Det er riktig som Rune Ottosen og Celina Røstgård Flatner forteller at en gammel klisje tilsier at «sannheten er krigens første offer». Men det er også noe som heter at som man roper i skogen får man svar. Og det oppsiktsvekkende svaret de mener å ha funnet om mediedekningen av angrepet i Douma i april 2018 er at:
«Samlet sett viser funnene at vi skal være forsiktig med antagelser om at vestlige medier per definisjon har mest balansert og faktabasert journalistikk.»
Med mest siktes det her til russiske medier. Vi skal altså tro at vestlige medier kanskje ikke fører en mer balansert og faktabasert journalistikk enn det vi ser i Russland. Det er en konklusjon som strider med det vi ellers vet om russiske medier. Så hvordan kan de ha kommet frem til dette?
Utgangspunkt er Flatners masteroppgave. Her har hun sammenlignet mediedekningen til Moscow Times, Aftenposten, New York Times og Egypt Independent. Analysen omfatter et kort tidsvindu etter at vestlig etterretning mente Assad-regimet hadde utført et gassangrep i Douma 7. april 2018, noe som resulterte i et vestlig bombeangrep en uke senere som straff.
Problemet er imidlertid at Moscow Times slett ikke er representativ for russisk journalistikk. Tvert imot utgjør de i likhet med Novaja Gazeta, Echo Moskva og TV Rain ett av få unntak i Russland som ikke danser etter Kremls pipe.
Noen vil kanskje stusse over at de kan få drive relativt fritt. Saken er at så lenge de forblir relativt marginale regnes de ikke som et stort problem for myndighetene. Årsaken er at alle de dominerende mediene i Russland produserer et innhold som er i tråd med Kremls interesser. Dermed vil de færreste russere få med seg hva de opposisjonelle mediene rapporterer.
Paradoksalt nok kan de opposisjonelle mediene sies å tjene Putins interesser ved å gi et skinn av at det eksisterer demokrati og pressefrihet i Russland. Men det er ikke ufarlig å drive kritisk journalistikk i Russland. Det er noe av årsaken at Reportere uten grenser rangerer russisk pressefrihet på 150. plass i verden.
I og med at journalistikken til Moscow Times ligner på vestlige standarder er det heller ikke så overraskende at Ottosen og Flatner ikke finner særlig avvik i forhold til journalistikken til Aftenposten og New York Times. Snarere er det som forventet. Det overraskende ligger i at Ottosen og Flatner videreformidler dette funnet til et bredere publikum som om det skulle være representativt for forskjellen mellom russiske og vestlige medier.
En annen svakhet ved analysen er at den kun omhandler den første uken etter det påståtte gassangrepet. På dette tidspunktet stod hendelsesforløpet noe uklart, og det var altfor farlig for journalister å oppsøke åstedet. Dette gjenspeilte seg i medienes rapporteringer.
Moscow Times vektla selvfølgelig også det russiske perspektivet. Ikke fordi de nødvendigvis trodde på det, men fordi avisen er engelskspråklig og henvender seg til et internasjonalt publikum i og utenfor Russland. Dermed fant naturlig nok Flatner at de oftere skrev «an aggressive act» og «violation of international law» – rett og slett fordi de de har sett det som en viktig oppgave å sitere russiske myndigheter. Dette forteller imidlertid lite eller ingenting om mediedekningen som foregikk ellers i Russland.
Hadde analysen strukket seg litt lenger frem i tid ville man dessuten sett et annet mønster. For eksempel hadde Moscow Times en artikkel 24. april 2018 med den talende tittelen Russian TV Uses Film Stills as Proof Syria Chemical Attack Was Staged. Her kunne avisen fortelle at statlige russiske medier hadde resirkulert to år gamle fotografier av skuespillere som hadde blitt sminket i forbindelse med innspillingen av en syrisk spillefilm og presentert dem som ferske «beviser» på at syriske opprørsgrupper i etterkant av angrepet i Douma hadde iscenesatt dramatiske bilder for å oppildne til et vestlig angrep på Syria. Men dette var altså – slik Moscow Times kunne fortelle – fake, attpåtil tatt i 2016 under innspillingen av en syrisk propagandafilm skulle diskreditere «De hvite hjelmene».
Dette er for øvrig en typisk form for manipulasjon man kan finne mange eksempler på i russiske medier. En kvantitativ analyse, slik den vi ser brukt i Flatners masteroppgave, ville ikke uten videre ha avslørt dette.
Bortsett fra dette er det problematisk at Ottosen og Flatner forteller at «Wikileaks lekket 27. desember 2019 interne dokumenter fra OPCW der varslere blant våpeninspektørene har hevdet at etterforskningen var manipulert og at alternative forklaringer ble sensurert», uten å forklare dette nærmere.
Riktignok forteller de at OPCW har tilbakevist dette, men OPCW har benektet at de i det hele tatt kan karakteriseres som varslere. Inntrykket som her skapes for en uinnvidd leser er at det ikke er gitt at vi kan stole på etterforskningen til OPCW. Dette har imidlertid liten eller ingen relevans for problemstillingen i masteroppgaven. Så hvorfor i det hele tatt nevne det?
