Statsminister Narendra Modi på festival i Kohima i Nagaland (2014). Foto: Wikimedia / Prime Minister's Office / GODL India

SPALTE OM INDIA: Kenneth Bo Nielsen, Jostein Jakobsen og Guro W. Samuelsen skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.

I begynnelsen av mars ble stemmene talt etter valgene i delstatene Tripura, Meghalaya og Nagaland. Dette er etter indiske forhold små delstater med mellom to og fire millioner innbyggere. Det lave befolkningstallet betyr at de har minimal innflytelse på det store politiske bildet. Ved nasjonalvalg sender disse tre delstatene til sammen bare fem representanter til det nasjonale parlament i Delhi, noe som utgjør under én prosent av parlamentet.

Den store oppmerksomheten disse valgene har vært gjenstand for handler derfor om at de kan gi noen tentative svar på aktuelle politiske spørsmål: Kan Narendra Modi fortsatt føre BJP mot nye politiske triumfer etter nesten 10 år som statsminister, eller er det slitasje å spore? Og kan Kongresspartiet lykkes med å omsette sin suksessfulle Bharat Jodo Yatra til stemmer ved valgurnene? 

Fordel BJP

Ved første øyekast kunne valgresultatet se noe blandet ut for statsminister Modi og BJP. I Tripura fikk de nesten 40% av stemmene og vant 32 av 60 plasser i delstatsparlamentet. Dette gav BJP flertall alene og er en stor valgseier. I Nagaland fikk BJP ca. 18% av stemmene og 12 av 60 plasser, mens de i Meghalaya måtte nøye seg med bare 9% av stemmene og 2 av 59 plasser i parlamentet.

Dette fremstår langt mindre imponerende, men BJP har likevel feiret alle tre valgresultatene som en seier. For i både Nagaland og Meghalaya inngår BJP som «juniorpartner» i den vinnende politiske alliansen. I førstnevnte sammen med Nationalist Democratic Progressive Party og i sistnevnte med National People’s Party. I motsetning til BJP som har en politisk tilstedeværelse over hele landet så er disse partiene to av Indias mange regionale politiske partier, som finnes i bare en eller to delstater. 

Samlet sett er det altså snakk om en «win-win-win» for BJP i nordøst, som The Indian Express skrev da resultatet ble kjent. For Kongresspartiet var resultatet derimot skuffende. Av de 179 parlamentsplassene som var på valg vant Kongressen bare åtte, og vi må konstatere at Bharat Jodo Yatra ikke utgjorde noen forskjell i denne delen av landet. Partiets president Mallikarjun Kharge kommenterte at valgresultatene er del av en trend hvor delstatene følger sentralregjeringen, underforstått at folk i økende grad stemmer BJP fordi de ikke vil velge en delstatsregjering som er på kant med sentrale myndigheter. Dette er nok en del av bildet, men forklarer allikevel ikke hvorfor Kongresspartiet ikke maktet å gjøre et bedre valg vis-à-vis de regionale partiene.

På sin side har statsminister Modi uttalt at den måten valgene ble gjennomført på viser at det er stor folkelig oppslutning om de demokratiske institusjonene i landet. Dette må leses som et direkte tilsvar til den voksende kritikken, også globalt, av at India blir stadig mer autokratisk og mindre fritt. Modi pekte også på at interessen for disse valgene i resten av India viser at de nordøstlige delstatene «hverken er langt fra Delhi eller fra hjertet (dil)», som han formulerte det. I dette utsagnet ligger en kritikk av det man i indisk politisk sjargong kaller «den stemoderlige behandlingen» den nordøstlige regionen historisk sett har fått av tidligere (Kongress)-regjeringer i New Delhi.

Sett på som en kulturell og økonomisk bakevje har den generelle utviklingen i regionen fått minimalt med positiv oppmerksomhet fra sentrale myndigheter. Snarere har forholdet mellom de nordøstlige delstatene og sentralmakten i Delhi historisk sett vært notorisk konfliktfylt og antagonistisk.

Siden 1958 har store deler av regionen vært underlagt Armed Forces (Special Powers) Act, en lov som gir det indiske forsvaret utvidede fullmakter for å «bevare lov og orden» i såkalte «disturbed areas». Loven har medført at Indias nordøst har vært voldsomt militarisert i mange tiår, noe som har skapt en permanent unntakstilstand. Denne tilstanden har blitt skarpt kritisert av internasjonale organisasjoner som FN og Amnesty International, blant annet på grunn av en rekke alvorlige menneskerettighetsbrudd. Med kommentaren om at nordøst har en særlig plass i hans hjerte forsøker Modi å signalisere at BJP ønsker å forbedre denne trøblete relasjonen. Spørsmålet som da gjenstår er hvilke premisser den nye relasjonen skal bygges på.

«Den mongolske utkant»?

Før vi besvarer dette må vi se litt nærmere på de «syv søstre», delstatene som ligger som en øy mellom Bangladesh, Myanmar og Kina, forbundet med resten av det indiske subkontinentet bare gjennom en smal korridor. Dette området er på mange måter vesensforskjellig fra resten av landet, og disse forskjellene har ofte hatt politiske implikasjoner.

De syv delstatene i nordøstlige India er forbundet med resten av fastlandet med en smal korridor. Kart: Wikimedia / Renzut / CC BY-SA 4.0

Den britiske administrator og politiker Sir Olaf Caroe (barnebarn av danske Anders Kruuse Carøe fra Horsens) brukte i 1940 begrepet «den mongolske utkant» om området. Slik ville han poengtere, i tråd med datidens rase-kategorier, at forskjellen mellom nordøst og resten av India ikke bare var stor, men grunnleggende. I dag klarer vi oss uten slike rasialiserte kategorier, men anerkjenner likevel at hva etnisitet, kultur, språk og religion angår, så skiller områdene i nordøst seg ut. Kulturelt og lingvistisk er området et av de mest mangfoldige i verden.

Mens indo-ariske (f. eks. hindi, bengali, marathi) og dravidiske (f. eks. tamil, telugu, kannada) språk dominerer i resten av India, finner vi i nordøst språk fra hele fem språkfamilier, inkludert tibeto-burmansk, austro-asiatisk, og tai-kadai. I India som helhet regnes bare rundt 8,5% av befolkningen som adivasier eller urfolk, men i fire av de syv nordøstlige delstatene er mer enn to tredjedeler av innbyggerne adivasier. Det betyr også at mens kaste er en dominerende sosial og politisk kategori i store deler av India, er det etnisitet og stammetilhørighet som gjelder i nordøst. På landsplan er bare 2,5% av inderne kristne, men i for eksempel Nagaland, Meghalaya og Mizoram er tallet tre av fire.

Slik kunne vi fortsatt, men poenget er at den hindunasjonalistiske ideologien som BJP representerer av åpenbare grunner har hatt vanskelig for å finne fotfeste i nordøst. Her er hinduismen ikke den dominerende religionen, få innbyggere har hindi som førstespråk, BJPs grunnleggende høykasteidealer står svakt, etnisk og regional identitet er ofte viktigere enn nasjonal tilhørighet, og mange ser av tungtveiende historiske grunner med stor skepsis på slike sentraliserende og homogeniserende politiske og kulturelle tendenser som BJP representerer. 

BJPs sterke politiske stilling i Indias nordøst er da også av nyere dato. For bare ti år siden fikk BJP mindre enn to prosent av stemmene i de tre delstatene som nettopp har stemt, og helt frem til 2018 spilte partiet bare en marginal rolle i regionen. Politikken var i stedet dominert av en rekke partier med sterk lokal forankring som representerte ulike etniske grupper eller fraksjoner. Blant de såkalt «nasjonale partiene» hadde bare Kongresspartiet og i noen grad Det marxistiske kommunistparti en betydelig tilstedeværelse. BJP var det stort sett ingen som stemte på.

Narendra Modi besøker delstaten Meghalaya (2016). Foto: Wikimedia / Prime Minister’s Office / GODL-India

BJPs «stor-indiske eksperiment»

Likevel viser de nylige valgresultatene at BJP nå – på tross av alle disse faktorene – er i ferd med å etablere seg som en maktfaktor i regionen. Dette er langt på vei et resultat av det antropologen Arkotong Longkumer har kalt «det stor-indiske eksperiment» som BJP og mange andre organisasjoner i den hindunasjonalistiske storfamilien gjennom mange år har utført i nordøst.

BJP ser på områdene i nordøst som en naturlig del av den indiske nasjonen – historisk, kulturelt, politisk og religiøst. Dette budskapet har de søkt å fremme gjennom mange år, blant annet gjennom å vise til historiske og mytologiske forbindelser mellom nordøst og «resten av India», og ved å fremheve fellestrekk mellom de mange lokale urfolksreligionene i nordøst og mer «mainstream» hinduistisk filosofi og praksis.

Misjonen har altså vært både politisk, religiøs og pedagogisk, og har som siktemål å få folk i nordøst til å tenke på seg selv først og fremst som indere. Men man har også jobbet institusjonelt via mangfoldige former for sosialt arbeid, slik som drift av skoler og andre organisasjoner som tilbyr utdanning, opplæring, og fritidsaktiviteter.

Ikke minst har de hindunasjonalistiske fotsoldatene i nordøst forsøkt å tilpasse seg lokale skikker for å bli sosialt akseptert og tatt på alvor. De både spiser kjøtt og drikker alkohol, også offentlig – stikk i strid med de tradisjonelle høykasteverdiene som denne bevegelsen ellers bekjenner seg til. Dette gjelder også BJPs partileder i Meghalaya, som under valgkampen erklærte at han selv spiser oksekjøtt. Han forsvarte dette som en del av livsstilen i Meghalaya og forsikret lokale velgere om at hans parti – som har kriminalisert slakt av kyr i mange andre deler av India – ikke hadde noen planer om å endre på dette.

Realpolitikk

Mens BJPs «stor-indiske eksperiment» altså har resultert i større velgertilstrømming, har partiets mer pragmatiske og realpolitiske evne til å inngå i vinnende valgallianser også vært viktig. Og her har nok det faktum at BJP sitter ved makten i Delhi vært helt avgjørende.

Økonomien i nordøst er nemlig langt på vei avhengig av økonomiske overføringer fra sentralregjeringen. Derfor har skiftende regjeringer i de nordøstlige delstatene ofte søkt å opprettholde en rimelig fungerende relasjon til sentralregjeringen – på tross av de mange konfliktene som ellers måtte finnes.

For sterke regionale partier som Nationalist Democratic Progressive Party og National People’s Party er BJP en attraktiv samarbeidspartner både fordi de har makten på nasjonalt nivå og fordi de er klare favoritter til å vinne neste nasjonalvalg i 2024. Den favorittrollen har de tre valgene i nordøst ikke rokket det minste ved.

Denne artikkelen er skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis ved Sosialantropplogisk intstitutt (UiO), og av Guro W. Samuelsen, postdoktor ved MF vitenskapelig høgskole.