26. nov 22

Zemmour – mannen som vil rive ned muren mellom høyre og ytre høyre

Kan Eric Zemmour bli kandidaten som står igjen for ytre høyre etter presidentvalgets første omgang i Frankrike 10. april? Kan han slå den sittende presidenten Macron ved andre omgang 24. april? Kan han bli Frankrikes neste president frem til 2027? Svaret på dette er sannsynligvis nei. Men han vil prege fransk politikk i lang tid fremover.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Heller Zemmour enn le Pen

30. november 2021 kunngjorde Zemmour at han stilte opp som kandidat til presidentvalget i 2022 i Frankrike. Delvis ble han overtalt til dette av bekjente, som mente at høyreradikale krefter aldri ville vinne presidentvalget med Marine le Pen som kandidat. Hun pendler mellom venstre- og høyresiden og er intellektuelt for svak til å vinne et returoppgjør mot Macron.

For dem er Zemmour rett mann for jobben. Sistnevnte overbeviste seg selv at han er den eneste som kan redde et Frankrike som trues av moralsk forfall og borgerkrig. Han alene kan stanse utskiftningen av «grasrotfranskmenn» med «ikke-hvite-ikke-europeere.» Bare han kan forene velgerne fra det konservative partiet Republikanerne som vil ha et oppgjør med innvandring, kriminalitet og islam og velgerne fra det høyreradikale partiet Nasjonal Samling som er oppgitt over Marine le Pens forsøk på å gjøre partiet mer spiselig for allmenheten for en hypotetisk dag i fremtiden å komme til makten. Kun Zemmour kan rive ned den ideologiske muren som ble bygd mellom høyre og ytre høyre etter nazismens fall og slutten av andre verdenskrig.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan Zemmour gikk fra å være en ukjent journalist med rare meninger på slutten av 1990-tallet til å bli en sentral høyreradikal stemme på 2000-tallet. Utviklingen måtte logisk føre til at han gikk inn i politikken. Verdikonservatismen ble avløst av en langt mer reaksjonær tankegang som forfekter ideen om at man bør tilbake til et kulturelt homogent og et raserent Frankrike som fantes på 1950-tallet. Ifølge forfatter Etienne Girard, som i 2021 ga ut «Le radicalisé; enquête sur Eric Zemmour» (den radikaliserte; undersøkelse om Eric Zemmour), er hans ukroni et produkt av et radikaliseringsforløp som skjøt fart rundt 2015.

Jordskjelv-Zemmour

Zemmour har klekket ut en plan som skal føre ham til valgseier. Han skal ta «dégagisme» fra presidentvalget i 2017, hvor velgerne vraket alle kandidater fra etablerte partier på venstre- og høyresiden ved første valgomgang, et skritt lenger. Han skal ta rotta på det som er igjen av partisystemet.

Venstresiden er en lett sak. Den var allerede på dødsleiet etter katastrofevalget i 2017. Før årets presidentvalg ligger den med brukket rygg og mer splittet enn noensinne. Nå står høyrepartiet Republikanerne og Nasjonal Samling på tur. Begge skal svekkes. Muren skal rives ned og taperne fra 1945 skal tas igjen inn i varmen. Denne planen krever at fransk politikk snus opp ned.

I en rapport fra oktober 2021 ble presidentvalgkampen til Zemmour beskrevet som tre ulike jordskjelv. Det første er strategisk. Zemmour oppfører seg som Trump i 2016. Han henvender seg til sine egne tilhengere. Provoserende utsagn om kvinner, innvandrere, muslimer og kriminelle – og til og med handikappede barn -, bygger på en splittende retorikk som prioriterer magefølelse fremfor refleksjon. Velgerne må ta stilling mellom liv og død, krig og fred, mostand og forræderi.

Zemmour regner med at mistroen ovenfor politikk, vitenskap og medier ikke er mindre etter to år med Covid-krisen og fem år med et vanskelig forhold mellom Macron og velgerne. Disse bes om å velge mellom en radikalitet som fremstår som en fornyende kraft – selv om den er rettet mot fortiden -, og en rasjonalitet som assosieres med avmakt og svik

Inspirert av Trump og Obama

Zemmours andre jordskjelv er diskursivt. Han begynte med carpet bombing i alle medier lenge han før han ble kandidat. Først som journalist og kommentator gjennom sitt TV-program på Cnews, så som forfatter etter at hans siste bok «Frankrike har ikke sagt sitt siste ord» kom ut 16. september.

Han monopoliserte landets mediekanaler før venstre-og høyresiden hadde utnevnt sin kandidat til valget og lagd et valgprogram. Motstanderne så passivt på at han satte dagsorden. I stedet for å drøfte Covid-krisen, kjøpekraften eller miljøkrisen, handlet debatten om Frankrikes «identitetskrise» og om faren for en nærstående borgerkrig pga. innvandring, kriminalitet og islam.

Det siste jordskjelvet er teknologisk og estetisk. Der har Zemmour hentet inspirasjon fra Obamas valgkamp i 2008 og Trump i 2016. Han bryter med alle eksisterende valgkampkoder med tanke på hvilke farger som brukes på valgkampplakater, formatet eller hvordan han poserer på dem.

Han har også aktive støttegrupper som ungdomsorganisasjonen «Génération Z» og «Les amis de Eric Zemmour» (Eric Zemmours’ venner), som startet å lage valgkampsmateriell og drive valgkamp før han offisielt ble kandidat. Valgkamporganisasjonen består i dag av rundt 50 stykker. De mest profilerte kommer fra partier som Republikanerne og Nasjonal Samling eller fra konservative katolske miljøer.

Mindre synlige er andre individer som tilhører identitærbevegelsen eller som assosieres med den mest radikale delen av det ytre høyre. Zemmour-propaganda deles bl.a. på digitale plattformer av tilhengere som knyttes til Fachosphère, dvs. den ytre høyre-sfæren på nettet. Noen av disse digitale soldater ble nylig anklaget for å drive «astroturfing,» dvs. å blåse opp Zemmours synlighet i sosiale medier på bekostning av rivalene.

En boble som kan sprekke

Zemmour har lenge vært omtalt som en medieboble som vil sprekke. Det har ennå ikke skjedd. Meningsmålingene indikerer likevel at han sliter med å gå forbi Valérie Pécresse og Marine le Pen. Sopra-Steria fra 5. februar for TV-kanalen France Info og avisen Le Parisien plasserer ham likt med le Pen (14%), men bak Pécresse (16,5%).

Ser man alle meningsmålinger under ett de siste månedene, er det vanskelig å se en definitiv trend. Velgerne er for lite engasjert og usikre på hvem de skal stemme på. Flere omstridte utspill fra Zemmours side har gjort opinionen mer kritisk mot ham. Over 60% ser på ham som en trussel mot demokratiet.

Le Pen ligger lavere. Hvis målet var å spille le Pen ut på sidelinjen, er det skivebom. Datteren til grunnleggeren av Nasjonal Front holder seg stabil i meningsmålingene og fremstiller seg som mer moderat enn Zemmour. Det kan hjelpe henne hvis hun kommer videre til andre valgomgang. Kandidaten for Republikanerne Pécresse holder også orden i rekkene. Ingen av tungvekterne i partiet har gått over til Zemmour ennå. Hun kan bli den store vinneren av «dødsoppgjøret» på ytre høyre mellom le Pen og Zemmour.

Parallelt sliter Zemmour med rettsvesenet. 17. januar 2021 ble han dømt for å oppfordre til rasistisk motivert hat eller vold etter å ha beskrevet enslige mindreårige innvandrerbarn som tyver, drapsmenn og voldtektsmenn i en tv-debatt i kanalen CNews 29. november 2020. Zemmour kalte dommen en «ideologisk og idiotisk fordømmelse» og varslet anke. Fra før er han dømt to ganger for hatytringer. Det er likevel første gang at en kandidat til presidentvalget har et rulleblad. Zemmour er også tiltalt i en sak om brudd på opphavsrett i forbindelse med videoen fra 30. november 2021 hvor han kunngjorde at han stilte opp som kandidat til presidentvalget. Han er ikke minst mistenkt for seksuelt overgrep mot minst seks kvinner

Temperaturen øker

Det er likevel for tidlig å avskrive Zemmour. Planen om å komme til andre valgomgang ved å slå Pécresse og le Pen på målstreken kan virke. Republikanerne går i spagaten mellom liberale velgere som stemte på François Fillon i 2017 for deretter å gå over til Macron og konservative velgere som er besatt av identitet og som ideologisk ligger nærmere le Pen og Zemmour.

For det første går Pécresse for langt til høyre. For det andre aper hun derimot for mye etter Macrons sentrumspolitikk. 9. januar gikk nestleder i partiet Guillaume Peltier over til Zemmour. Fire dager senere kunngjorde 1417 folkevalgte, medlemmer og støttespillere fra Republikanerne sin støtte til Zemmour.

Marine Le Pen opplever en lignende utfordring. Flere støttespillere har gått over til Zemmour. Blant dem er to medlemmer av EU-parlamentet, Jérôme Rivière og Gilbert Collard, og en spesialist i sosiale medier, Damien Rieu. Tidligere nestleder i Nasjonal Front Bruno Mégret, som ble kastet ut av Jean-Marie le Pen i desember 1998 fordi han ville at partiet skulle alliere seg med høyresiden, er også blant Zemmours støttespillere. Frykten for mer flukt øker.

En illustrasjon på hvor høy temperaturen er i Nasjonal Samling fikk man nylig da Marine le Pen knyttet partinølerne som vurderer å gå over til Zemmour med taqiyya, som praktiseres av radikale islamister for å skjule sin hensikt. Verre er det at le Pens niese Marion Maréchal nektet å støtte henne og vurderer Zemmour.

Zemmour og Maréchal har samme plan: de vil sprenge muren mellom høyre og ytre høyre for å komme til makten. Ingen sentral figur fra Republikanerne eller Nasjonal Samling har skiftet side. Men det koker. Avstanden mellom le Pen, Pécresse og Zemmour er overkommelig. Klarer ingen av de to første å overtale sine velgere, samtidig som meningsmålinger peker mot stagnasjon eller nedgang, blir det flere overganger til Zemmour, særlig hvis Macron forventes å vinne valget med god margin. 

Heller 2027 enn 2022

Uansett om Zemmour stiller opp som kandidat – han må tross alt få 500 underskrifter fra folkevalgte for å formelt bli godkjent som kandidat innen 4. mars – eller om han kvalifiserer seg til andre omgang eller ikke, så har han sådd et frø som kan spire. Nasjonal Samling oppfattes som mer moderat takket være Le Pens bestrebelser med å synliggjøre forskjellen mellom seg selv og ham.

Parallelt har aldri valgkampen til Republikanerne vært så farget av ytrehøyre retorikk som det er tilfellet i år. En slik konvergens bidrar til å rive ned den ideologiske muren som ble nevnt tidligere. I tillegg endrer Zemmours fremgang premissene for fremtiden. Taper Pécresse, vil Republikanerne og høyresiden trolig implodere, slik venstresiden gjorde i 2017.

Taper le Pen igjen mot Macron – eller mot Pécresse -, er hun ferdig som partileder og kandidat til neste presidentvalg. Nasjonal Samling vil trolig få en ny leder med ny kurs innen kort tid, og kanskje til og med før parlamentsvalget i juni 2022. Macron kan på sin side ikke stille opp til gjenvalg en gang til etter 2022 pga. grunnloven. Skulle Zemmour klare å gjøre tabula rasa av høyresiden, ville bordsetningen stå klar om fem år for ham eller andre aktører som Marion Maréchal som sitter på gjerdet.

Glem presidentvalget i 2022. Det er presidentvalget i 2027 som gjelder.


Franck Orban er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Han er også leder av forskningsgruppen AreaS, og er medprogramleder for podkasten «Frankrike forklart«.

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
803FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT