Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Av Frøya Torvik og Silje Hvilsom Kvanvik, Latin-Amerikagruppene i Norge og Diego Marin Rios, Leder i Attac Norge
“Make Argentina great again!” skrev Donald Trump på X/Twitter da Javier Milei fra partiet La Libertad Avanza vant presidentvalget i Argentina søndag 19.november. Den ekstreme høyresidas framgang må sees i sammenheng med venstresidas manglende radikale politiske strategi.
Økonomisk krise og mistillit
Argentina står i en dyp økonomisk krise med skyhøy inflasjon. Prisene på basisvarer øker fra uke til uke. På grunn av den svake valutaen har huseiere har begynt å innkreve husleie i dollar, og 40% av landets befolkning lever under fattigdomsgrensa.
Utenlandsgjelden er skyhøy, blant annet etter at tidligere president Mauricio Macri tok opp det største IMF-lånet noensinne på 57 milliarder dollar i 2018. Macri skulle gjøre Argentina attraktivt for utenlandsk valuta, men størsteparten av investeringene som kom inn til landet forsvant rett ut igjen, og bidro heller til å forverre krisa.
Den tradisjonelle venstresida, med president Alberto Fernandez og finansminister Sergio Massa, har hatt fire år på å stake ut en forbedra kurs. Men de har ikke klart å imøtekomme folks desperasjon i landets vaklende økonomi. Som resultat har folk lite tiltro til at hverken den tradisjonelle høyre- eller venstresida klarer (og ønsker) å gjøre livet litt enklere for folk.
Nyliberalismen i nytt kostyme
I denne situasjonen klarer den ekstreme høyresida, noe det radikale venstre ikke klarer. Ut av intet dukker det opp en ikke-politiker, en mann av folket. I USA var det forretningsmannen Trump, i Argentina økonomiprofessoren Milei.
Med følelseslada taler, et sinne som gjenspeiler folks frustrasjon og enkle politiske løsninger, vinner de terreng hos de tradisjonelle høyrevelgerne, men også arbeiderklassen. I de vaneprega politiske rommene som hittil har vært fylt med de tradisjonelle partiene med valgløfter som ikke bærer noen frukter, fremstår de som friske pust.
Men selv om pusten virker frisk, er ideologien den samme. Det ekstreme høyre har evnet å fornye taktikk, de appellerer til folk på nye måter; Milei kommer inn fra sidelinja, ingen tradisjonell valgkamp med flygeblader og stands, kun sosiale medier. Han har posert med motorsag for å visualisere store offentlige kutt. Han vil privatisere utdanning, helse og offentlige selskaper. Han er fornekter av militærdiktaturet, motstander av abortloven og vil lovliggjøre organsalg. Han mener at klimaendringene bare er enda en av sosialistenes løgner. Men han lover å stabilisere økonomien med sin økonomiske sjokkpakke. Og denne pakken er det ingenting nytt med.
Nyliberalismen er ikke død, men dukker opp som troll av eske når politikere ikke har tatt folks hverdagsslit på alvor og “alt annet” av kvikke løsninger og slagord, splitt og hersk virker tiltalende (…), skriver sosiolog og forfatter Linn Stalsberg om valget i Argentina på Instagram.
Så hva da venstreside?
Før valget kunne man i gatene høre folk si “vi får se hvordan det blir med Milei, men det er i hvert fall noe nytt, en ny type galskap”, med referanse til de tradisjonelle partiene. En stemme til Milei er nettopp derfor, ikke nødvendigvis en stemme til høyreekstremismen. For argentinere flest kan riste på hodet av flere av Mileis utsagn, men frustrasjonen i møte med de tradisjonelle partiene og det radikale behovet for endring trumfer alt.
Argentina har både sterke fagforeninger og sosiale bevegelser. De favner den tradisjonelle venstresida med peronismen og den radikale venstresida, og de har en lang tradisjon for organisering, streiker og demonstrasjoner. Det vil mobiliseres under Milei også, og vi må være klare til å stå i solidaritet med venstresidas motstand. Men historien tyder på at venstresida i det lange løp ikke vinner på å bare håndtere krisene som høyresida skaper. Det fungerte delvis i 2001 da kirchnerismen, en politisk bevegelse innenfor peronismen gjorde sitt inntog, men det har ikke vært tilfellet med president Fernandez.
Ingen venstreside vinner folks tillit ved å bøte på nyliberalistisk politikk. Realiteten er at venstresida mangler et radikalt politisk prosjekt som dekker folks basisbehov, og forespeiler en trygg framtid med en stabil økonomi. Så lenge venstresida ikke utarbeider sin egen helhetlige politiske strategi, vil jobben gå ut på å være brannslukkere for høyresidas gjennomslag. Dette er en utfordring ikke bare den argentinske venstresida står ovenfor.
Som Stalsberg avslutter sitt Instagram-innlegg om valget i Argentina: Vi skal IKKE sammenligne med Norge, men litt: Også her til lands tas ikke folks bekymringer i møte med dyrtid og renter skikkelig på alvor. Det kan få konsekvenser vi ikke overskuer. Make Norway small and humble again.
Frøya Torvik
Silje Hvilsom Kvanvik
