SPALTE OM INDIA: Kenneth Bo Nielsen, Jostein Jakobsen og Guro W. Samuelsen skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.

Mandag den 7. november falt det en epokegjørende dom i indisk høyesterett. En benk bestående av fem høyesterettsdommere godkjente den indiske regjeringens grunnlovsendring fra 2019, som åpner for å reservere ti prosent av plassene i høyere utdanning og statlige jobber for de økonomisk svakerestilte i samfunnet, de såkalte «Economically Weaker Sections», forkortet EWS. Avgjørelsen var dog ikke enstemmig, og det faktum at to av de fem dommere tok dissens viser hvor kontroversiell denne grunnlovsendringen er.

India har et komplisert og grunnlovssikret system for positiv særbehandling av marginaliserte grupper hvis historie strekker seg helt tilbake til grunnloven fra 1950. Dette systemet baserer seg på spesielle «kvoter» som er «reservert» til befolkningsgrupper som historisk sett har vært utsatt for ulike former for sosial, økonomisk og kulturell diskriminering og marginalisering, typisk på grunn av kaste.

Fra 1950 ble slike kvoter stilt til rådighet for Indias Daliter (de uberørbare) og Adivasier (urfolk), og på 1990-tallet ble også den amorfe gruppen av «lavkaster» inkorporert i systemet.

Ordningen omfatter kvotering inn i private og offentlige institusjoner for høyere utdanning, kvoter for ansettelser i offentlig sektor, og reserverte valgkretser for de ulike gruppene ved valg til landets lovgivende forsamlinger på nasjonalt- og delstatsnivå. Gjennom disse ordningene har man ønsket å adressere systematiske former for urett, og samtidig sikre en viss grad av representativitet i landets viktigste institusjoner. Det som er nytt med den aktuelle domsavsigelsen er imidlertid at det er første gang landet innfører kvoter utelukkende utifra økonomiske kriterier – altså, kvoter som ikke er basert på kaste- eller stammetilhørighet.

Høyesterettsdommen er blitt applaudert av regjeringspartiet BJP. Partiet kaller dommen en historisk triumf for statsminister Modis kamp for sosial rettferdighet for Indias fattigste og økonomisk utvikling for alle. En del opposisjonspolitikere har også reagert positivt på dommen. Andre har møtt den med taushet, mens forbausende få har kritisert den. 

Avgjørelsen er imidlertid også blitt møtt med krass kritikk fra flere hold. Politiske kommentatorer påpeker at den nye EWS-kvoten bare vil tjene historisk privilegerte kastegrupper som lenge har dominert det indiske samfunnet. Og i det sørlige Tamil Nadu kalte førsteminister M. K. Stalin dommen «et tilbakeslag for den hundreårige kampen for sosial rettferdighet». Disse ser altså kvoten som en form for positiv særbehandling av allerede privilegerte kastegrupper. Som motsvar er det – med rette – blitt hevdet at mange også blant de såkalt høyere kastene i dag lever i fattigdom, og at også de fortjener positiv særbehandling.

Hvorfor er denne kvoten for de økonomisk vanskeligstilte da så kontroversiell? 

Den første og mest åpenlyse forklaringen finner vi i hvordan gruppen av EWS defineres. I lovteksten spesifiseres det at EWS-status ikke kan tildeles personer fra grupper som allerede på annet vis er omfattet av den eksisterende kvotepolitikken. Dette ekskluderer dermed Daliter, Adivasier og de fleste andre lavkastegrupper, slik at det i praksis bare vil være personer fra de høyere kastene som kan få tilgang på de goder som følger med EWS-status. 

En annen forklaring finner vi i definisjonen av når en husholdning regnes som «økonomisk svakerestilt». EWS-status kan tildeles husholdninger med en samlet årlig inntekt på under 800,000 rupier (tilsvarende om lag 98,000 norske kroner), eller som eier mindre enn tjue mål dyrkbar mark. La oss se på inntektsindikatoren først.

Hvis vi anvender den internasjonale fattigdomsgrensen på USD 2,15 per dag (tilsvarende ca. 175 rupier) slutter en inder formelt sett å regnes som fattig så snart årsinntekten kryper over 64.000 rupier, selv om en slik person i praksis vil leve et liv i relativ fattigdom. Den øvre grensen på 800.000 rupier for EWS-klassifisering gjelder riktignok for husholdninger og ikke for individer, men det er uansett opplagt at en husholdning med en årlig inntekt på snaue 800.000 rupier ikke kan anses som «fattig» i en indisk konktekst. Dette blir enda tydeligere sett i lys av at gjennomsnittsinntekten i landet anslås å ligge på rundt 175.000 rupier per person i året. 

Satt på spissen blir resultatet at en Dalit som tjener 65.000 rupier i året ikke defineres som fattig, mens en bramin som lever i en husholdning med en samlet inntekt på 795.000 rupier årlig nå vil regnes som «økonomisk svakerestilt».

Som Dalitaktivist Manjula Pradeep nylig uttalte til Al Jazeera, «hvordan kan du være fattig i India dersom du tjener så mye? Fattigdomsgrensen for lavkastene og høykastene er forskjellige. Dette er diskriminering i praksis». EWS-grensen knyttet til eierskap til dyrkbar mark legger på samme måte «fattigdomslista» meget høyt. Tjue mål dyrkbar jord høres kanskje ikke mye ut, men det er tross alt det dobbelte av hva en gjennomsnittlig indisk bonde eier. 

Som magasinet Business Today noe lakonisk bemerket da loven om kvoter for EWS ble lagt frem i 2019, så kvalifiserer nesten 100% av indiske husholdninger til EWS-status. Det er nok en overdrivelse, men bare så vidt: minst tre fjerdedeler av indiske husholdninger må anses å ha en god sjanse for å kunne «oppfylle» ett eller begge kriterier og dermed oppnå EWS-status. Men slik vil det ikke gå i praksis, gitt at Dalitene, Adivasiene og lavkastene er utestengt uansett hvor fattige de er, med henvisning til at de allerede er inkludert i kvotesystemet på annet vis. 

Hindunasjonalismen: En motrevolusjon fra oven?

Kasteproblematikken har altså vært meget tydelig i den aktuelle debatten om EWS-kvoter. Siden den indiske demokratiske revolusjonen på 1990-tallet har kasteidentiteter blitt revitalisert gjennom politisk mobilisering, og de politiske partiene forholder seg i dag til ulike kastegrupper som «vote banks» som må fris til i forbindelse med valg. Ifølge regjeringspartiet BJPs retorikk er innføringen av nye kvoter basert på rene økonomiske kriterier et forsøk på å stagge denne politiske utviklingen, ta et oppgjør med «kaste, kvote, og vote-bank-politikken», og i stedet lansere en politikk som vil fremme økonomisk utvikling for alle, uavhengig av kaste.

Det høres nesten ut som den rene venstrevridde klasse-politikken, men som vi har sett vil EWS-kvotene formentlig bidra til å øke snarere enn å minske den økonomiske ulikheten i landet, og ironisk nok vil de gjøre dette etter kastebaserte kriterier.

Innføringen av kvoter for EWS kan dermed sees som et forsøk på å komme kaste som politisk identitet til livs samtidig som den bidrar til å forsterke de reelle økonomiske ulikhetene mellom kastene. Politikken utvanner fattigdomsbegrepet gjennom å fremstille borgere fra alle kastegrupper som potensielt like undertrykkede eller økonomisk forfordelte.

Tross BJPs inkluderende retorikk kan vi dermed se dette som nok et eksempel på hvordan hindunasjonalismens vekst under statsminister Narendra Modi kan leses som en motrevolusjon fra oven, hvorigjennom privilegerte høykastegrupper beskytter sine posisjoner fra trusselen som lavkastegruppenes politiske mobilisering og selvhevdelse representerer.

Denne artikkelen er skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo, og av Guro W. Samuelsen, postdoktor ved MF vitenskapelig høgskole.