Portrettintervju med avtroppende forlagsmann Asbjørn Øverås: Et liv i den globale litteraturens tjeneste

FORLAGSPROFIL: - Asbjørn Øverås kan se tilbake på en rekke utgivelser av oversatt litteratur som vi neppe hadde fått lest uten hans personlige innsats og teft, skriver Transit magasins kulturjournalist.
Annonse

Slik en roman har sine digresjoner, bør en karriere på leting etter gode bøker ha sine avstikkere og omveier. Denne strategien, som ble innført i hans barndoms parisiske bakgater, har gjort Asbjørn Øverås selv til en bereist mann, og beriket mang en bokhylle rundt omkring.

Det begynte i den franske hovedstaden, gjerne med nesa begravd i ungdomsbøker. For om det er noen rød tråd i hans virke, så er det nok det franske. Som 15-åring, da Asbjørn Øverås returnerte til Oslo med familien etter seks år i Paris, snakket han bedre fransk enn norsk, så det ligger nok en eim av Le Quartier Latin over hans senere tilværelse i det radikale miljøet her hjemme – først i bokkafeen i Hjelms gate og dernest bokhandelen Tronsmo, begge legendariske.

Senere ble det utvidet med dannelsesreiser til Midtøsten og Asia, og videre til bluesens frankofone røtter i Vest-Afrika og voodooens ritualer i Karibia, og forleggeriet hans har ekspandert i takt. De åpne sansene har han etter foreldrene, sier han.

For oss som mener at litteratur likeså godt kan være en ytre reise som en indre erkjennelses­prosess, har Aschehougs Asbjørn Øverås vært én vi virkelig har kunnet stole på. Når han nå takker av etter drøyt 20 år hos det tradisjonsrike forlaget, i tillegg til 14 hos konkurrenten Gyldendal over plassen, kan han se tilbake på en rekke utgivelser av oversatt litteratur som vi neppe hadde fått lest uten hans personlige innsats og teft.

Annonse

Gjennom serier som Spor – som består av reise­skildringer – og Sidespor – oversatt skjønnlitteratur – har han tilført det norskspråklige bok­markedet en rekke kvalitetsutgivelser som er egnet til å utvide vår horisont, også i geografisk forstand.

1970-tallet

— Jeg planla aldri at litteraturen skulle bli et levebrød, men jeg hadde jo lenge en tilknytning til bøker, ut over det å lese, forteller Øverås til Transit magasin.

— Det starta allerede da jeg var 17 år gammel, med dugnad på PAX på Bygdøy. Betalingen var én bok i timen, og da vi hadde det vi trengte, gikk vi til Tanum og bytta dem helt til de klaga til PAX over at de hadde flere titler enn de hadde bestilt. Så starta vi – en salig blanding av SF’ere, ML’ere og anarkister – bokcafé i Hjelms gate. Alle var imot oss: anarkistene mente vi var ML’ere og AKP kalte det et anarkisthøl, så vi proletariserte bedriften og flytta til en kjeller bak Paulus Kirke. Vi var fornøyde når vi hadde solgt bøker for 100 kroner og to kaffe. Rein dugnad!

— Så gikk moren til Ivar Tronsmo – som hadde drevet innen finere damekonfeksjon – konkurs, og siden Ivar allerede var med i bokcafé-arbeidet, ble vi enige om å prøve å ta over lokalene. Vi ville ha med PAX, Oktober og Ny Dag/Falken, som ble drevet av NKP’ere. Men både PAX og Ny Dag sa nei, og dermed ble det lille Oktober forlag og deres bokhandel vi samarbeidet med, noe som preget oss i tiden som kom.

— Jeg var én av de faste ansatte de to første årene, før jeg klarte å rive meg løs og ta to mellomfag i fransk og historie, men jeg jobba videre på Tronsmo i kortere perioder, blant annet i julesalget.

Dette er jo som en kondensert 70-talls zeitgeist for den norske venstreside, en egen liten «beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land». Kretsen rundt AKP-ML er vel nå som en anakronisme å regne, selv om det innimellom dukker opp kronikker om deres autoritære tendenser, særlig i den halsstarrige delen av borgerpressen.

Det er dem sikkert vel til pass, men gjennom ettertidens ellipse er det heller ingen tvil om at den har bidratt med et par fargesjatteringer som vårt ellers så arbeiderparti-grå samfunn ville vært langt fattigere uten. Hvem hadde vi vært uten Tronsmo og Club 7, Solstad og Michelet, og ja, Ginsberg og Burroughs?

Alt dette har også vært med å prege Øverås: han har lest og skrevet, og fått satt sitt eget stempel på våre lesevaner, selv om tidsånden fort ble en helt annen.

Gyldendal-årene

Snart gikk turen (ad omveier, naturligvis) til Sehesteds plass, samlebetegnelse for Gyldendal og Aschehoug, to tradisjonsrike konkurrenter som kanskje mer enn noen andre representerer skjæringspunktet mellom det nye radikale og det gamle aristokratiet, med en samlende og berettiget tanke om at samfunnet trenger disse forfatterne, og at forfatterne trenger dem. (Skjønt «konkurrenter»: stemningen ser ganske gemyttelig ut når matpakkene nytes utendørs rundt fontenen i sommerhalvåret.)

Nå skal vi ikke gjøre for mye ut av den gamle forlags­dikotomien «børs og katedral» – men hvordan var det egentlig å ta seg inn i sentrum av kultursfæren, samtidig som verden skiftet kurs ganske kraftig mot høyre, en retning vi tar det for gitt at du ikke var så begeistret for?

Hvordan fikk du spilt ut din politiske overbevisning i bøkenes verden på 1980- og 90-tallet?

— Å ta seg inn i kultursfæren er i grunnen ikke noe jeg har sett på som en problemstilling. Jeg lærte veldig fort av erfaring at det ikke lønte seg å late som man kunne mer enn det man gjorde, eller hadde lest noe man ikke hadde lest. Deretter blir det jo bare å lytte og lære, og så skjønner man jo at nesten alle har sine store svarte hull. Som Bourdieu sier: «Modenhet er å slutte å snakke om bøker man ikke har lest!»

En drømmeverden

— På 1980- og 90-tallet, før jeg begynte på Aschehoug, jobba jeg med informasjon på Gyldendal, de siste årene som informasjonssjef. Tror ikke mine politiske synspunkter kom særlig godt fram, men jeg brukte i stedet de mulighetene jeg hadde til å promotere god litteratur litt ekstra, og det hadde jeg stor glede av. Man kunne gjøre mye bra arbeid på kort tid med de mest kjente og salgbare forfatterne den gangen: det var en god del penger i dette, mer enn nå! Journalister sto nærmest i kø for å intervjue, og nesten alle norske og utenlandske romaner ble anmeldt i en rekke norske aviser.

— En drømmeverden? Ja, men det var langt færre bøker, vil jeg tro, og forlagene pøste inn annonsepenger i alle de store avisene. Da var det givende å arbeide litt mer med nye poeter eller mindre kjente litterære forfattere. Det forlaget var en fin skole i forleggeri, med folk som Gordon Hølmebakk, Nils Kåre Jacobsen, Per Paulsen og andre nestorer. Tror ikke jeg hadde vært den jeg er uten disse menneskene, og en rekke andre kollegaer der.

— Det var jo også en annen tid reint økonomisk. Bokklubben, Kunnskapsforlaget og Forlagssentralen tjente penger, og det var lite snakk om kalkyler og bunnlinjer. I dag er disse inntjeningsmaskinene borte, og alt har forandra seg.

Reiseskildringer

Fra 1998 har Asbjørn Øverås jobbet i Aschehoug, der han særlig har fått utfolde seg i de nevnte seriene Spor og Sidespor. På denne tiden var ryggsekkturisme blitt en folkesport også for unge nordmenn, og parallelt foregikk det – særlig i utlandet – en etterlengtet fornyelse av reiseskildringen som sjanger, som altfor lenge hadde fortapt seg i gammeldagse eksotismer.

Rajah Shehadeh – Til fots i Palestina

Så hva var tanken bak denne serien da han begynte? Nye tider stiller nye krav, og kvaliteten har hevet seg. Er han enig i denne beskrivelsen? Hva karakteriserer en god, moderne reiseskildring?

Spor-serien bygde vel på min egen reiseglede, nysgjerrighet over andre kulturer og et visst behov for å jobbe med noen bøker som ikke var rent skjønnlitterære. Jeg hadde også lest flere nye reiseskildringer som jeg syns var spennende, og kjente vagt til de mange seriene som var kommet ut før og etter 2. verdenskrig.

— Da vi startet, var det mange som ikke ville at vi skulle bruke ordet reiseskildring, for de sa det var for gammeldags. Men vi gjorde det, og ordet fikk sin renessanse. Som sjanger er det jo så sammensatt, og kvaliteten så varierende, men sånn er det vel med all litteratur.

I andres spor

— Jeg har gitt ut så uhyre forskjellige bøker i Spor at det blir vanskelig å si noe samlende. Cees Nooteboom møter vel knapt et menneske i sin «Omvei til Santiago», men han skriver svært godt og kan ufattelig mye om Spania. I «Egne veier» bruker forfatteren, Robyn Davidson, en stor del av boka på å beskrive hvordan hun forbereder seg til å reise med to kameler gjennom den australske ørkenen. Redmond O’Hanlon knytter an til de beste klassiske eventyrerne med sine vanvittige reiser til Kongo, Borneo, og så videre. Det er mange som reiser i andres spor.

— En av mine store favoritter er sveitseren Nicolas Bouvier, som i Egil Halmøys oversettelse skriver: «En reise klarer seg uten motiver. Den bruker ikke lang tid på å bevise at den står på egne ben, at den er selvtilstrekkelig. Du tror du skal gjøre en reise, men snart er det reisen som gjør – eller tilintetgjør – deg …» Essensen er og blir at forfatteren har en stemme og har noe å formidle. Jeg liker å tro at svært mange bøker i denne serien har litterære kvaliteter.

En afrikaner på Grønland

Intervjueren har selvsagt lest en hel del av disse bøkene, og den som gjorde absolutt sterkest inntrykk, er «En afrikaner på Grønland» av togolesiske Téte-Michel Kpomassie.

En afrikaner på Grønland – Aschehoug forlag.

Kan du fortelle litt om denne bokens tilblivelse, og hva den handler om?

— Jeg hadde lenge hørt om at det fantes en bok om en ung togoleser som flykter hjemmefra for å komme seg vekk fra slangene han hatet. Grønland ble målet, og han brukte sju år på å nå det. Han jobbet seg oppover, lærte seg språk, en virkelig dannelsesreise. Det ble til et nydelig møte mellom to animistiske kulturer, som er befriende fritt for det eurosentriske, post-kolonialistiske blikket, som verken gir ham dårlig samvittighet eller frister til å se ting ovenfra.

— Den nå 78-årige Tété-Michel Kpomassie er en fantastisk forteller, preget av sine egne togolesiske muntlige forteller­tradisjoner. Jeg snakket med ham for bare noen dager siden, og han vurderte seriøst å reise til Grønland for å bli der. En skjellsettende reise, altså.

Med mål for reisen

Når man befinner seg i midten av 30-åra, kan mange drevne globetrottere begynne å føle seg forbigått av den yngre garde, som hjulpet av sitt ungdommelige overmot med den største selvfølgelighet tar seg til rette på pensjonater og fortausrestauranter. Denne eksistensielle krisen kan overkommes av å fylle reisene med bestemte mål, det har vi begge funnet ut.

Jeg vet du liker å reise selv, og – i det siste – særlig til Vest-Afrika og Karibia. Hva trekker deg dit? Voodooen eller musikken?

— Vest-Afrika har først og fremst handlet om musikk, på grunn av min gode venn Øyvind Pharo, som kan mer om bluesen og dens røtter enn de aller fleste. Vår første tur endte i Burkina Faso, da festivalen vi skulle på i Mali ble avlyst på tre dagers varsel. Musikk utvidet seg til kultur, og da vi på en seinere reise møtte lederne for voodoosamfunnene i Benin og Haiti på en markering i Ouida/ Benin, fikk voodooen større plass og brakte oss til Haiti. Neste reise skulle gå til «de to Kongo’er» (Republikken og Den demokratiske republikken) i høst. Vi var kommet langt i planlegginga…

Reiser i nærområdet

To andre bøker i serien som vel utfordrer hele konseptet reiselitteratur, er Jean Rolins «Rand­sone», fra utkanten av Paris, og Tarquin Halls «Salaam Brick Lane», fra det multietniske London. Her reiser man altså ikke ut for å utforske eksotiske steder, men finner dem i nærområdet, i «imperiets hjerter».

— «Salam Brick Lane» er jo både en reise i gatas historie og ikke minst en påminnelse om hva slags reise de mange generasjonene av flyktninger har måttet foreta for å komme ditt, hugenotter, jøder, afghanere, sier Øverås.

— Ellers er Nicolas Bouviers reise sammen med vennen og kunstneren Thierry Vernet – som nevnt – en av mine favoritter. De var svært unge da de satt seg i en bil i Sveits en gang på 50-tallet, med Afghanistan som mål. En moderne klassiker. Kineseren Ma Jians reise i sitt hjemland er også spesiell. Han har muligheten til å skrive ting som en utenlandsk forfatter aldri kunne tillatt seg.

Aschehoug – Plakat for serien Sidespor.

Asbjørn går ikke med på tanken om at en reise nødvendigvis skal være så lang. Han vurderte lenge å avslutte serien med «Reise rundt mitt rom» av den franske forfatteren Xavier de Maistre, en bok skrevet rett etter den franske revolusjonen, der forfatteren viser leseren rundt i sin leilighet i Paris.

Sidespor

De siste årene har Asbjørn Øverås jobbet med en egen serie med rundt 20 oversatte bøker, bestående av romaner fra mange forskjellige steder som tar opp temaer som klasse, rase og kjønn, men også andre, mer konkrete temaer.

Edgar Hilsenraths «Natt» handler om holocaust, Inge Schilperoords «Mudderhund» om pedofili, mens «Lik på utstilling» av Hassan Blassim og «Kongen på fyllinga» av Tristan Egolf viser fram en litt aparte, tidvis bisarr virkelighet.

Mener du litteraturen skal være med på å normalisere det som foregår i randsonene?

— Alle disse bøkene søker mot mennesker som befinner seg i ekstreme situasjoner. Dette kan jo være et godt grunnlag for å skrive i seg selv, men jeg ser først og fremst på dette som bøker som utvider horisonten min, og får meg til å skjønne mer av menneskene rundt meg. «Mudderhund» skulle jeg ønsket hadde nådd mange flere. Forfatteren klarer den bragden å skildre en ung, pedofil mann på en slik måte at leseren hele tiden sliter med en voksende empati. Man trives ikke nødvendigvis med boka, man skyver hovedpersonen vekk, men man ser hele tiden mennesket. «Mudderhund» kom ut i en tid da én av våre ministre kalte pedofile for monstre, men den fikk dessverre minimalt med oppmerksomhet, selv om jeg prøvde å henlede medias oppmerk­somhet mot dens balanserende kraft.

Asbjørn Øverås med Sidespor-forfatter Hassan Blasim. Foto:

— «Lik på utstilling» er en nærmest surrealistisk novellesamling av den irakiske forfatteren Hassan Blassim. Han flyktet under Saddam Hussein og gikk nesten hele veien til Finland, der han bor i dag. Det er en surrealistisk verden, og flere irakiske forfattere har grepet til denne formen. Det fins kanskje ikke noen annen måte å skildre den verdenen som USA etterlot seg etter å ha styrtet Hussein.

Et annet Frankrike

En liten overvekt av bøkene finner som seg hør og bør sted i Frankrike. I Sidespor finner vi en av bøkene til stjerneskuddet Edouard Louis (kalt «Voldens historie»), som har skrevet meget sterkt og godt om hvordan han som ung mann – tiltrukket av kunsten og andre menn – måtte bryte seg fri fra en rå arbeiderklassekultur og den hardbarkede, maskuline faren. Men volden forfølger og fascinerer ham, og han har senere vendt seg om og forsvart sitt opphav.

En annen ny bok som Øverås har gitt ut, Alice Zeniters «Kunsten å miste», beskriver også Frankrike av i dag, men i dette tilfellet med Algeriekrigen som bakteppe.

Både Louis og Zeniter skriver om å unnslippe en arbeiderklassekultur som føles hemmende, samtidig som begge bøkene handler om generasjonskonflikter der de yngre ser på foreldrene med en blanding av forakt og medynk, mens det gradvis går opp for dem i hvilken grad de eldre har vært fanget av omstendighetene. Mot et bakteppe av Les gilets jaunes og jevnlige opptøyer i forstedene, griper disse romanene rett inn i landets aktuelle virkelighet.

— Edouard Louis er en spennende forfatter, som har bidratt til å vise franskmennene hva slags land de lever i, hvilke enorme klasseforskjeller som fortsatt råder. Han er i dag aktiv i svært mange kamper på venstresida sammen med sin mentor og venn Didier Eribon, som jo også er kommet med en bok i Sidespor.

— Alice Zeniters fabelaktige bok «Kunsten å miste» er annerledes, for det er ikke hoved­personen som bryter med noe, men faren hennes. Men plutselig oppdager hun at bestefarens flukt fra Algerie til syvende og sist har fratatt henne alt som fantes av røtter. Boken sier også mye om hva slags vilkår man tilbød det man på 60- og 70-tallet kalte fremmedarbeidere. Det er en medrivende roman som burde treffe alle med interesse for de folkeforflytningene som også finner sted i dag, rett i hjertet. Men det er ikke nødvendigvis noen annen sammenheng mellom disse bøkene enn at de kanskje viser en annen side av Frankrike.

Aschehoug – Plakat for serien Sidespor

Ingen reine linjer

Blant de siste bøkene du har gitt ut, finner vi Joseph Ponthus’ «Linjeskift» og Hervé Le Corres «Er det slik menneskene lever?», som er en litt uvanlig thriller fra Sør-Frankrike. Kan du fortelle litt om dem?

— Joseph Ponthus’ bok er en skildring av det daglige slitet på et fellesslakteri i Bretagne. Jeg ble kanskje vel så fascinert av den episke diktformen han hadde valgt, som av hans evne til å skildre selve monotonien, smerten, samtidig som han også skriver godt om solidariteten i bedriften og de midlene han tar i bruk for å holde ut. Dette er en bok som skiller seg fra alt jeg tidligere har lest. Le Corre skildrer jo også undertrykking og nød, men i denne franske noir, møter vi de som faller utenfor samfunnet, de utslåtte. Som et barn av min generasjon – i det minste av den mest engasjerte delen av den – er Den tredje verden og klasseforskjeller noe jeg har forholdt meg til hele veien. Men ikke alt kan handle om det, heller.

— Jeg er altså ikke noen stor tilhenger av reine linjer. Navnet på serien sier jo sitt. En gang jeg var i Paris slo det meg hvordan jeg stadig unngikk hovedgatene, og det var ikke bare fordi jeg er allergisk mot platanpollen. Hvis du forlater de oppgåtte turistrutene, oppdager du raskt hvor mye rart byen skjuler av små museer, alternative plate- og bokhandlersjapper, og yrker du trodde var forsvunnet for lenge siden. Det er ofte i «sidesporene» man gjør de beste funnene. Jeg ville ikke at denne serien skulle sjangerstyres, og ønsket å la den inneholde alt fra poesi til essays, pamfletter, true crime, romaner, noveller og hva vet jeg. 20 titler er jo litt lite til å synliggjøre dette, men jeg gjorde mitt beste. For er det ikke først og fremst kvalitet vi søker? Den fins innen alle sjangere og jeg gjorde et beskjedent forsøk på å finne den.

Hard konkurranse

Jeg ser vel for meg at enhver som trekker seg ut av noe som har engasjert dem så sterkt, vil gjøre det med et sukk, og en bekymret følelse av å etterlate et hjertebarn i en skute som er lekk. Forlagsbransjen befinner seg i en annen situasjon enn før, og interessen for oversatt litteratur av forfattere man i utgangspunktet ikke kjenner, synes dalende.

Kanskje er rett og slett kampen om vår oppmerksomhet blitt for stor, og at den oppvoksende generasjon stirrer for mye på skjerm, det er vi alle enige om. Når jeg spør den avtroppende nestoren om dette, svarer han naturligvis med en litterær referanse.

— Jeg tror alltid det vil være plass til gode bøker, men konkurransen fra under­holdnings­industrien er enorm på alle områder, og det har skjedd mye de siste årene. Jeg var i sin kritisk til Bokklubben Nye Bøker, for jeg syns de styrte lesinga for mye. I dag syns jeg det var beundringsverdig hva de sendte ut. Man må ikke glemme at lesing kan være krevende, og man må gi litt av seg selv.

— Hovedpersonen i en av Emil Habibis romaner «Peptimismen Sa`îd», står for en holdning som skiller seg fra både optimisme og pessimisme: alt er bra fordi alt kunne vært så mye verre. Kanskje jeg også er en peptimist.

Vi takker for innsatsen, Asbjørn, gleden er på vår side.


For å kunne levere mer global journalistikk er vi helt avhengige av våre abonnenter. Støtt Transit Magasin med et abonnement, og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.

Se også: Nå har vi pakketilbud til din virksomhet/organisasjon

Annonse

Legg igjen en kommentar