Frontrunner CMS
Frontrunner CMS

Migrantkvinner i Ghana: Uformelle bosetninger forsterker ekskludering

KRONIKK: I Ghana har konsentrasjonen av ressurser i byene ført til økt fattigdom på landsbygda. Det har resultert i at folk migrerer til urbane sentra.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

(KUMASI, GHANA) En del nyere forskning har sett på årsakene til at folk flytter fra særlig den nordlige Ghana til den sørlige. De peker på manglende arbeidsplasser, flukt fra tradisjoner som tidlige barne-ekteskap, lavt utdanningsnivå, og miljø- og klima-skapte faktorer.

Imidlertid fører økt tilflytting til byene uten tilsvarende økning i antall boliger, til mangel og høye bokostnader. Som resultat av dette kan migranter uten kapital ikke kjøpe ordentlige boliger. De ender opp med å bo i trehytter og andre utilstrekkelige strukturer. Slike hus har ikke grunnleggende fasiliteter som rent vann og sanitær, eller elektrisitet og ordentlige systemer for avfallshåndtering. 

Studier har vist at usikre boligforhold har større innvirkning på kvinnelige migranter enn på mannlige. Det skyldes at migrasjonen nylig har tatt en annen form der kvinner er mer uavhengige. De er ikke lenger passive følgere av sine mannlige motparter. Likevel møter kvinner flere utfordringer når de skal skaffe seg et hjem etter ankomst i byen. 

Forskning har prøvd å forstå migrantkvinners boligutfordringer, men få har gått i detalj om hvordan identitetsfaktorer som kjønn, alder, etnisitet og status påvirker deres situasjon. 

Hovedmålet med min masteravhandling har vært å utforske migrantkvinners boligpraksis. Den undersøker hvordan deres sosiale situasjon påvirker tilgangen til bolig og hvordan den får konsekvenser for følelse av tilhørighet og generell velvære. Til slutt ser jeg på hvordan de utøver sine rettigheter som byborgere ved å fremme behovene de har for bolig.

Jeg ønsket å utforske erfaringene til migrantkvinnerer som bor i bydelen Afful Nkwanta i Kumasi. Intervjuer og observasjoner ble gjennomført i løpet av en måned i november 2022.

På dette bildet ser vi intervjuet med en av migrantkvinnene. Foto: Innsendt fra Jacqueline Banahene

Funnene indikerte at kvinnene hadde ulike tilnærminger og mål for migrasjonen. Noen av grunnene omfattet arbeid, utdanning og ønsket om et bedre liv. Etter ankomst i byen stolte migrantene på sine sosiale nettverk som familieforbindelser, venner og religion for å få tilgang til boliger. 

De som ikke hadde slike forbindelser måtte vanligvis sove på nakne gulv på markedsplasser til de hadde spart nok til å leie et rimelig sted. Eller ty til kollektiver for å redusere leiekostnadene. Rike migranter som hadde råd til å leie oppga at de fleste av boligene de bodde i var eid av private enkeltpersoner.  Andre uttalte at de ikke hadde direkte kontakt med eierne da kommunikasjonen ble ført av ektemennene deres.

Når det gjaldt tilgang til fasiliteter som toaletter, bad, elektrisitet, ordentlig avfallshåndtering og rent vann, indikerte respondentene at de måtte betale ekstra for å få tilgang til slike tjenester. Det skjedde fra private, kommersielle leverandører.. 

Men rike migranter som hadde råd til fasiliteter som vann og elektrisitet utnyttet ofte fattige migrantkvinner for å maksimere profitt. De forklarte imidlertid at prosessen for å få tilgang til disse fasilitetene var streng, kostbar og tidkrevende. Fordi de fleste av respondentene manglet sanitære fasiliteter som bad og toaletter i hjemmene sine, måtte de ty til bruk av offentlige toaletter som krevde betaling. 

Bildet nedenfor viser et offentlig bad i Afful Nkwanta.

Disse utfordringene påvirket migrantene og ga dem en følelse av å være stigmatisert og diskriminert basert på etnisitet, kjønn, klasse, sikkerhet og helse. Noen av respondentene forklarte hvordan noen utleiere nektet framleie til dem på grunn av etnisk bakgrunn, Derfor foretrakk de å bo i slummen blant sitt eget folk selv om de hadde råd til bedre bolig.

Fordi familiene og jobbene deres var etablert i området forklarte migrantene at de ønsket å bosette seg der permanent. Sterk tilhørighet til bostedet var skapt.

Når det gjelder kjønn-, klasse- og boligindikatorene uttalte migrantene som ble intervjuet at de ikke ble inkludert i beslutningsprosesser.

Årsaken var at tradisjonene og skikkene ikke tillot at kvinner deltar i diskusjoner i lokalmyndighetenes komiteer og utvalg. Komitelederne, som ble intervjuet, vektla at det hadde sammenheng med områdets patriarkalske natur. På grunn av dette forklarte kvinnene at når de hadde utfordringer, rapporterte de til sivilsamfunnsledere som deretter formidlet videre til rette myndighetspersoner. Likevel uttrykte migrant -kvinnene følelsen av å bli forsømt av myndighetene når det gjaldt boligbehov.. Det eksisterte også en konstant frykt for å bli kastet ut fra boligene de hadde skaffet seg..  

Boligutfordringene til migrantkvinnene som jeg intervjuet ble påvirket av deres «intersectionality» (hvordan sosiale kategorier kan samvirke og påvirke liv- og levevilkår).  Denne blir synlig i overlappende kategorier av kjønn, etnisitet, klasse og status som migrant. 

Funnene mine indikerte nettopp at de ulike sosio-demografiske bakgrunnene til migrantene hadde stor innvirkning på tilgangen til bolig. Statusen hadde i stor grad  også sammenheng med  lengden på oppholdet., Migrantenes oppfatning av tilhørighet dreide seg om både den fysiske settingen, som var nabolaget, og selve bostedet deres. Samt den emosjonelle settingen som involverer familiære forbindelser, sikkerhet, stigmatisering og diskriminering. 

Til tross for dårlige boligforhold hadde migranter med familier og lang botid i samfunnet opplevd en form for tilknytning til området. Men inkluderingen i området av migrantkvinner i beslutningsprosesser om boliger viste seg relativ lav.

Migrantenes status som innflyttere i uformelle bosetninger forsterker deres ekskludering. Den påvirker ikke bare tilgangen til boliger, men også generell velvære og følelse av tilhørighet. Det begrenser også muligheter til å fremme egne behov og kreve de rettighetene til byen som de har som borgere. Jeg anbefaler at beslutningstakere benytter en nedenfra og opp-tilnærming i stedet for en ovenfra og ned-tilnærming i byplanlegging, inkludert boligplanlegging.

Det er også behov for en mer kjønnsspesifikk politikk som tar hensyn til behovene kvinner i uformelle bosetninger har. Samt de ulike utfordringene kvinnene møter på grunn av interseksjonalitet, altså hvordan sosiale kategorier som for eksempel kjønn, etnisitet, religion, sosial klasse og funksjonsevne påvirker levekår.

Ettersom samfunnsstrukturer påvirker kvinnenes mulighet til å delta i beslutningsprosesser, må en nedenfra og opp-tilnærming til planlegging også utfordre måten migrantkvinner for tiden er representert i ledelsen av samfunnet. Mer forskning er nødvendig for å se på hvordan dette kan gjøres. 

Samtidig som en ser på hvordan tilgang til ordentlig bolig i praksis kan gjøres lettere for migrantkvinner som leier i uformelle bosetninger. Ikke bare i de største hovedstedene, men også i mindre byer.

Jacqueline Banahene
+ artikler

Masterstudent i globalisering og bærekraftig utvikling, ved NTNU

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT