SPALTE OM INDIA: Denne teksten er skrevet av Jostein Jakobsen og Kenneth Bo Nielsen, forskere ved Universitetet i Oslo, som skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.
Akkurat nå brenner jordbruksland i store dele av det nordlige India. På lignende vis som foregående år har bønder i delstater som Punjab, Haryana og Uttar Pradesh satt fyr på rester etter avlinger. Her har man nylig dyrket årets avling med ris og skal gjøre plass for den neste avlingen, særlig hvete. For å klargjøre åkrene brenner bønder derfor rutinemessig opp stubbene. Faktisk anslår man at mer enn 20 millioner tonn ris-stubber går opp i røyk hver høst.
Brannene reduserer lungekapasiteten til bøndene og deres barn, som lever tett på den tjukke røyken. Dessuten er de med på å legge et lokk av giftig luft over indiske byer – inkludert hovedstanden New Delhi, som smykker seg med den tvilsomme æren av å regnes som verdens mest luftforurensede by. Det er likevel støv, og forurensning fra industri og biler som bærer hovedansvaret for Delhis dårlige luft, men branner fra åkre i det nordlige India anslås når de er på sitt verste å bidra så mye som 30-40 prosent til byens luftforurensning. Brannene bidrar altså til et massivt folkehelseproblem, og derfor klandrer politikere i nordlige storbyer i landet bøndene for å ødelegge luftkvaliteten og bringe folks liv og helse i fare.
Lokalt i Punjab har myndighetene tatt grep som å dele ut pamfletter til bønder med oppfordringer om å slutte den ødeleggende praksisen. I fjor ble også bønder bøtelagt eller arrestert for å brenne stubber. Men likevel fortsetter bøndene å brenne rester etter avlinger, høst etter høst – også selv om det rapporteres om lavere forekomster av branner i år enn i fjor.
Årsaken til denne vedvarende praksisen skal selvsagt ikke finnes i uvitenhet eller likegyldighet blant bønder i Nord-India. Derfor har da også bønder i området i flere år reagert med stor frustrasjon over statens fremferd. De innvender at de er fullstendig klare over at brannene er et alvorlig problem. Årsaken finner vi snarere i de politiske og strukturelle betingelsene som definerer indiske bønders produksjons- og livsvilkår.
Og derfor, sier bøndene, er det verken «opplysning» eller straff de trenger, men aktive tiltak fra myndighetene som kan hjelpe dem ut av en situasjon som er strukturelt utfordrende. Problemet, insisterer bøndene nemlig, er at de ikke har stort annet valg enn å brenne stubbene for å klare seg økonomisk gjennom jordbruksåret. Mens staten da tilbyr opplysning og straff, uteblir den hjelpen bøndene faktisk trenger – snarere har politiske og økonomiske endringer gjort det stadig vanskeligere å være bonde.
På det mest konkrete nivået mangler det oppfølging fra staten når det gjelder å dekke utgifter til å kvitte seg med rester fra jordbruksavlinger på forsvarlig vis. Myndighetene i Punjab har promotert spesielle jordbruksmaskiner for bruk til rydding av åkrene, men disse maskinene er lettest tilgjengelige og mest anvendelige for storbønder med mye jord og kapital – noe som ofte er tilfellet med teknologiske endringer i indisk jordbruk. Maskinene er kostbare og krever i tillegg hestekrefter fra store traktorer, begge ting som småbønder ofte ikke har råd til. Og indisk jordbruk domineres nettopp av småbønder.
En annen teknologisk endring som bidrar til problematikken rundt stubbrenning er bruken av skurtreskere. Punjab og Haryana har kanskje Indias mest mekaniserte jordbruk. Her har man for lengst gått bort fra å høste avlinger manuelt, men bruken av skurtreskere i risåkre forårsaker mer og høyere stubber enn ved manuell innhøsting. Det er med andre ord mer stubb som skal brennes etter skurtresking enn etter manuell høsting. For å rydde jord etter en avling, trengs det uansett arbeidskraft, selv med mekaniserte løsninger. Punjab og Haryana er også blant de delene av India hvor jordbruksarbeid er mest utfordrende å skaffe til veie.
Mønsteret er utbredt i hele India, om enn med regionale variasjoner: det å skaffe til veie arbeidskraft utgjør en økende utfordring og utgift for landets bønder. Det er på mange måter en positiv utvikling, for det vitner om at de kaste- og klassebaserte former for dominans som før i tiden gjorde det mulig for storbonden at mobilisere gårdsarbeidere med et element av tvang, nå er mye mindre vanlig. Samtidig har utbredt arbeidsmigrasjon, gjerne til større og mellomstore byer, gjort at de gruppene som tidligere stod for det manuelle jordbruksarbeidet i stor grad er forsvunnet fra landsbyene. Men uansett hvordan man ellers måtte vurdere denne utviklingen, har det ført til mangel på «billig arbeidskraft» i jordbruket.
Dette problemet forsterkes av at jordbruket i disse delstatene også er preget av sterk konkurranse, skiftende prisnivåer, og generell usikkerhet rundt produksjon og distribusjon. Det er hardt og vanskelig å klare seg; marginene er ofte svært tynne; og statlige beskyttelsesordninger har blitt kraftig redusert de siste tiårene – ikke bare i Nord-India, men i hele Indias jordbrukssystem. Dette gir seg utslag blant annet i et kappløp for å dyrke en ny avling straks etter innhøsting av den første, for å sikre seg ekstra avkastning. I Punjab og Haryana er denne «avling nr. to» i all hovedsak hvete. Men hvetesesongen begynner så kort tid etter at risen er innhøstet at det blir vanskelig å unngå å brenne ris-stubbene hvis man skal ha håp om å komme i gang tidlig nok med hveten.
De brennende åkrene i nordlige India fyrer ikke bare opp under den fryktelige luftforurensningen, men også landets pågående bondeprotester. Det er nettopp bønder fra de samme delene av landet – Punjab og Haryana og deler av Uttar Pradesh – som har vært mest aktive i bondeprotestene. Et av kravene som bondebevegelsen har fremsatt det seneste året har nettopp vært at hvis ikke staten vil subsidiere og bistå bøndene med å bli kvitt stubbene på annet vis, da måtte man endre de eksisterende forurensningsregulerende lover, slik at stubbrenning ble lovlig.
Mens dette er et populært krav blant bøndene, vil det være svært upopulært blant Nord-Indias urbane befolkning. Indias brennende åkre kan med andre ord koste bondeprotestene en del offentlig sympati.
