Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Denne artikkelen stod først på trykk i Klassekampen, den 15. august.
Hvert år den 15. august feirer India seg selv. Dette er datoen da det britiske kolonistyre ble avviklet for godt og det uavhengige India ble født i 1947. I år er det 75 år siden, og det er derfor ekstra trykk på jubileumsfeiringen. Allerede i mars i fjor begynte den indiske regjeringen på en 75-ukers lang azadi ka amrit mahotsav, en feiring av uavhengighetens og frihetens ånd og arv. I dag kulminerer det hele med storstilt og høytidelig feiring i hovedstaden og resten av landet. Etter sigende vil så mye som 200 millioner indiske flagg vaie over landet.
India har mye å feire. Med unntak av to år på 1970-tallet har det indiske demokratiet fungert stabilt siden 1947, og tallrike spådommer om dets snarlige kollaps har alle tatt feil. Stort sett frie valg er blitt holdt år etter år, de formelle demokratiske institusjonene står støtt, og maktoverdragelsene er fredelige. Og inntil nylig var det allment akseptert i forskerkretser at India representerte det mest langvarige og vellykkede demokratiske eksperimentet i den postkoloniale verden.
Midt i feiringen er det likevel mørke skyer på det indiske demokratiets horisont og dets fremtid synes mer usikker enn på lenge.
Et særtrekk ved det indiske demokratiet er at det i stor grad er blitt drevet frem og konsolidert av sosiale bevegelser. Det India vi kjenner i dag er et produkt av en av de største massebevegelser verden har sett: den indiske uavhengighetsbevegelsen, anført av Mahatma Gandhi.
Likevel var det indiske demokratiet mange tiår etter 1947 på mange måter et konservativt demokrati, hvor tradisjonelle makteliter dominerte politikken og mer radikale politiske krav, om for eksempel økonomisk omfordeling, ble tilsidesatt til fordel for begrensede, moderate reformer.
Fra slutten av 1960-tallet vokste det imidlertid frem et mangfold av sosiale bevegelser som i stor grad bidro til å demokratisere demokratiet. Kommunistiske og maoistiske grupper førte klassekamp på ulike måter; kvinnebevegelsen kjempet mot patriarkatet, miljøbevegelser fokuserte både på miljø og urfolks rettigheter til skog og autonomi, og politiske bevegelser blant lavkastene og de såkalt uberørbare tok et markant oppgjør med kastediskriminering og høykastenes politiske dominans.
«Modi-regjeringens autoritære populisme trives best med konflikt.»
Tidlig på 2000-tallet fikk disse bevegelsene selskap av nye aktører, som kjempet for lovfestet rett til utdanning, helse, og arbeid for alle indere. Samlet sett bidro disse bevegelsene i stor grad til å fordype det indiske demokratiet i den forstand at stadig flere samfunnsgrupper fikk politisk innflytelse.
Siden 2014, i tiden med Narendra Modi som statsminister, har det imidlertid skjedd en demokratisk reversering. Under Modi har India falt i de globale demokrati-indeksene. Det svenske V-Dem klassifiserte i år India ikke som et demokrati, men som et «valg-autokrati», mens The Economist i sin siste indeks bruker begrepet «flawed democracy».
Det er selvsagt mange faktorer som bidrar til en slik demokratisk forvitring, men en sentral drivkraft er Modis hindunasjonalistiske regjering og dens bakland av hindunasjonale grasrotorganisasjoner. Modi-regjeringens autoritære populisme trives best med konflikt og forenklede fiendebilder. Enkeltgrupper og aktivister som taler deres sak blir yndede målskiver, og dette bidrar generelt til skarpere motsetninger i samfunnet snarere enn inkludering og toleranse.
Allerede tidlig i Modis første regjeringsperiode satte man også i gang en aggressiv sverting av den regjeringskritiske delen av pressen, kritiske røster i sivilsamfunnet, og progressive sosiale bevegelser. Regjeringskritiske aktivister og andre deltakere i ulike sosiale bevegelser har opplevd å bli fengslet, anklaget for «anti-nasjonal virksomhet», oppvigleri eller terrorisme, og de er stadig oftere ofre for aggressiv hetsing, både online og fysisk. Vold, overfall og drap på aktivister og journalister forekommer også.
Denne intoleransen overfor dissens og de mange angrepene på kritiske røster har ikke bare reversert Indias demokratiske utvikling. Det har også innsnevret handlingsrommet for Indias mange progressive sosiale bevegelser. De fleste former for aktivisme som kan oppfattes som regjeringskritiske er blitt en risikosport, med potensielt store negative konsekvenser for den enkelte.
Den demokratiserende kraften Indias sosiale bevegelser historisk sett har hatt, er i ferd med å svekkes. Slik sett er det symptomatisk at den største og mest innflytelsesrike sosiale bevegelsen i India i dag nettopp er den hindunasjonalistiske bevegelsen, som støtter opp under Modis regime. Den består av et vell av organisasjoner for kvinner, ungdom, bønder, arbeidere, urfolk, studenter, og mye mer. Den er ressurssterk og energisk, men en inkluderende og demokratiserende kraft er den ikke.
Denne teksten er skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo og Arild E. Ruud, professor i Sør-Asiastudier, Universitetet i Oslo.
Denne artikkelen stod først på trykk i Klassekampen, den 15. august. Opprinnelig publisering finner du på denne lenken.
