SPALTE OM INDIA: Kenneth Bo Nielsen, Jostein Jakobsen og Guro W. Samuelsen skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.
Rahul Gandhis 3500 kilometer lange «marsj for å forene India» har gjort inntrykk på den nasjonale politiske bevisstheten i landet, og bidratt til å rehabilitere Rahul Gandhi som politiker, som vi skrev om i Transit magasin for noen uker siden. Siden da har marsjen fortsatt ufortrødent gjennom delstatene Punjab, Himachal Pradesh og – siden 19. januar – Kashmir, hvor den ble avsluttet den 30. januar. Folk har fortsatt å strømme til, og marsjen har fått mye positiv oppmerksomhet de siste ukene.
At man valgte Kashmir som sluttpunkt var ikke tilfeldig. Det er Indias nordligste område, og slik sett et naturlig endemål når man vandrer fra sør til nord. I tillegg har Gandhi-familien dype røtter i området. Men ikke minst er Kashmir, hvor flertallet av befolkningen også på den indiske siden av den omstridte grensen er muslimer, et konfliktrammet område som lenge har vært preget av uro, vold, og statlig undertrykking.
De senere år har den sittende BJP-regjeringen strammet grepet ytterligere gjennom å undergrave Kashmirs politiske autonomi, flytte mer av den politiske makten til Delhi, og etablere strengere politikontroll. I sterk kontrast til BJPs stadig mer undertrykkende politikk i området, ankom Gandhi hovedstaden Srinagar til fots og med et budskap om fred og forsoning.
Valget av dato for avslutning av den lange marsjen var heller ingen tilfeldighet. Mandag 30. januar var det nemlig 75 år siden landsfaderen Mahatma Gandhi ble skutt av hindunasjonalisten Nathuram Godse – en mann som stadig oftere hylles som en patriot i enkelte hindunasjonalistiske kretser.
Tross en vellykket mediestrategi med tydelig symbolikk blir den store lakmustesten for yatraen i hvilken grad den kan omsettes til reell politisk kapital. Marsjen har vist at Kongresspartiet tross alle sine mangler og interne kriser fortsatt er et levende parti som kan mobilisere folk, og som ikke er helt uten talentfullt lederskap. De håper selvsagt at yatraen og Rahul Gandhis personlige suksess skal bidra til å posisjonere partiet som det eneste genuint nasjonale opposisjonspartiet, og dermed som et naturlig samlingspunkt for alle partier som er i opposisjon til Modi og BJP.
Dette var også det dårlig skjulte budskapet i et brev som Kongresspartiets president Mallikarjun Kharge sendte til lederne av 21 forskjellige opposisjonspartier tidligere i januar. Her beskrev han yatraens suksess så langt og forklarte hvordan den hadde satt fokus på de utfordringer som landet nå står overfor: inflasjon, sosial og politisk splittelse, arbeidsledighet, svekkede demokratiske institusjoner, og truslene fra Kina. Som alternativ til dette tilbød yatraen et budskap om forsoning og fred, frihet, likhet, og brorskap. Kharges brev inneholdt også en invitasjon til å delta på avslutningsdagen i Srinagar, men det var ikke mange som svarte positivt på denne.
Mens alle opposisjonspartier på pragmatisk vis anerkjenner nødvendigheten av å stå sammen, er det langt ifra alle som er interessert i å la Kongresspartiet iføre seg den opposisjonelle ledertrøyen. Dette gjelder for eksempel to viktige opposisjonspartier i delstaten Bihar, JD(U) og RJD. Lederen av JD(U) Nitish Kumar – som gjennom flere år har sett seg selv som en mulig kommende statsminister – har for eksempel omtalt yatraen som «Kongresspartiets arrangement» og deres «interne anliggende». Også RJDs ledelse har holdt avstand til yatraen, og ingen av partiene var representert ved avslutningsseremonien.
Like avvisende har lederne for to viktige opposisjonspartier i Indias politisk viktigste delstat, Uttar Pradesh, vært. Og det samme gjelder for landets tredje største opposisjonsparti TMC, som konsekvent har valgt å ignorere hele greia. Alt i alt har yatraen altså ikke bidratt til å skaffe Rahul Gandhi mange nye politiske venner. Det er kun tre partier som har sluttet helhjertet opp om marsjen som ikke allerede inngikk i en politisk allianse med Kongresspartiet: to partier fra Kashmir samt et oppslutningsmessig ubetydelig parti fra Tamil Nadu. Ved avslutningsseremonien i Srinagar var derfor kun fire opposisjonspartier representert ved sin øverste leder – og dette inkluderer Kongresspartiet selv!
Rahul Gandhi har fortsatt et stykke å gå før han kan anses som en likeverdig utfordrer til Narendra Modi. Dette har blant annet journalisten Arunabh Saikia skildret nylig. I slutten av januar i år dro han tilbake til noen av de områdene i det nordlige India som marsjen hadde besøkt i desember. Her husket folk fortsatt yatraen, og snakket begeistret om sine møter med Rahul Gandhi. Mange av dem hadde selv gått et stykke av veien i hans selskap. De husket også at Gandhi hadde snakket om inflasjonen, og hvordan de rike ble rikere og de fattige fattigere under Modi, et budskap som var populært fordi det resonnerte med realitetene lokalt.
Flere uttrykte at de nå anså Rahul Gandhi for å være «en mektig mann» – det kunne man se på måten han gikk på og på de store folkemassene han tiltrakk seg, sa de. «Nest etter Modi er det ingen tvil om at Rahul Gandhi er den største politiske lederen i dette landet», konkluderte en av de lokale. Men nøkkelordet er nettopp «etter», for mens Gandhis status har økt, har Modis ikke falt tilsvarende. De fleste anså fortsatt Modi for å være en mektigere og sterkere leder, en stålsatt politiker som har vist gjennom snart ti år at han tør å ta tøffe beslutninger og sette handling bak ord. Med mindre dette endrer seg frem mot 2024 vil Gandhi fortsatt få det vanskelig, for Modi er en sann mester i å føre en personfokusert valgkamp.
Etter yatraen er det mye som tyder på at opposisjonen vil forbli fragmentert og dermed hjelpeløs i konkurransen mot BJPs enorme og velfinansierte valgapparat ved neste nasjonalvalg i 2024. Men tid er en viktig uavhengig faktor i dette regnestykket. Det kan hende at tiden enda ikke er helt moden for lederne av de andre partiene i opposisjonen til å omfavne Kongresspartiet. Ettersom valget i 2024 nærmer seg er det imidlertid to ting som sannsynligvis vil tre tydeligere frem for dem: For det første, at Kongresspartiet ikke vil lykkes med å stille opp mot BJP på egen hånd. For det andre, at det er nettopp BJP som per dags dato utgjør den største trusselen mot deres egen eksistens.
Når valgkampen spisser seg til og disse realitetene melder seg, er det derfor sannsynlig at flere av dem allikevel vil rekke en hånd ut til Rahul Gandhi. Hans nye og troverdige fremtoning som leder og fokuset på forbrødring og samhold mot BJPs splittelse som har blitt etablert gjennom yatraen vil å så fall fremstå som en god investering.
Denne artikkelen er skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo, og av Guro W. Samuelsen, postdoktor ved MF vitenskapelig høgskole.
