Denne artikkelen er skrevet av Anna Romandash. Hun er ukrainsk journalist, og oppholder seg nå i Lviv.
(LVIV / KYIV) Sashko er filosof. I det minste prøvde han å være det. Filosofigraden hans var ikke særlig anvendelig for å skaffe seg jobb, så han gikk over til journalistikken. For noen år siden ble Sashko leder i en stor demokratistiftelse, med et bra kontor i Kyiv sentrum.
24. februar dro han ikke på jobb.
— Jeg fikk ikke sove den natten. Så jeg tok opp telefonen min og scrollet målløst gjennom sosiale medier, husker han.
Rundt klokken 05.00 Kyiv-tid la han merke til at noen retweetet Putins tale.
— Jeg så på den, og jeg forstod hva som ville skje, fortsetter Sashko.
— Jeg vekket kona. Hun trodde meg ikke først, men så – hørte vi det.
Sashkos familie hadde ikke klar noen «krisekoffert» i tilfelle en invasjon. Og de hadde heller ingen planer om å forlate Kyiv. Han og kona er begge unge, yrkesaktive, uten barn, og hvis foreldre bor i Vest- og Sentral-Ukraina.
— Vi visste ikke hva vi skulle gjøre først, og så satte min kone og jeg oss ned, vi prøvde å roe oss ned. Vi regnet med at uansett hva som skjer så blir vi her.
I løpet av de følgende timene og dagene ble Kyiv en stor slagmark, et mål for russiske missiler og raketter. Den russiske hæren har i skrivende stund ikke klart å ta seg inn i, eller erobre hovedstaden, men russerne er stasjonert rett utenfor byen, og de fortsetter å prøve å beleire den.
Mange innbyggere i Kyiv flyktet, mens andre tilbringer dagene sine i bombeskjul under jorden for å beskytte seg mot missiler. Mange mennesker behøvde hjelp til å komme seg til det trygge rommet; eldre og mennesker med nedsatt funksjonsevne er de mest sårbare.
Tre uker etter den russiske invasjonen har ikke situasjonen endret seg mye.
Folk er fortsatt i skjul. Trusselen om russisk invasjon av byen er overhengende. Byen har imidlertid klart å forsvare seg så langt, og lokalbefolkningen begynner sakte å venne seg til den nye virkeligheten.
Katrusia beskriver byen sin mens hun kjører varer til et eldre ektepar som har utfordringer med å bevege seg rundt på egenhånd. Jeg ringer til Katrusia mens hun parkerer ved siden av huset deres. Vi bytter til videosamtale og hun viser meg gaten rundt seg; tomt, uvanlig stille. Folk vet at fienden er nær.
Den russiske hæren har så langt ikke klart å beleire byen og styrte den ukrainske regjeringen, som var et viktig mål for Kreml. Hovedstaden trues nå permanent.
Etter invasjonen har Kyivs innbyggere forberedt seg på angrep. Denne travle metropolen med nesten tre millioner innbyggere har forvandlet seg til et solid festningsverk, hvor innbyggerne følger med på nye mennesker, og rapporterer mistenkelige lys og skilt.
— Russerne kan ha sendt mange spioner hit før de startet krigen, sukker Katrusia. — Og Ukraina pleide å la russere komme inn visumfritt, så du kan tenke deg selv.
Det er knapphet på dagligvarer og medisiner, men det bedret seg en periode etter de første dagene. Panikken avtok etter hvert som noen beboere dro, og andre tilpasset seg. Men det er ikke nok våpen til de som vil forsvare byen.
Men Sashko klarte å få tak i et våpen.
— Jeg meldte meg inn med en gang regjeringen etterlyste frivillige. Alle som kan bruke våpen og ønsker å beskytte Kyiv kan bli med i det territorielle forsvaret, sier mannen under vår første og siste telefonsamtale hvor han kort forklarte alt han har følt så langt.
I en kort samtale forklarer Sashko hvorfor han blir, kjemper og oppfordrer andre til å gjøre det samme.
Kona hans, Katrusia, er også frivillig: hun har vevet kamuflasjenett og delt ut mat til de som trenger det.
— Jeg prøver å ikke tenke på det forferdelige. Jeg føler for mye hat nå til å bekymre meg for meg selv eller ham [Sashko], forklarer Katrusia.
Når Katrusia ikke jobber som frivillig, leser hun. Katrusia prøver å oppdatere seg på FNs sikkerhetsråd, Budapest Memorandum og NATO, for å forstå bedre hvorfor Ukraina ikke får den hjelpen hun ønsker.
Det unge paret er blant mange ukrainere som gjør motstand mot den russiske invasjonen. Folk blir vant til sirener og husly, alt er drevet av ønsket om å beskytte landet sitt.
FN opplyste fredag 11. mars at det er bekreftet 564 sivile drepte i krigen i Ukraina siden invasjonen 24. februar. 41 er barn. Dette er kun verifiserte data fra FN; det reelle antallet dødsfall kan være mye større.
— Jeg sender deg en tekstmelding om en time. Det vil si, hvis jeg overlever, sier Sashko til sin kone mens han drar til Kyiv-gatene.
— Jeg føler meg som en flyktning. Jeg er hjemløs.
Dana (ikke hennes virkelige navn) har sittet i bilen i 36 timer og prøvd å få familien ut av Kyiv til et tryggere sted vest i Ukraina. De har sittet fast i uendelig med trafikk og måtte sove i bilen i to netter.
— Jeg visste at [Putin] planla noe, men jeg trodde ikke det ville bli så massivt, sier hun.
Dana er en undersøkende journalist som fortsatte å jobbe selv da hun var på vei vestover. Hun samler inn informasjon om russiske soldater for å spre ordet om hvem som kjemper i Ukraina.
— Mange russere tror oppriktig på at det ikke er krig, og at sivile ikke er målet for rakettene, og at deres slektninger og bekjente ganske enkelt trener i Hviterussland, forklarer kvinnen.
Hennes jobb er å samle og offentliggjøre informasjon om de russere er sendt til Ukraina. Hun oversetter også denne informasjonen til russisk – slik at den kan nå ut til flere.
— Jobben min er det eneste som holder meg tilregnelig akkurat nå. Hvis det ikke var for det, ville jeg sannsynligvis blitt sinnssyk. Jeg dro til et apotek for å skaffe meg noe beroligende, men de tok slutt. Så jeg må fortsette å jobbe, fortsetter journalisten.
Dana reiste sammen med besteforeldrene og foreldrene, som fortsatt er i sjokk over hva som skjer. Da de nådde Ivano-Frankivsk-distriktet, en relativt rolig region, leide hun en leilighet til familien hennes. Men stedet er dyrt, og pengene begynner å ta slutt.
— Jeg vil flytte familien min lenger vest og finne gratis bolig fordi det er mange frivillige som tilbyr det. Men besteforeldrene mine vil ikke flytte. Bestefaren min tror han fortsatt er i Kyiv, i dachaen vår [forstadshuset – AR], og jeg vet ikke hvordan jeg skal kommunisere med ham eller andre lenger, skriver kvinnen.
Familiemedlemmene er også i dårlig form – hennes mor ble syk, og faren er i sjokk.
— Jeg har ingen rene klær nå; alt er svett og klistret til kroppen min, prøver hun å fleipe.
Dana er unnskyldende: hun tror hun ikke er vennlig nok når hun snakker til meg. Gitt hennes omstendigheter, tror jeg ikke det er noe å be om unnskyldning for.
Danas partner blir rastløs fordi han ønsker å bidra som frivillig ved territorialforsvaret på stedet, men han må hjelpe til med å ta seg av de eldre. Gruppen pakket ikke ordentlig før avreise; alt de tok med var en liten ryggsekk og litt mat.
— Vi vet ikke hvor lenge dette vil vare, og jeg forventer ingen kortsiktig løsning, sier Dana med bitterhet i stemmen. — Jeg føler meg som en flyktning. Jeg er hjemløs.
Dana har tenkt på å frakte besteforeldrene til den polske grensen slik at de kan bo der; men hun blir i Ukraina.
— Europeere vil ikke hjelpe oss med å sloss. De kan gi oss humanitær hjelp – og muntre oss opp fra de sikre hjemmene sine, sier hun.
— Jeg er ikke en soldat, men jeg vil fortsette å skrive fra Ukraina.
