SPALTE OM INDIA: Denne teksten er skrevet av Jostein Jakobsen og Kenneth Bo Nielsen, forskere ved Universitetet i Oslo, som skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.
Som Det internasjonale energibyrået (IEA) skrev i en rapport nylig, så går alle veier til en vellykket global omstilling til ren energi via India. Landets insistering på COP26 om at kull ikke skal «fases ut», men i stedet «fases ned» (hva nå dette nøyaktig skal bety) er dermed langt fra godt nytt for verden.
For India er en grønn omstilling ikke enkel. Landet står for verdens tredje største utslipp av CO2 og bidrar altså voldsomt til klimaendringer og global oppvarming. Men måler man per innbygger ligger India lavt. En amerikaner utleder syv ganger så mye CO2 som en inder; en kineser nesten 3,5 gange så mye. For å heve levestandarden for landets millioner av fattige er det ingen tvil om at India må fortsette å øke sitt energiforbruk mange år fremover. Som mange andre land i det globale sør krever India derfor med rette, at de landene i det globale nord som historisk sett har bidratt mest til klimaendringene må løfte de tungeste byrdene, og samtidig bidra både teknologisk og økonomisk til andre lands omstilling.
India har geopolitiske ambisjoner om å bli en ny global stormakt. Under statsminister Modi har India i økt grad profilert seg selv som en vishwaguru, eller «verdens læremester og veiviser», som gir åndelig og moralsk retning til verden som sådan. Og har man den ambisjon, da hjelper det unektelig å posisjonere seg selv progressivt i klimakampen. Dette var nettopp hva Modi gjorde tidligere under COP26-møtet i Glasgow, før snakken om «nedfasing» hadde meldt seg. Her presenterte Modi Indias panchamrit, eller «fem eliksirer», som skulle hjelpe klimaet mot bedre tider. Blant annet satte India for første gang et netto nullmål, og lovet å bli karbonnøytral innen 2070.
Modi lovet også at India vil få 50 prosent av energien sin fra fornybare ressurser innen 2030; og at man ville nå opp på 500 gigawatt ikke-fossil elektrisitetskapasitet innen 2030. Skal man nå dette målet må man satse ikke minst på solenergi. Her spiller India allerede en nøkkelrolle i den internasjonale solenergialliansen, og Modis profilerte lederskap innen dette feltet sikret ham som kjent «Champion of the Earth»-prisen i 2018.
Mens Modi snakket om fornybar energi og nullutslippsmål i Glasgow, var det en annen indiske politiker som hjemme i Kolkata snakket mye om kull, uten at dette fikk så mye global oppmerksomhet. I Vest-Bengal kunngjorde førsteministeren Mamata Banerjee en kompensasjonspakke på hele 100.000.000.000 indiske rupier til folk som ville bli fordrevet eller på annen vis påvirket av et planlagt kullgruveprosjekt i delstaten hennes. Det er snakk om Deocha Pachami Harinsingha Dewanganj, med verdens nest største kullreserver.
Gruveprosjektet vil dekke anslagsvis 300.000 dekar, hvorfra mer enn 2.000 millioner tonn kull kan utvinnes. Ifølge en rapport fra noen år tilbake kan dette prosjektet levere kull de neste 100 årene. Faktisk er denne utviklingen helt i tråd med Modi-regjeringens uttalte mål fra sommeren 2020, da den lovet å «slippe løs kull» ved å auksjonere kullgruver for kommersiell gruvedrift. En auksjonsprosess som ville gjøre «kull til diamanter», som Modi sa på den tiden.
Disse to eksemplene illustrerer ganske fint den paradoksale situasjonen som India befinner seg i for tiden: På den ene siden presser man på for karbonnøytralitet – om enn på svært lang sikt og via «nedfasing» – samtidig som man åpner for nye innenlandske gruver som låser landet til kullavhengighet i flere tiår frem. Til dette kan man føye en tredje faktor, nemlig den avgjørende rollen som importert kull spiller i indisk energiforsyning.
Blant de viktigste landene som forbruker kull er India fortsatt en nøkkelaktør; Ikke bare øker innenlandsk kullutvinning og -bruk fortsatt, slik vi ser med Deocha Pachami Harinsingha Dewanganj-gruven. India er også verdens nest største importør av kull. Indias økende bruk av kull, kombinert med Kinas vedvarende høye kullforbruk, betyr faktisk at kull fortsatt bidrar med 40 prosent av verdens totale kraft- og varmeproduksjon: en andel av den globale energiproduksjonen som har vært stabil de siste 40 årene til tross for økende forsøk på avkarbonisering.
India har lenge importert kokskull med høyere renhet til bruk i stålproduksjon, først og fremst fra Australia. Mer dramatisk har imidlertid importen av termisk kull for kraftproduksjon – som knapt eksisterte for to tiår siden – eksplodert. Før 2002 eksisterte ikke termisk kull som en egen kategori i offisiell handelsstatistikk. I regnskapsåret 2007–2008 kunne man lese at India importerte 10 millioner tonn termisk kull. Dette steg til 45 millioner tonn i 2011–2012. Siste tilgjengelige tall som vi har sett (fra 2018 til 2019) viser import på 150 millioner tonn, og for regnskapsåret 2019–2020 var anslaget 200 millioner tonn. Med 2007–2008 som utgangspunkt utgjør dette en økning i registrert import på 1.400 prosent på et drøyt tiår. Kort sagt blir India i økende grad drevet av importert kull.
Å bryte med kullavhengigheten er ikke lett, for den opprettholdes av en omfattende materiell infrastruktur. Kullet må sendes med skip til India, spesielt fra Australia, Indonesia og Sør-Afrika. Kullet ankommer da til generelt nybygde havner drevet av private aktører, eller til nye privatdrevne kaiplasser innenfor offentlige havner; det brukes deretter i nye kraftverk i privat sektor, hvorfra elektrisiteten overføres via nye overføringskabler og teknologier til sluttforbrukere.
Mye av denne infrastrukturen ligger langs den indiske kystlinjen og utgjør i realiteten en helt ny indisk kullgeografi. Det faktum at svært store private og offentlige investeringer allerede har blitt senket ned i dette infrastrukturelle systemet som opprettholder den nye kullgeografien, indikerer at den ikke så lett vil bli forlatt. Dens materielle eksistens kan snarere forsterke avhengigheten av fossilt brensel.
Åpningen av nye kullgruver i India, kombinert med vedvarende høy import av kull fra utlandet, reiser ubehagelige spørsmål om utsiktene for en energiomstilling i India – på tross av all snakk om solenergi, nullutslipp og «nedfasing». Mye av litteraturen om den såkalte grønne omstillingen ser på slike omstillinger som en prosess hvor et nytt drivstoff får en stor eller dominerende andel av den totale energibruken. Historisk har vi eksempelvis overgangen fra tre til kull, og fra kull til olje. Om vi heller fokuserer på den totale mengden energi som samlet brukes, i stedet for på den relative andelen av ulike energikilder innenfor totalbildet, dukker det opp et ganske annet og mer deprimerende scenario.
I dette scenarioet har det faktisk aldri noen gang i moderne tid funnet sted en reell energiomstilling. Den totale mengden kull, tre og olje som for tiden brukes globalt er alle på et historisk høydepunkt. Nye energiformer, inkludert nyere fornybare former som solenergi, er slik sett å regne som energitilskudd snarere enn en energierstatning. For mens eldre energiformer kan redusere sin samlede andel av energibruken, kan de fortsette å øke, målt i totalmengde.
Indias dype kullavhengighet forklarer landets avsluttende manøver på COP26, og dets insistering på «nedfasing» frem for utfasing. Mens Modi holdt innlegg på verdenstoppmøtet, var dessuten landets departement for miljø, skog og klimaendring opptatt med å sende ut et nytt forslag som effektivt vil kunne frita leting etter gass og olje fra ellers obligatoriske miljøklareringsprosesser.
Slik sett markerer COP26 langt ifra noe radikalt brudd med Indias erklærte avhengighet av kull. I verste fall legges det opp til videre intensivering av fossile energitilskudd.