Kvinners frihet
Hvor er den stemme, jeg en gang hadde.
Hvor er de farger, som ga meg min prakt.
Hvor er det liv, som jeg en gang levde.
Tvunget til taushet, av ondskapens makt.
I hjemmet jeg bodde, som ga meg min frihet.
Ble kvalt til sin død, av avmaktens hånd.
Foraktet og hatet, av fiendens horder.
Hvor stemmen ble kneblet, av tyrannens bånd.
Igjen kom et hat, fra et sørgende hjerte.
En smerte som ikke vil slippe sitt grep.
En kniv som har skåret seg ned i mitt indre.
En frihet som hindres, av dødsstraffens rep.
Jeg er jo en kvinne, og ikke en slave.
Jeg velger min vei, og hvor jeg vil gå.
De kom for mitt liv, de kom for min vilje.
Den ondskap vil tape, og mitt hat den skal få.
Jeg er jo en kriger, den iranske heltinne.
Så vakker og sterk, som beskytter sitt hjem.
Jeg vil ikke knuses, ei bli til en slave.
I hjertet der banker, det mot som vil frem.
Iran er mitt hjem, som ble tatt av en onde.
Et hjem for min søster, et hjem for min bror.
Sammen vi kjemper, forent mot den skygge.
Et land hvor vår fremtid og kjærlighet bor.
Igjen skal vi vokse, til de vakreste roser.
Mitt kjære Iran, la våre kvinner bli fri.
Som de vakreste blomster, i de persiske hager.
Skal vår frihet få skinne og sin kjærlighet gi.
Dette diktet er skrevet av Arne Kristoffer Lerhol Stendebakken, musiker og kunstner. Bosted: Leira i Valdres. Følg Stendebakken på Instagram.
