Chile sa nei til grunnlovsforslaget, men drømmen om et annet Chile lever videre, skriver Ingrid Fabiola Moen og Silje Hvilsom Kvanvik fra Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). Bakgrunnsfoto: Flickr / Diego Correa / CC BY 2.0
- Annonse -

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Av: Ingrid Fabiola Moen, nestleder i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) – og chilener, og Silje Hvilsom Kvanvik, informasjons- og organisasjonsmedarbeider i LAG.

Mange er skuffet, sinte og motløse. Vi sitter igjen med spørsmål: Hvor gikk det galt? Hvor går veien videre? Hva kan Chile og resten av Latin-Amerika lære av prosessen og resultatet?

Prosessen, som startet med en studentdemonstrasjon i 2019, åpnet for en bredere forståelse og kritikk av det nyliberalistiske prosjektet Chile. Mange har reflektert, diskutert og krevd et bedre system. Var steget for stort? Kanskje. Men prosessen og teksten den resulterte i har satt en standard for demokratisk deltakelse og progressiv nasjonsbygging.

Ved å holde fast på verdiene i grunnlovsteksten som lå til grunn for folkeavstemningen så ønsker vi å fortelle verden at vi vektlegger natur-, kvinne-, arbeider og urfolksrettigheter, fremfor de økonomiske elitene. I tillegg er grunnlovsforsamlingen en demokratisk seier i seg selv, ved å fremheve representasjon av tidligere marginaliserte og ekskluderte grupper.

Likevel: Vi må anerkjenne den dype og reelle splittelsen av landet, hvor store deler av befolkningen er konservative. Det blir sagt at «vi» tapte, «de» vant. Samtidig tror vi at mange ønsker strukturelle reformer gjennom en grunnlovsendring, selv de som stemte imot. Arbeidet gjort de siste to årene er ikke forgjeves, men den kan derimot peke på retningen videre: den finnes i forståelsen av rommet mellom “oss” og dem”. 

Veien hit har vært brokete, spesielt de siste ukene før valget. Det har vært en enorm spredning av desinformasjon og fake news fra nei-siden, som har forurenset den demokratiske prosessen og fortjener en egen gjennomgang. Det forteller oss at vi må fortsette å være på vakt mot autoritære, reaksjonære og fascistiske tendenser, parallellt med videre arbeid for det politiske prosjektet som ble startet i 2019.

- Annonse -

Som Camilla Vallejo (administrativ sjef for den chilenske regjeringen) uttalte etter valgresultatet: «Vi har ikke råd til å fortsette å vente på våre landsmenn i spørsmål som pensjon, helse og utdanning».

Dette bildet er fra demonstrasjonene i Chile i 2019. Foto: Flickr / Diego Correa / CC BY 2.0

Chilenere ønsker endring

Mye peker på at politikere fra de tradisjonelle partiene vil få hovedrollen i fortsettelsen av denne prosessen. Det kan føre til en mer moderat grunnlov som en større del av befolkningen kan stille seg bak, samtidig som det kan utvanne av de opprinnelige kravene fra folkeopprøret.

Grunnlovsforsamlingen som ble valgt med et stort flertall, hadde en betydelig overvekt av uavhengige representanter. Noen har kritisert disse for manglende politisk erfaring, med for stor vektlegging av identitetspolitikk.

Hvem som skal fortsette arbeidet, og hvilken retning det tar, ligger nå åpent på bordet. Det som synes å være sikkert er at chilenere flest ønsker endring og folkekravene holder frem. Studentene tar til gatene igjen, denne gangen under slagordet “Ante un pueblo sin memoria, estudiantes siguen haciendo historia” (fritt oversatt: Foran et folk uten hukommelse, fortsetter studentene å skrive historie).

Er det noe vi har lært av denne prosessen så er det at når folket samler seg og stiller krav så nytter det, og det kan bidra til faktiske endringer i samfunnet.

LAG kommer til å følge med på prosessen videre. Vi håper at det chilenske folket får en grunnlov som gir dem flere sosiale og demokratiske rettigheter og tar et endelig oppgjør med diktaturets arv.

Drømmen om et annet Chile lever videre.

- Annonse -