- Håpet Francois Mitterand tente var nok for stort. Dagens sosialister klarer ikke å leve opp til det, skriver Vibeke Knoop Rachline. Bakgrunnsfoto fra 1985: Wikimedia / Louis Jules Augustine / CC BY-SA 4.0
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Aldri i de ganske mange årene jeg har bodd i Paris har jeg opplevd maken, selv ikke da Zidane & co vant VM i fotball i 1998. 10. mai 1981 sto Frankrike på hodet. For første gang i den femte republikken, skreddersydd av og for de Gaulle, ble en sosialist valgt til president etter 23 år i opposisjon.

Håpet det tente hos millioner av franskmenn var like sterkt som frykten det utløste hos veldig mange andre. For sosialistpartiet vant ikke alene, men sammen med kommunister og moderate venstre. Fire kommunistiske statsråder i Mitterrands regjering skapte panikk i CIA. Men denne våte mai-natten var det ingen som tenkte så langt. Det føltes – og var – historisk, nesten like mye som i 1936 eller 1945. Mitterrands velgere trodde at nå var det mulig å endre verden. 

Frankrike ble endret. Det var første gang et politisk skifte fant sted i den femte republikken de Gaulle grunnla i 1958. Det høres trolig rart ut for nordmenn som er vant til at dette kan skje hvert fjerde år. Men det styrket virkelig troen på demokratiet for franske velgere, og har siden blitt naturlig. Det var også viktig for institusjonene, som viste at de fungerte.

Mitterrand selv hadde kjempet iherdig mot de Gaulles 5. republikk, nå benyttet han seg av måten den fungerte på, med mye makt til presidenten. Blant annet til å overholde et av sine store valgløfter: oppheve dødsstraffen. Frankrike var et av de siste landene i Europa som ikke bare hadde dødsstraff, men praktiserte den. Andre symbolske valgløfter ble også vedtatt ganske fort: 60 års pensjonsalder, en femte ferieuke, 39 timers arbeidsuke, desentralisering og formueskatt. Folket som danset på Bastilleplassen fikk mye av det de hadde drømt om. 

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Medaljen hadde imidlertid sin bakside. Nylig avslørte to forskjellige rapporter en mer enn tvilsom rolle ved folkemordet i Rwanda. Begge konkluderte med at Mitterrands Frankrike var «medansvarlig, men ikke skyldig». Det er trolig et tidsspørsmål før formuleringen endres ytterligere. Mitterrand lot sin egen sønn Jean-Christophe være hans personlige rådgiver for Afrika, og det var et meget uheldig valg. Det var heller ikke bra at sønnen brant alle arkivene sine til slutt.

Når det gjelder økonomien dreide Mitterrand nesten 180 grader i løpet av de 14 årene han satt ved makten, men han ble jo nødt til å akseptere politisk samboerskap to ganger med høyresiden, etter at venstresiden mistet flertallet i nasjonalforsamlingen. I dag sitter nok de fleste igjen med et heller negativt inntrykk.

Selv fikk jeg treffe ham på nært hold to ganger. Den ene gangen i forbindelse med Elie Wiesels hatkonferanse i Oslo. Etter å ha tygget seg gjennom en meget seig elgbiff på Frognerseteren, satte han meg fast om norsk kvinnelitteratur … «Å ja, navnene er vanskelig på Deres språk,» sa han. Den andre gangen var kong Olav nettopp død, og Mitterrand ville høre alt om nordmenns reaksjon. Etterpå skjønte jeg at det var hans egen død han tenkte på. Han led av alvorlig kreft, noe han løy om overfor franskmennene. De fikk heller ikke vite at han på privaten hadde en kone og en datter til før de dukket opp i begravelsen. 

Mitterrand var egetlig like uutgrunnelig som en sfinks. Håpet han tente var nok for stort. Dagens sosialister klarer ikke å leve opp til det, og Francois Hollande var en blek kopi. Det føles som om 10. mai 1981 var for et århundre siden.

Denne kronikken er skrevet av Vibeke Knoop Rachline, journalist bosatt i Paris.

Annonse
Kjære leser, når du først er her: Transit Magasin har ingen millionærer i ryggen, og vi er helt avhengig av støtte fra våre lesere. Å bli abonnent koster kun 83 kroner i måneden hvis du kjøper for ett år. Pengene går direkte til mer kritisk journalistikk om internasjonale spørsmål.
Du får tilgang til alt innhold - PLUSS (+)