Illustrasjon: Wikipedia / Hitesh Sonar For The Swaddle

SPALTE OM INDIA: Kenneth Bo Nielsen, Jostein Jakobsen og Guro W. Samuelsen skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.

Siden han ble statsminister i 2014 har Indias statsminister Narendra Modi titt og ofte snakket om at hans prosjekt er å skape et nytt India. Et India i vekst og på vei mot nye horisonter, et India hvor folks håp og drømmer kan leves ut, et India som er fullt av selvtillit og stolthet, et India som inntar en naturlig rolle som global stormakt og som forbilde for andre nasjoner. Men blikket er ikke bare fast rettet imot den forjettede fremtiden som skal komme. Som en del av arbeidet med å skape «det nye India» skal også landets historie granskes og skrives på nytt.

Modis nye India er nemlig ikke bare fortellingen om en økonomisk og politisk transformasjon til det bedre. Det er også en kulturnasjonalistisk fortelling om en nasjon som «gjenoppdager» og med nyvunnen stolthet promoterer sin hinduistiske identitet og kultur. Slik sett går hinduistisk religiøs og kulturell vekkelse hånd i hånd med Modis økonomiske og politiske mål. For Modi og hans parti BJP er førstnevnte en forutsetning for det siste: bare et forent og stolt India fullt av selvtillit vil kunne realisere Modis store økonomiske og politiske visjoner for landet. Og nettopp hinduismen er selve fundamentet for den nasjonale stolthet og storhet.

Derfor har man nå gått i gang med å omskrive det moderne Indias historie, bit for bit, for å «hinduisere» den nasjonale historien.

Helt konkret så har man innført nye skolebøker i fagene historie og politikk, bøker som ble tatt i bruk for første gang denne våren. I disse nye bøkene er kapitlene som omhandler de mer enn 300 årene med Mogulriket enten utelatt eller forkortet. Dette islamske riket, som strakte seg over store deler av det indiske subkontinentet fra 1526 til 1857, var en kultur og en tidsepoke som leverte mange sentrale kulturelle og politiske bidrag som har formet dagens India. Men hindunasjonalister forbinder perioden med muslimsk imperialisme og dominans, og med undertrykkelse, forvitring og «forurensing» av «hinduistisk kultur». I de nye, forkortede skolebøkene fremstår denne viktige historiske perioden nå mer som en fotnote, eller som et kort avbrekk i et langt historisk forløp hvor India har vært dominert av en hinduistisk etos.

I bøkene er fortellingen om landsfaderen Mahatma Gandhi revidert, blant annet ved å ta bort en del historisk informasjon som setter Indias hindunasjonale bevegelse i dårlig lys. Dagens skolebarn skal ikke lengre lese om at Gandhi ble sterkt mislikt og lagt for hat av hindunasjonalistiske aktører fordi han ikke støttet ideen om at India skulle være en hindunasjon.

Utelatt er også opplysningen om at den hindunasjonalistiske «moderorganisasjon» RSS, som Modi har vært tilknyttet siden slutten av 1950-tallet, ble forbudt i en periode etter drapet på Gandhi i 1948. Forbudet var dels begrunnet i organisasjonens aktive rolle i å skape hat og konflikt mellom hinduer og muslimer, men også i at Gandhis drapsmann var medlem av RSS. I de nye bøkene har man også på spinkelt historisk grunnlag opphøyet den hindunasjonalistiske ideologen Vinayak Damodar Savarkar til en stor patriot og en sentral aktør i uavhengighetsbevegelsen.

Ifølge avisen New York Times har medlemmer av RSS og andre organisasjoner i den hindunasjonalistiske familien hyllet endringene i skolebøkene i sosiale medier. En talsmann for gruppen VHP uttalte at ved å glorifisere Mogulriket og dets bidrag til indisk sivilisasjon og historie hadde de gamle skolebøkene indoktrinert studentene i en form for slavementalitet. I stedet burde de ha oppdratt barna til å føle seg stolte av Indias tradisjoner, mente han. Og det var ganske tydelig at med «indiske» mente han «hinduiske».

Slike oppfatninger, og især likhetstegnet mellom indisk og hinduisk, er utbredte på den hindunasjonalistiske fløyen. Her mener man at indisk historieskriving alt for lenge har vært dominert av marxister som i for stor grad har fokusert på de historiske bidragene fra grupper som kom utenifra det indiske subkontinentet – først muslimene og deretter britene.

Historikerne kritiseres også for å legge for stor vekt på ulike former for synkretisme og flytende grenser mellom landets religiøse grupper. For RSS og det omkringliggende ideologiske landskapet handler indisk historie snarere om hvordan et forent og særegent «indisk prinsipp» har utviklet seg gjennom historien, et prinsipp som selvsagt er forankret i hindu-kulturen. Fra dette ståstedet er både Mogulriket så vel som koloniperioden da landet var under britisk dominans bare korrumperende historiske unntak.

Det er ikke noe nytt at Modis parti BJP er opptatt av subkontinentets historie og hvordan denne undervises i skoleverket. Å skrive om historien har alltid vert høyt på agendaen til RSS, og under den BJP-ledede koalisjonsregjeringen som styrte India fra 1998 til 2004 ble historiepensum i skolene også revidert, og fire nye historiebøker utgitt. I sin studie av denne reformen kunne historiker Lars Tore Flåten vise til et interessant funn; Mens demonisering og annengjøring av muslimer generelt og mogulkeiserne spesielt er velkjente troper også i populærkulturen, pekte Flåten på et annet, gjennomgående trekk i de nye bøkene; De historiske narrativene vektla kulturell likhet og enhet mellom hinduer, samtidig som de underspilte historiske konflikter og forskjeller innad i gruppen.

Dermed fremstår homogeniseringen av hindukulturen som vel så prominent i dette ideologiske prosjektet som det å utpeke muslimen som det historiske Indias «andre».

Historienestor Romila Thapar har beskrevet hindunasjonalistenes egen historieskrivning som fantasiversjoner av fortiden, hvor ideologisk kuraterte myter og stereotypier serveres som historie. Denne alternative historien har lenge blitt servert til barn i RSS’ eget nettverk av skoler og gjennom ideologisk affilierte mediekanaler. Med BJPs inntog i regjeringskontorene får den nå bredere innpass også i landets offentlige skolesystem.

De nylige endringene i hvordan historien fremstilles i skolen føyer seg dermed inn i en større sammenheng hvor målet er å utstyre «det nye India» med den historien det trenger for å kunne realisere Modis politiske visjoner. Denne omskrivningen er nødvendig for å legitimere den pågående annengjøringen av landets religiøse minoriteter, især muslimene og de kristne, som dermed frarøves sine positive historiske bidrag til landets utvikling. Historieomskrivingen fremstår også som nødvendig for å dempe vedvarende og dype motsetninger innad i hindusamfunnet, det være seg knyttet til kaste eller til regionale religiøse, kulturelle og sosiale forskjeller.

Denne artikkelen er skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis ved Sosialantropplogisk intstitutt (UiO), og av Guro W. Samuelsen, postdoktor ved MF vitenskapelig høgskole.