individer som blir utsatt for overgrep sin side, men på statens side. Hvis denne saken tas videre til EMD og de tar saken, så ville det være bra og til hjelp for Høyesterett. For slik bør de ikke fortsette, sier Andenæs.

Illustrasjon: Filter Nyheter

Professor Jørn Øyrehagen Sunde (UiO) har skrevet deler av Høyesteretts historie. Han har fulgt Høyesteretts behandling av klimasøksmålet dag for dag, og kommentert den blant annet på en egen podcast. Han sier at det han umiddelbart trekker ut av dommen er tre ting:

– Det viktigste er at Høyesterett mener paragraf 112 kun kan brukes i veldig få tilfeller. Det betyr at paragrafen er vakre ord på et papir, men stort sett uten innhold. Den er ikke helt uten virkning, men den er veldig liten, sier Sunde til Filter Nyheter.

– Det andre er at Høyesterett nå har overlatt til internasjonale domstoler å ha det siste ordet i norsk klimapolitikk. Det gjør de fordi Høyesteretts avvisning av menneskerettighetene i denne dommen ikke er særlig overbevisende.

Høysterett avviste miljøorganisasjonenes påstander om at letelisensene er et brudd på menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 (retten til liv) og 8 (rett til privatliv og familieliv). Jusprofessoren mener, i likhet med Andenæs, at det vil være naturlig å prøve Høyesteretts dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

– Sagaen er derfor ikke over. Det er ikke utenkelig at EMD kan vurdere saken annerledes. Dommer i andre europeiske land, i Nederland i 2019 og Irland i 2020, viser at andre høyesteretter tenker helt annerledes enn norsk Høyesterett. Sakene er ikke direkte sammenliknbare, men hovedsaken er at de andre høyesterettene legger terskelen mye lavere for å prøve politikk, sier Sunde.

Han mener det er også en påfallende forskjell at Høyesterett, i motsetning til dommene i de andre landene, ikke bruker Parisavtalen som grunnlag for å vurdere norsk miljøpolitikk. 

En tredje ting Sunde mener det er verdt å merke seg er at Høyesteretts mindretall mener at konsekvensutredningene for lisensene ikke oppfyller EU-rettens plandirektiv.

– Det viser at EU-retten kan være relevant for å utfordre norsk klima- og miljøpolitikk gjennom EØS-retten. Der kan EFTA-domstolen komme inn å endre på forutsetningene for norsk klima- og miljøpolitikk, sier professoren.

Miljøpartiet De Grønne har nylig varslet at de vil forsøke å prøve oljeskattepakken fra i sommer for nettopp EFTA-domstolen.

Dette er en artikkel hentet fra Filter Nyheter, som satser på journalistikk som går i dybden. Les mer om oss her!

Kjære leser. Vi har ingen millionærer i ryggen. Våre lesere er våre viktigste støttespillere, nå trenger vi din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Tusen takk!