Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Georgia befinner seg i et eldgammelt veikryss mellom det fjerne Østen, Midtøsten og Europa, har sitt eget språk og alfabet og en unik vinkultur og et vakkert landskap. De er fjellfolk, bønder og sangere, og er durkdrevne historiefortellere med generasjoner av erfaring i kunstformen. Vinen lages organisk i store leirfat kalt kvevri, og i disse store nedgravde dråpeformede fatene modnes vin etter mange tusen år gamle metoder. Langs det tradisjonelle langbordet feires supra, og her modnes tanker og ideer. Det er lager på lager på atter nye lager i Georgia, her kan man gå på skattejakt i historiske sjikt. Og ikke alt er som det virker på overflaten.
Hovedstaden Tblisi gir et nedslitt inntrykk. Mange hus roper etter oppussing og fornying. Folk virker også nedslitte av den pågående okkupasjonen fra Russland av en femtedel av landet, fra invasjonene i 1992 og 2008. Russland hakker fremdeles konstant av små biter av landet, politikken, forretningsdriften, livet selv. Er dette limbo eller en slags skjærsild? Kommer entropien alltid til å vinne over håps-energien? Hvor lenge kan folk leve med en slik usikkerhet og forvitring?
Det kommer stadig flere russere til Tblisi, og georgierne spør seg selv om hvem de er. Er det folk som rømmer fra Russland for å redde pengene sine, er de redde, er de spioner eller kanskje soldater fra den beryktede Wagner-gruppen? Måten folk raskt i offentlige rom bedømmer hvem som er venn eller fiende, måten man skrur opp gangfarten en smule for å igjen komme seg trygt i skjul i skyggene er påfallende.
Det er en maktkamp i Georgia. Det virker som om regjeringen og partiet som sitter ved makten gjerne vil opprettholde et godt forhold til Russland, mens presidenten, som stort sett er en gallionsfigur, har steget ned fra rollen som prydfigur for å ta stilling for en mer vestlig tilnærming. Og i et fengsel i Rustavi utenfor Tblisi sitter den tidligere presidenten Saakashvili på isolat mens han stilles for retten i en rettssak internasjonalt bare anerkjent av Russland. Han er en het potet og en formidabel personlighet selv om han er svekket etter flere sultestreiker og brutal behandling.
Som en slags prikken over i-en sitter det en fyr på toppen av en åsrygg og vurderer sine alternativ. Det er oligarken Ivanishvili som er den som til syvende og sist bestemmer i Georgia, og det virker som han spiller på begge hestene i forhold til hva som skjer i Ukraina. Han skaffet seg sin rikdom i Russland og sitter i et futuristisk slott som skuer utover byen, ikke ulikt den slemmeste skurken i en James Bond film. Alle vet hvem han er. Alle vet hvor han har sine penger fra. Men ingen vet hva han tenker, og kanskje han ikke vet det helt selv heller.
Du får lov til å henge opp Ukrainske flagg i byen, og mange gjør også nettopp dette. De henger gjerne side ved side med EU-flagg og Georgiske flagg. De ulike russiske invasjonene er som åpne sår og folk har nå funnet en måte å indirekte kritisere sin egen regjering uten å spesifikt nevne Abzkazia og Sør-Ossetia. Det er som en stor elefant i rommet.
På veggen sprayes det mindre subtile hilsener til Putin og det russiske folk, og noen kafeer sier tydelig ifra om at dersom du ønsker deg en kopp kaffe, bør du ta avstand til den russiske invasjonen i Ukraina. Selv med en pro-russisk regjering finnes et kontor tilegnet integrasjon med EU og NATO midt på Frihetsplassen. En helt selvlysende selvmotsigelse som gjemmer seg midt i åpent lende, og nok som en etterlevning etter Saakashvili. Det er både en tydelighet og en forvirring i meldingene som lyder fra Tblisi.
Jeg fikk en klar utfordring fra en tidligere minister som ikke beskrev seg selv som artistisk: Vi trenger kunstnere som stiger inn i samfunnsdebatten. Dette er en forvirrende tid, jeg er selv forvirret sa han, og da trenger vi nye historier og kunstnerisk involvering i det som oppleves som kaos. Han var heller ikke overrasket over Russlands invasjon og påfølgende meningsløse destruktivitet, dette er klassisk taktikk fra etterkommere av den gule horde.
Jeg traff også den brennende kunstneren som venter på at politikerne skulle ta standpunkt og et steg fram fra skyggene. Politiet holder folk i sjakk, og en høyere makt i et annet land holder politikerne i sjakk. Hvem tar det første steg? Den som er uten skyld? Vær på vakt, planlegg for ulike scenarioer, spill spillet, dans dansen. Ikke ta for høy risiko og juster dine verdier så de passer. Som en mann fra Kutaisi jeg traff sa, dette er en kompleks georgisk floke som det vil ta lang tid å vikle seg ut av, vi trenger mange små initiativ og ikke bare raske sverdslag som kan skape dypere sår.
Korrupsjon er som en koldbrann i sjelen, og den spiser hele nasjoner til lunsj. Den får lov til å spre seg når du ikke har et solid forankret verdisystem som ser til langsiktigheten for et land og når du ikke ser på deg selv som en integrert del av nasjonen. Vi ser helt praktiske konsekvenser av dette i kvaliteten på det russiske militæret, og vi får alle med oss lærepengene av dette i realtid. I Øst-Europa er det nå en verdikrig, en krig mellom ulike verdensbilder. Det var ikke spesielt vanskelig å se håpløshet og kortsiktighet i det elektriske opplegget og i de smuldrende fasadene i Tblisi som med slik velvillig overtydelighet går i oppløsning.
Men spillet er fremdeles i full gang, og med høy innsats. Ting kan fort endre seg på alle nivåer når tiden er moden og lykken i spillet snur. Nettopp fordi Georgia har dype røtter som ikke forsvinner så lett kan treet igjen blomstre, og sangen de bærer på svinner ikke så lett hen. Nettopp fordi en kultur bygget rundt frykt og usikkerhet aldri kan bygge en nasjon, bare føde tristhet og apati som setter seg i veggene og selv ikke en styrtrik oligark kan forsvare seg mot. Sprekkene i kvevriene kan repareres, floken kan nøstes opp.
Georgias fremtid avgjøres for tiden i Ukraina.
Denne kronikken ble først publisert på engelsk i Zebr Magazine 3. april.
Sveinung Nygaard er en norsk filmmusikker, bosatt i Gøteborg. Han har en MA in Audio Production fra University of Westminster i London. Han har produsert musikk for tv-serier i flere land, og nylig var han med å gi lyd til serien Huss og den kritikerroste filmen The Lost Leonardo. Han er involvert i demokratiutvikling i Ukraina gjennom bruk av musikk og kunst og ønsker å utfordre kunstnere til å engasjere seg i større grad i samfunnsspørsmål.
