Denne kronikken er skrevet av Christine Meklenborg Nilsen, for Frankrike Forklart. Hun er professor i fransk ved Universitetet i Oslo.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
For snart 1200 år siden rottet to brødre seg sammen for å lure storebroren sin. Resultatet ble det første dokumentet vi har som er skrevet på fransk.
Eller – ikke egentlig fransk. Gammelfransk. Dokumentet det er snakk om, er kjent som Strasbourgeden (Les Serments de Strasbourg) og ble skrevet i år 842. Da hadde brødrene Karl og Ludvik klekket ut en plan for hvordan de to skulle dele riket etter bestefaren, Karl den Store. Storebroren Lothar skulle ikke få noen ting. Karl og hans soldater avla eden på en variant av germansk, mens Ludvik og soldatene avla den samme på det gallo-romanske språket, det som vi helst kaller gammelfransk. Eden ble nedtegnet og er bevart for all ettertid.
Pakten, derimot, gikk det verre med, for året etter inngikk alle tre brødrene en avtale om å dele riket relativt broderlig: Karl fikk den vestre delen (som skulle bli Frankrike), Ludvik den østre (kimen til Tyskland) og Lothar fikk området i midten (som Tyskland og Frankrike skulle fortsette å kjempe om opp gjennom historien). Men akkurat det er en annen fortelling.
Det gallo-romanske språket som Ludvik leste eden opp på, er ganske annerledes enn det moderne franske språket. Det er også ganske annerledes enn språket som får en oppblomstring på 1100-tallet, med ridderromaner, helteepos, religiøse fortellinger og historiske annaler. Språket er så annerledes at dagens franskmenn ikke kan lese det helt uten videre. Slik sett er forholdet mellom fransk og gammelfransk ganske likt forholdet mellom norsk og norrønt
Hvor kom det fra, det gammelfranske språket? Språket er utvilsomt latinsk i opprinnelse. Imidlertid inntok romerne Gallia i to runder, noe som ga opprinnelsen til to ulike gallo-romanske språk. I sør, hvor romerne etablerte provinsen Gallia Narbonensis i 123 f.Kr utviklet det latinske språket seg til langue d’oc. I det nordlige Gallia, som ble erobret av Cæsar fra 58 til 51 f.Kr., var den romerske påvirkningen langt svakere. Det latinske språket som utviklet seg her, fikk navnet langue d’oïl. Oc og oïl er helt enkelt ordet for «ja» på de to språkene. Det vi i dag kaller fransk er etterkommeren etter langue d’oïl, mens oksitansk er det moderne navnet på langue d’oc.
Hvordan er så gammelfransk? Vi kan ta en titt på den første linjen i det berømte helteeposet Rolandskvadet som kan dateres til slutten av 1000-tallet:
Carles li reis nostre emperere magnes – «Karl, kongen, vår store keiser».
I denne linjen ser vi mange trekk som er typiske for gammelfransk. For eksempel heter ‘vår’ nostre og ikke notre. Gammelfransk har en rekke s-er som gradvis blir stumme, og som i dag ofte kun er markert med en aksent. I tidlig gammelfransk het fête «feste» og école «escole». Det er lett å se hvilke norske ord de tilsvarer.
I utdraget ser vi også at konge het reis og ikke roi. Endelsen her, –s, markerer ikke flertall, men nominativ hankjønn entall. Gammelfransk hadde to kasus, mens moderne fransk ikke har kasus på substantiver. Kasussystemet forsvant tidlig på 1300-tallet.
Vi ser også at det står ei og ikke oi. Dagens uttale av oi som [wa] er resultatet av en lang utvikling, hvor utgangspunktet var e eller i i latin. Det første stadiet var ei – som ble uttalt som ei på norsk. Dermed het «kongen» li reis i tidlig gammelfransk – og le roi senere.
Vi vet ganske mye om hvordan gammelfransk ble uttalt. Dels fordi vi kan se på rim i tekstene, men også fordi veldig mye av gammelfransk uttale er bevart gjennom engelsk. Da Wilhelm erobreren vant slaget ved Hastings i 1066, ble fransk offisielt språk i England. Da engelsk kom ut igjen av den franske perioden 300 år senere, var det med nesten 10.000 nye ord, alle innlånt fra fransk. Den opprinnelige franske uttalen er bevart i engelsk, som slik sett fungerer som et museum over gammel fransk uttale. Når engelskmennene uttaler jugde med en d-lyd foran – eller change med en t-lyd først, er det fordi disse ordene ble uttalt slik i fransk på 1000-tallet.
Mange ord gikk fra fransk inn i engelsk og er blitt spredt derfra. Også i norsk finner vi ord som helt klart har gammelfransk opprinnelse. Ett av dem er nonsjalant. I gammelfransk betyr nonchalanz egentlig at man ikke er varm – chalanz er i slekt med chaleur, «varme». Ne me chaut, kunne man si i betydningen «jeg bryr meg ikke» – men ordrett betyr det «det gjør meg ikke varm». Dermed kan vi kanskje si at en nonsjalant person er en som ikke gløder for noe.
Med renessansen og boktrykkerkunsten kom normeringen av språket, som ble formalisert gjennom L’Académie Française, opprettet i 1635. Akademiet satte seg fore å lage en offisiell ordbok for fransk, og den første utgaven var ferdig i 1694. Rettskrivingen ble kraftig reformert både i 1718 (da man begynte å gjøre forskjell på v og u, i og j), og i 1740 (da fikk en tredel av alle ordene ny skrivemåte). Siden den gang har det vært relativt få endringer i skriftlig fransk. Den største var i 1835, da verbendelsene –ois/-oit ble endret til –ais/-ait. Derfor byr det på relativt få utfordringer å lese franske tekster fra 1700- og 1800-tallet.
Den gammelfranske litteraturen er rik, og den har satt sitt preg på vestlig kultur og tenkning. Religiøse fortellinger er viktige, og det samme er helteeposene, som Rolandskvadet. En annen sjanger er tekster som bygger på den keltiske kulturkretsen. Fortellingene om ridderne rundt det runde bord, Gralen, kong Artur og Tristan & Isolde kommer alle herfra.
Den som er nysgjerrig på den gammelfranske litteraturen og det gammelfranske språket kan se på de moderne utgivelsene av disse tekstene. De fleste har den gammelfranske teksten på venstre side og den moderne oversettelsen på høyre, i tillegg til fyldige introduksjoner. Det gjør at det er lett å lese de gamle historiene og få en følelse av hva denne litteraturen kan by på.
Det er absolutt verdt å prøve.
HØR UKAS EPISODE AV FRANKRIKE FORKLART HER:
I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.
Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/
Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Uvsløkk, Aukrust og Orban.
