Denne artikkelen er del 2 av 2 i en reportasjeserie om okkupasjonen av Kherson. Les også den første artikkelen: «Seks måneder med russisk okkupasjon».
For to uker siden pep en melding inn på telefonen: «Det er mye bråk her nå. Fra tid til annen hører vi kraftige eksplosjoner, og strømmen går hele tiden sammen med internett, vann og det russiske mobilnettet. Men folk i Kherson venter og håper. Alle er glade og forventningsfulle. Nyhetene går fra munn til munn. Har du hørt at tanksene våre har brutt gjennom forsvarsverkene?» «Har du hørt at orkene flykter?».
Ukrainske styrker nærmer seg Kherson fra flere retninger. Amerikanske HIMARS-raketter har gjort Antonovskij-broen og andre broer over Dnipro ubrukelige, og de russiske styrkene er nå nesten isolert i Kherson by med ryggen mot den over en halv kilometer brede elven. Ifølge ukrainske myndigheter skal de være klare til å overgi seg.
Men selv om Kherson blir befridd, vil byen og fylket ha dype sår etter okkupasjonen.
«Kherson-republikk», eller russisk annektering?
— Kherson er Ukraina, og har alltid vært det selv om vi snakker både ukrainsk og russisk her og har lært begge språk på skolen. Ingen her bli russiske. Vi er et fritt folk, men de forstår oss ikke og vil ikke forstå oss, sa «Irina» som fortsatt befinner seg i Kherson til Transit Magasin i juni.
Da Russland invaderte Ukraina i februar, trodde russiske politiske og militære ledere at Ukraina ville kollapse raskt og at et nytt, russiskvennlig styre ville være på plass i Kyiv i løpet av noen dager.
Når det ikke skjedde, ble de nødt til å improvisere.
Kherson ligger nord for den allerede okkuperte Krymhalvøya, langs den planlagte landkorridoren langs Svartehavet mot Odesa og den russiskkontrollerte opprørsrepublikken Transnistria i Moldova. Ifølge Vladimir Putin er Ukraina en kunstig statsdannelse opprettet på russisk territorium, og trolig ble det raskt besluttet at om man ikke klarte å ta hele Ukraina, skulle i alle fall Kherson-fylket bli en del av Russland eller en «uavhengig» republikk under russisk kontroll.
26. april okkuperte russiske soldater rådhuset i Kherson, og opprettet en såkalt sivil-militær administrasjon i fylket med ansvar for blant annet skatter og finans. Sammen med de lokale kollaboratørene som har blitt innsatt som ordførere i forskjellige kommuner, og som befolkningen kaller «gauleitere» etter nazistiske okkupasjonsledere under andre verdenskrig, er dette fortsatt de eneste formelle myndighetene som er på plass.
Helt siden begynnelsen av april har det gått rykter om en snarlig folkeavstemning som skal legitimere opprettelsen av en Kherson-republikk etter mønster av republikkene i Donetsk og Luhansk, eller en full annektering.
Få tror en slik folkeavstemning, som er garantert å gi de resultatene Russland ønsker seg, vil bli mer enn en farse. Samtidig har Russland trolig håpet at verden etter hvert i praksis vil akseptere Kherson som russisk, slik de gjorde med Krymhalvøya etter annekteringen i 2014. For øyeblikket ser imidlertid folkeavstemningen ut til å ha blitt lagt på is på grunn av fremgangen til de ukrainske styrkene.
En annen måte å prøve å integrere Kherson i den russiske sfæren på, har vært å erstatte ukrainsk valuta med russisk. De siste ukrainske bankene ble stengt i juni, etter at okkupantene hadde innført russiske rubler som betalingsmiddel en måned før. Foreløpig har de blitt erstattet av en bank fra den russiskkontrollerte opprørsrepublikken Sør-Ossetia i Georgia, som også opererer i de to republikkene i Donetsk og Luhansk. Ukrainske hryvnia har vært forbudt å bruke siden juli, og russisk politi og nasjonalgarde tråler markedene på jakt etter ulovlige pengevekslere. De ser også etter betalingsterminaler i butikker, som kan brukes til å betale med eller ta ut ukrainsk valuta.
— Så lenge folk klarer å holde seg økonomisk uavhengige, vil de fortsette å gjøre motstand. Så ekspeditører gjemmer terminalene og fortsetter å bruke dem, selv om de risikerer å bli banket opp, fortalte en innbygger i slutten av august.
Presses til å ta imot pass
Siden starten av august har lokale bedrifter fått valget mellom å registrere seg i det russiske foretaksregisteret, eller bli overtatt av okkupantene og lokale kollaboratører. For å registrere seg, må eierne ta imot russisk pass.
Russiske pass har tidligere blitt delt ut i de russiskkontrollerte opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina og Georgia for å skape et «russisk» flertall. Men i Kherson har få villet ta imot dem frivillig. I stedet har okkupantene forsøkt å lokke og presse pensjonister og vanskeligstilte til å ta imot russiske pass ved å gjøre det til en forutsetning for å få humanitær hjelp, som mange har blitt avhengige av siden utbetalinger fra Ukraina er vanskelig tilgjengelige og de russiske varene i butikkene er dyre.
Det har blitt advart mot at personopplysningene folk må gi fra seg for å få pass, kan brukes til å produsere falske stemmer ved en folkeavstemning, og at menn i tjenestedyktig alder som tar imot russiske pass risikerer å bli innrullert i den russiske hæren og tvunget til å drepe andre ukrainere.
Skoler innfører russisk pensum
Barn og unge har vært et viktig mål for russifiseringen. Skoler, barnehager og universiteteter har blitt tvunget til å innføre russisk pensum. I mangel på lærere som vil samarbeide tross løfter om lønninger som er høye selv etter russiske forhold og trusler om å få sparken, har det blitt hentet lærere fra Russland og Krymhalvøya. Det samme har skjedd i helsevesenet.
Organisasjoner som tilbyr ungdom «militær-patriotisk opplæring» har også etablert seg i Kherson, og barn har blitt sendt på ferieleire på Krymhalvøya der de trolig skal indoktrineres til å føle seg russiske.
Olga, som er professor ved ett av universitetene i Kherson, og som nå befinner seg i Lviv, forteller at de gjennomførte vårsemesteret på nett med digitale eksamener, for å unngå at studentene måtte skaffe seg russiske pass for å avlegge eksamen.
—Flere kolleger har blitt utsatt for press, og både dekan og prorektor har blitt bortført. Likevel har de så vidt jeg vet bare klart å finne to personer som har vært villige til å samarbeide. En av dem er en av mine tidligere studenter, som nå kaller seg rektor. Jeg kjenner ham ikke godt, men han har alltid virket som en sunn og frisk person. Men da han holdt tale etter at han var blitt innsatt, virket han redd og forstyrret. Det virket rett og slett ikke som det var hans eget valg. Han har familie, og trolig har de brukt det til å presse ham, mener Olga.
16. juni kunngjorde det russiske nyhetsbyrået RIA Novosti at alle barn født i Kherson etter 24 februar, automatisk ville få russisk statsborgerskap. Det samme gjaldt foreldreløse barn uansett alder, som dermed kunne «evakueres» til Russland og plasseres i russiske familier. Alt i slutten av april ble 58 foreldreløse barn hentet til Russland fra Kherson. Ifølge russiske medier skjedde det for å redde dem fra å bli drept for å selge organene deres til Vest-Europa.
Transit Magasin har ikke klart å få på det rene om dette har skjedd med flere barn.
Kollaboratørene
Henitsjesk ved Svartehavet ble tatt av russiske styrker den første dagen av invasjonen. Med på lasset fulgte Seytumer Nimetullajev, tidligere ordfører i Henitsjesk og parlamentsmedlem for Viktor Janukovytsjs Regionparti.
Noe av det første Nimetullajev gjorde, var å kalle sammen til et møte der han forklarte at han hadde kommet for å hjelpe folk i Henitsjesk å tilpasse seg livet på det som nå var russisk territorium.
Nimetullajev rømte til Krymhalvøya i mars 2014, kort etter Janukovytsjs fall. Selv om han er krymtatar, støttet og finansierte han paramilitære styrker som hjalp til med den russiske okkupasjonen av halvøya. Senere var han med å grunnlegge en Kreml-vennlig krymtatar-organisasjon som skulle erstatte det forbudte organet Mejlis. Som leder for denne har han blant annet møtt den norske, tidligere Rødt-politikeren Hendrik Weber og Tsjekkias prorussiske president Milos Zeman.
Som ordfører var Nimetullajev kjent som svært korrupt, og skal også ha prøvd å berike seg etter han kom tilbake til Henitsjesk i februar. Blant annet skal de væpnede tsjetsjenske soldatene som overtok eiendommen til jordbruksselskapet Agrospivruzhnost i april og truet med å halshugge ledelsen ha handlet på ordre fra Nimetullajev, som også har forsøkt å overta flere bensinstasjoner i Henitsjesk.
Nimetullajev er en av flere med forbindelser til det gamle regimet som har prøvd å skape en ny karriere ved å samarbeide med okkupantene. Han er heller ikke den eneste med frynsete rulleblad. Mannen som ble innsatt som leder for den sivil-militære administrasjonen i april, Volodymyr Saldo, er tidligere ordfører i Kherson og har også vært parlamentsmedlem for Regionpartiet. I 2016 ble han arrestert i Den dominikanske republikk, der han hadde rømt for å unngå å bli siktet for kidnapping.
Nestleder for administrasjonen, Kirill Stremousov, er en tidligere fiskefôr-produsent og allerede før invasjonen et kjent navn i Ukraina som blogger, konspirasjonsteoretiker og tilhenger av det han kalte «russisk vedisme». Under koronapandemien organiserte han demonstrasjoner mot vaksiner, munnbind og lockdown, og forsøkte å ta seg inn på sykehus og apoteker for å «undersøke» hva som foregikk der. Alt sammen ble lagt ut på YouTube-kanalen hans, som på det meste hadde 20 000 abonnenter.
Under hele pandemien spredte Russland desinformasjon ved hjelp av prorussiske, ukrainske bloggere og aktivister som blant annet forsøkte å knytte den til amerikanske våpenlaboratorier. Mens virksomheten til Stremousov ikke har blitt knyttet direkte til Russland, hadde han lenge før pandemien begynte markert seg som prorussisk og motstander av Maidan-oppstanden ved å organisere en «støttegruppe» for den daværende presidenten. Våren 2014 var han involvert i forsøket på å opprette en opprørsrepublikk i Kherson. Kort etter at Kherson ble okkupert, forsøkte han å «bevise» at demonstrasjonene mot okkupasjonsmakten var organisert av ukrainsk etterretning ved hjelp av en video der en venn spilte ukrainsk aktivist.
Væpnet motstand og holdningskamp
Om morgenen 24. juni ble Dmitrij Savlutsjenko drept av en bombe som var plassert under setet i bilen hans. Savlutsjenko hadde vært leder for departementet for familie, ungdom og sport i okkupasjonsmyndighetene. Kirill Stremousov fordømte umiddelbart drapet som en terrorhandling.
Savlutsjenko er en av mange kollaboratører som har blitt utsatt for attentater i russiskokkuperte områder siden april. 6. august ble selveste Volodymyr Saldo fløyet i all hast til et sykehus i Moskva, trolig etter å ha blitt forgiftet, og midlertidig erstattet av en russisk FSB-offiser. Russiske militære har også blitt tatt av dage, samtidig som ammunisjon og annet utstyr har blitt sprengt av foreløpig ukjente gjerningspersoner.
Som den norske Hjemmefronten under andre verdenskrig samarbeider motstandsgruppene i Kherson trolig med ukrainsk etterretning, og en viktig del av jobben deres er etter alt å dømme å drive etterretning for den ukrainske hæren. I tillegg driver motstandere av okkupasjonen holdningskamp ved å male ukrainske flagg og symboler, samt plakater som oppfordrer folk til å ikke ta imot russiske pass og advarer mot å samarbeide med okkupantene. Telegram-kanaler ber om tips om russiske troppebevegelser og lokaler som skal brukes i en eventuell folkeavstemning. med og bedt folk si fra og merke lokaler de mistenker for å skulle brukes i en russiskorganisert folkeavstemning.
Som svar har okkupantene trappet opp jakten på det de kaller «forrædere» i Kherson og i landsbyene de fortsatt kontrollerer.
—De går fra hus til hus og sjekker, og prøver å skremme folk fra å gjøre motstand ved å true med å bombe byen. De sier: «Vil dere ha et nytt Mariupol, skal vi gi dere det», fortalte «Irina» i juni.
Olga unngikk såvidt å bli arrestert.
— Da jeg dro i april, hadde russerne begynt å se etter alle som kunne ta til våpen mot dem. Siden jeg har drevet med skyting som sport, kom de til huset mitt to dager etter at jeg hadde dratt. De spurte også ut faren min, som er 72 år gammel, om han hadde vært i militæret i for eksempel Afghanistan, og hva slags rolle han hadde hatt der. For tre uker siden kom de på besøk igjen, i huset vi solgte for seks år siden. En kollega som bor over gaten så alt sammen. Trolig så de etter våpen, eller ville presse meg til å jobbe for dem siden nesten ingen universitetslærere har villet samarbeide. De knuste døren og en av veggene på jakt etter våpen, og slo til den gamle damen som bodde der og ikke ante hva som foregikk, sier Olga.
Hun fortsetter:
— «Filtreringen» og jakten på motstandere av okkupasjonen er enda verre nå. De har tatt nesten alle de kan, frivillige, aktivister og militære, og folk kan bli kidnappet for å grave graver til døde soldater og bli holdt i en uke eller en måned uten at noen vet hvor de er. Et par folk jeg kjenner har gjemt seg gjennom hele okkupasjonen. De venter på å bli befridd, og er bare ute om natten og maler slagord, henger opp plakater og sender informasjon til den ukrainske hæren.
Stjeler alt de kan
I mellomtiden fortsetter okkupantene og medhjelperne deres å plyndre Kherson for alt som er mulig å stjele. I tillegg til «nasjonalisering» og konfiskering av lokale bedrifter med makt, har folk Transit Magasin har snakket med fortalt om russiske soldater som siden okkupasjonen begynte har tatt seg inn i hus og leiligheter der beboerne har flyktet, for å ta med seg TV-apparater, kjøleanlegg og annet. Selv jernbanevogner skal ha blitt demontert og sendt til Russland som deler.
Men det mest alvorlige er hvordan Russland har tatt med seg flere hundre tusen tonn korn fra siloer i Kherson og andre okkuperte områder siden februar. Matvarer fra Kherson har også blitt tvangseksportert til russiske regioner.
Mye av kornet var ment for eksport, og det er bekymring for at millioner av mennesker i Afrika sør for Sahara kan sulte i hjel uten ukrainsk korn. For øyeblikket har Ukraina fått mulighet til å skipe ut korn fra okkuperte områder gjennom en skjør avtale forhandlet frem av Tyrkia, samtidig som stjålet korn blir eksportert som «russisk» via Sevastopol på Krym.
Et stort antall traktorer og innhøstingsmaskiner har også blitt stjålet og tatt med til russiske regioner, ikke minst til Tsjetsjenia der familien til den tsjetsjenske presidenten Ramzan Kadyrov skal være involvert i tyveriene. Fordi maskinene er utstyrt med GPS, har ukrainske bønder kunnet følge dem og gjøre dem ubrukelige ved å rett og slett slå dem av. Det hindrer imidlertid ikke at korn råtner på åkrene fordi det ikke finnes maskiner til å høste det.
Mot befrielse?
Den militære situasjonen endrer seg nå i Ukrainas favør nesten fra time til time. Hvis ukrainske styrker klarer å befri Kherson, vil det være den største ukrainske enkeltseieren til nå, og en like stor ydmykelse for Russland og Vladimir Putin. Russland vil ikke lenger kunne angripe sørfra mot Kyiv og Mykolaiv, eller vestover mot Odesa.
Men hvis de russiske styrkene velger å slåss i stedet for å overgi seg, kan kampen om selve byen bli tøff. Og selv om de gir opp og trekker seg ut frivillig, vil Kherson fortsatt være utsatt for russiske rakettangrep fra den andre siden av Dnipro og fra Krym.
Olga, som har vært med å forsyne Kherson med medisiner siden hun rømte til Lviv, frykter en katastrofe hvis ikke Kherson blir befridd før vinteren kommer.
— Kraftverkene i Zaporizjzja og Nova Kakhovka er erobret eller ødelagt, og jeg vet ikke om det finnes andre måter å sørge for oppvarming på. Og nå som broene er ødelagt, kan det ta flere uker å få inn medisiner fra Ukraina, og russerne bringer heller ikke inn slik hjelp. Akkurat nå er det nok mat, men jeg er redd det kan utvikle seg til en humanitær katastrofe som i Mariupol. Barn blir ikke vaksinert, og livstruende sykdommer som diabetes og kreft blir heller ikke behandlet lenger i Kherson, sier Olga.
Får tilbake en utplyndret by
For en uke siden advarte den ukrainske journalisten Konstantyn Ryzhenko om at Ukraina risikerer å få tilbake en utplyndret by: «Den vil ikke være ødelagt, men plyndret og med en fattig og psykisk nedbrutt befolkning. Og når massegravene blir åpnet og brannene der likene av de torturerte har blitt brent blir slukket og alle er funnet og identifisert, vil ikke Butsja virke like fryktelig i forhold.»
Ryzhenko utdyper til Transit Magasin:
— I Butsja ble folk skutt, i Kherson dør de under tortur. Det er enda mer tortur ute i landsbyene, men dessverre har vi mye mindre informasjon om hva som skjer der siden det er lettere å kontrollere små landsbyer enn en stor by.
Denne artikkelen er del 2 av 2 i en reportasjeserie om okkupasjonen av Kherson. Les også den første artikkelen: «Seks måneder med russisk okkupasjon». Artiklene er produsert med støtte fra Fritt Ord.
