Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Jeg var statssekretær med ansvar for utenrikspolitikk ved Statsministerens kontor (SMK) fram til januar, og før det statssekretær i Utenriksdepartementet (UD). Så jeg skal holde meg unna å mene noe om norsk utenrikspolitikk, utenom å si at den er kompetent og god.
Men, jeg vil gjerne ytre noen få linjer med litt nerdete analyse av USAs angrep mot iranskstøttende Shia-militser i Irak og Syria og de siste ukenes angrep mot den såkalte Houthi-bevegelsen i Jemen (som egentlig kaller seg Ansar Allah).
Og den første ytringen er denne, og litt skarpe: Jeg tror begge de to pågående operasjonene fra amerikansk side både i Jemen og Irak/Syria dessverre bikker mot å være strategiske feilvurderinger.
Operasjonen undergraver USAs – og dermed Vestens – posisjon i Midtøsten og globalt, spiller ballen i hendene både på Iran og andre av USAs øvrige motstandere, og innbefatter en uproporsjonal og antakelig unødvendig eskalering. Dette gjør situasjonen i Rødehavet — med tentakler til verdensøkonomien, og Irak, farligere og mer risikofull enn nødvendig, på lengre sikt. Og på den andre siden, operasjonene gir en høyst usikker strategisk oppside for USA på lang sikt.
Selvfølgelig er det ikke vanskelig (isolert sett) å forstå USAs motivasjon. Angrepene mot skipstrafikken i Rødehavet er fullstendig uakseptable. Og i Irak og Syria har det vært stadig angrep mot amerikanske baser i hele perioden etter 7. oktober i fjor. USA har drøyt 3.000 soldater igjen i Syria og Irak etter krigen mot IS etter 2014.
Dessuten kan begge operasjonene (både i Jemen og Syria/Irak) ha en optisk (kortsiktig) verdi for president Biden innenrikspolitisk, ved at han fremstår mer kontant. Fra og med 7. oktober har Biden-administrasjonen i realiteten blitt ydmyket av Netanyahu ved at han åpenlyst unngår å etterkomme amerikansk press, blant annet fordi han ikke har interesse av å styrke Biden politisk opp mot Trump.
Likevel. Jeg kjenner både Houthi-bevegelsen og situasjonen i Irak godt, og Iran, som støtter dem. Jeg tror mangelen og feilvurderingen ved USAs militære operasjoner, er følgende:
1. Får Midtøsten mot seg:
Både Houthienes angrep i Rødehavet og Shia-militsenes angrep mot amerikanske styrker er direkte koblet til krigen i Gaza, og blir av mange i Midtøsten støttet som en direkte protest mot Israel. Både Houthiene og militsene ville mest sannsynlig ha stanset angrepene hvis det ble innført våpenhvile i Gaza, eller hvis USA hadde gått inn for dette. Dette vet befolkningen i Midtøsten godt.
Angrep mot Houthiene og militsene framstår derfor som utvetydig støtte til Israels krigføring i Gaza, noe det neppe er ment som, men dette undergraver uansett støtten til USA og Vesten. Dessuten økes Shia-bevegelsene og Houthienes popularitet, og dermed Iran som støtter dem, noe USA egentlig ønsker å unngå.
2. Fare for mer krig i Irak:
Angrepene i natt er blant annet rettet mot irakisk territorium. Dette er svært upopulært i Irak. Det betyr at statsministeren i Irak (som heter Al Sudani) kan bli tvunget av opinion og parlamentet i landet til å be USAs styrker om å forlate Irak.
Hvis dette skjer, og sannsynligheten har nå økt, så vil konsekvensene være mer kaos i Irak, og militsene USA angriper vil trolig styrke seg på lang sikt, og også IS som fortsatt er aktive i området, hvis konflikten tiltar.
3. Fare for langvarig utrygghet i Rødehavet:
Angrepene mot skip i Rødehavet fra Houthiene må stanses. Men dette lar seg ikke gjøre permanent og troverdig ved å angripe Houthienes baser i Jemen. Houthiene har vært i (luft)krig med Saudi-Arabia i mange år og er svært dyktige på å beskytte kapabilitetene sine, og gjenoppbygge relativt raskt. Konsekvensen av angrep mot Houthiene risikerer derfor å bli det motsatte av det egentlige målet: Antall mål (skip) som Houthi-bevegelsen vil se som legitime vil øke, og det vil særlig skade vestlig skipsfart. I tillegg undergraves pågående prosess for en fredelig løsning på krigen i Jemen.
Det å angripe Jemen militært fra USA og europeiske lands side ser virkelig ikke bra ut fra en arabisk og global vinkel, all den tid Jemen er et land som har vært i en så og si permanent humanitær krise siden 2011.
4. Og viktigst: Mangel på diplomati:
Det de to militære operasjonene i praksis understreker, er fravær av effektivt diplomati, særlig fra USAs side. Situasjonen i Rødehavet kunne vært stabilisert diplomatisk, enten ved press for en våpenhvile i Gaza eller ved diplomatisk prosess mellom Houthiene og USA.
Når det gjelder militsene i Irak og Syria ønsker disse i utgangspunktet neppe en betydelig eskalering. Et ytterst begrenset amerikansk angrep kunne derfor stabilisert situasjonen.
Etter nattens betydelige angrep, og trusler om fler og fortsatt angrep i Jemen, er faren at militsene politisk sett etter hvert ser det som politisk opportunt å svare kraftigere tilbake, og da oppstår den type spiraler som skaper eskalering, og er vanskelig å kontrollere. Det samme gjelder i Jemen.
(Denne teksten ble først publisert på Henrik Thunes Facebook-side.)
Henrik Thune
Statsviter, utenrikspolitisk forsker, skribent og tidligere diplomat. Statssekretær i Støre-regjeringen 2021-2023.
