Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnerheim og utreder for Attac Norge, Camilla Hansen har den siste tiden diskutert Norges rolle i Global Fertilizer Challenge og privatiseringen av småskala bønders jordbruksdata.
Hansen på sin side kritiserer multinasjonale selskaper som Yara hvor deres digitalisering av jordbruket skaper en avhengighetsdynamikk av både kunstig gjødsel og jordbrukskunnskap for noen av verdens aller fattigste og sårbare grupper. Tvinnerheim svarer i sin kronikk at en slik tilstedeværelse av privat sektor er helt sentral for å oppnå både global og lokal matsikkerhet og at dette er initiativ regjeringen vil støtte gjennom sin nye strategi for matsikkerhet.
De har begge rett.
I min forskning ser jeg på sammenhengen mellom norsk teknologi og småskala bønders bærekraftige utvikling i Kenya. Agribusiness er den raskest voksende industrien i Afrika og med en sterkt økende befolkningsvekst vil en fjerdedel av menneskeheten bo på kontinentet innen 2050. Med Savannah Valley som base, er Kenya og Øst-Afrika det teknologiske springbrettet for å ta del i det voksende øko-systemet for jordbruks-teknologi på markedet.
På hvem sine premisser skal Norge være med på å utvikle afrikansk landbruk?
Globalt har Norden flest enhjørninger per innbygger etter Silicon Valley i USA. Enhjørninger er oppstartselskaper som prises til over en milliard amerikanske dollar. I Norge hadde vi ingen slike selskaper for tre år siden, i dag har vi 11. En enorm vekst som tar utgangspunkt i teknologiske løsninger med potensiale i jordbrukssektoren. Vi har for eksempel logistikk tjenester og informasjonssystemer slik som Autostore, Cognite og Gelato, i tillegg til allerede etablerte teknologier på afrikanske markeder som FarmForce og Wakandi.
Med andre ord, det er enorme muligheter for norsk teknologi og næringsliv i mange afrikanske land. Men som Hansen påpeker, på hvem sine premisser skal Norge være med på å utvikle afrikansk landbruk?
Yara, med norsk statlig eierskap, er en ledende aktør innen det globale produksjonsnettverket av kunstig gjødsel. Nylig forskning viser til deres rolle og strategiske kobling av partnere i anskaffelsen av småskala bønders jordbruksdata. Gjennom deres Action Africa prosjekt og med støtte fra norske bistandsmidler og World Food Programme, har Yara donert 40.000 tonn med gratis kunstig gjødsel til bønder i syv afrikanske land.
For å distribuere gjødsel på en slik skala har digitaliserte verktøy vært nøkkelen. Derfor, ved å kapitalisere på den dype teknologi-penetreringen som finnes blant småskala bønder (omtrent 87% av kenyanere har tilgang på en telefon), har Yara gitt gratis gjødsel i bytte mot småskala bønders jordbruksdata. Ved å samle inn avlingsinformasjon, regional tilstedeværelse og kontaktinformasjonen til småskalabøndene kan Yara ikke bare bygge opp et digitalt distribusjonsnettverk, men også videreføre sin forretningsmodell.
Yara ønsker å ikke bare være en produsent av kunstgjødsel, men en kunnskapsbank for bærekraftig landbruk i Afrika. Og deres tjenester og kunnskap er selvfølgelig profitabel i verdens raskest voksende marked for agribusiness.
Det er ikke nødvendigvis tilgangen på jordbruksdataen til bøndene som er problematisk, men hvordan mengden data Yara får tilgang på, brukes for å posisjonere det norske multinasjonale selskapet som en privat maktutøver av afrikanske matsystemer – med norske bistandsmidler i ryggen.
Det kan stemme at en slik strategi kan bidra til økt global matsikkerhet, men det er mer usikkert om det bidrar til matsuverenitet for afrikanske land slik som utviklingsministeren viser til. Det er ingen tvil om at bøndene opplever bærekraftig utvikling i form av økt produksjon og inntekt ved tilgang på og bruk av kunstig gjødsel, problematikken ligger i eierskapet og utviklingen av kunnskapen som skal til for å oppnå disse økte levevilkårene.
Og ikke minst må vi stille oss selv spørsmålene;
Er industrielt landbruk i form av monokultur (bruk av gjødsel, irrigasjonssystemer og pløying av jorda) rett vei å gå for den bærekraftige utviklingen av det afrikanske landbruket? Og skal norske bistandspenger bidra til utviklingen av forretningsmodellene til slik virksomhet?
Det nye innen bærekraftig landbruk følger en såkalt regenerativ filosofi. Regenerativt landbruk handler om å lese det lokale øko-systemet på en slik måte at man kan ha produktive avlinger uten bruk av gjødsel, irrigasjon og pløying av jorda. Det handler om å ivareta tradisjonell kunnskap om øko-systemet og er beskrevet som en løsning for bærekraftig landbruk i møte med dagens klimakrise.
Det finnes ikke en måte å drive bærekraftig landbruk på som passer for alle.
I et land som Kenya hvor tørken har satt dype spor i jordbruket, finnes det landbruk som har stor suksess ved bruk av regenerative metoder. Da Kronprinsen sammen med Norges største næringslivsdelegasjon til Afrika noensinne besøkte Ausquest Farm utenfor Nairobi i fjor, var utviklingsministeren selv med og lærte om regenerativt landbruk. Ausquest farm er en kommersiell gård som produserer ulike typer bønner og sorghum (et kornslag for dyrefor) helt uten bruk av hjelpemidler, både gjødsel og kunnskap, fra multinasjonale selskaper som Yara.
De beviser at det er mulig å drive regenerativt landbruk i Afrika, så hva er da fremtiden til Yara og Tvinnerheims matsikkerhetsstrategi?
Det finnes ikke en måte å drive bærekraftig landbruk på som passer for alle. Mine tidlige funn tyder på at regenerativt landbruk, enn om det er den mest bærekraftige formen for landbruk, ikke er et alternativt for 80% av bøndene i Kenya. Matprodusentene i Øst-Afrika er småskala bønder som lever fra uke til uke, uten tilgang på kapital og tid som skal til for å utvikle jordsmonnet til regenerativt landbruk. Det er derfor fortsatt et behov for Yara’s presisjonslandbruk, hvor bruken av gjødsel i kombinasjon med riktig kunnskap er med på å utvikle jorda og gi økte avlinger.
Skaper dette en avhengighet for gjødsel blant småskala bønder? Ja, det er klart.
Men Yara er et multinasjonalt selskap, økonomisk overlevelse overgår miljømessige ambisjoner. Målet er å balansere det best mulig og redusere fattigdom på et kortsiktig plan. Om regjeringen ønsker å bidra til bærekraftig utvikling utover dette, er kanskje ikke Yara som samarbeidspartner den beste løsningen. Hvertfall ikke når det gis fri tilgang på eierskap av de digitale verdiene som skapes av slike samarbeid som Action Africa og Global Fertilizer Challenge.
Utviklingsministeren sa under lanseringen av den nye strategien for matsikkerhet i november i fjor, at man åpnet opp for å støtte næringslivet i etableringsfasen på utviklingsmarkeder. Slike tiltak kan bidra til at noen av Norges enhjørninger snur hornet mot Afrika og satser på de mangfoldige unge talentene som finnes på kontinentet.
Med kapital kan man stille krav, og kravene bør utøve en sterkere forståelse av bærekraftig utvikling enn det som har blitt stilt så langt av utviklingsministerens matsikkerhetsstrategi. Kanskje da kan man ivareta bøndenes datarettigheter og samtidig bidra til bærekraftig jordbruksutvikling på Afrikanske lands egne premisser.
Denne kronikken er skrevet av Amalie Østhassel er stipendiat ved Institutt for Geografi, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU).
