SPALTE OM INDIA: Denne teksten er skrevet av Jostein Jakobsen og Kenneth Bo Nielsen, forskere ved Universitetet i Oslo, som skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.
Indiske soldater skjøt og drepte 13 personer i den indiske delstaten Nagaland lørdag 4. desember. Hendelsen fant sted i distriktet Mon mot grensen mellom India og Myanmar. Først ble minst seks personer drept da indiske soldater løsnet ild mot en lastebil som fraktet kullgruvearbeidere. I følge sikkerhetsstyrkene ble gruvearbeiderne forvekslet med «militanter». Seinere samme dag ble syv personer drept i konfrontasjon med sikkerhetsstyrker, og ytterligere to døde av skadene sine dagen etter. Dette førte umiddelbart til større protester i området. Sikkerhetsstyrker skjøt mot demonstrantene og drepte nok en person. En soldat ble også drept i opptøyene.
Nordøst-India har ofte vært et glemt område i oversikter over indisk kultur, geografi, religion og politikk. Nyheter fra området er likeledes sjeldne – men når det først er noe nytt fra Nordøst-India, er det sjeldent godt nytt: væpnet konflikt og vold har preget mye av dekning av dette området i flere tiår.
Delstaten Nagaland inngår i den geografiske og administrative regionen «Nordøst-India» som på mange måter skiller seg fra det man ofte, noe kontraintuitivt, kaller «fastlands-India». Regionen består av åtte forholdsvis (etter indiske standarder) små delstater: foruten Nagaland dreier det seg om Arunachal Pradesh, Assam, Manipur, Meghalaya, Mizoram, Tripura og Sikkim. Regionen grenser til flere land inkludert Myanmar, Bangladesh og Kina, og kjennetegnes ved en stor etnisk diversitet – etter noen oversikter er det over 200 distinkte etniske grupper i området.
Nagaland er hjem til nagafolket, en samlebetegnelse for en rekke etniske grupper i et større område som inkluderer deler av flere av de andre nordøstlige delstatene og dessuten områder i Myanmar. Den distinkte etnisiteten i regionen gjør også at befolkningen ofte omtales som «annerledes» resten av landet blant indere flest. Dette har ofte tydelige islett av diskriminering og rasisme: folk fra Nordøst-India kan få nedsettende kallenavn, som «kinesere», slengt etter seg; andre ganger brukes uttrykk med røtter i kolonitidens stereotypiske fremstillinger av regionens befolkning som «hundespisere» eller «hodejegere».
Konflikter mellom lokale «militante» grupperinger – som ofte representerer nettopp etniske grupper – og indiske sikkerhetsstyrker er en gjenganger i Nordøst-India. I 1946, under den indiske frigjøringskampen, dannet nagaer organisasjonen Naga National Council (NNC) ledet av den innflytelsesrike politikeren Angami Zapu Phizo. NNC krevde en autonom region for nagafolket, og erklærte seg sågar en uavhengig nasjon dagen før India frigjorde seg fra britisk styre. Slik sett utgjør konflikten i Nagaland sammen med konflikten i Kashmir Indias to lengstvarende interne konflikter. Men i motsetning til den internasjonalt kjente Kashmirkonflikten, får situasjonen i Nagaland liten opmerksomhet.
Nagaenes ønske om autonomi ble møtt med mostand av landets postkoloniale politiske lederskap inkludert statsminister Jawaharlal Nehru. Frykten for en omfattende «balkanisering» av India var uttalt blant det nasjonale politiske lederskap på den tiden, og alle forsøk på «separatisme» ble møtt med liten toleranse. Tidlig på 50-tallet gikk NNC da inn for løsrivelse fra India og tok til våpen. En blodig konflikt fulgte, det såkalte «Naga-opprøret», som ble knust i 1956 av den indiske hæren.
I løpet av denne konflikten på 1950-tallet militariserte det indiske militæret Nagaland, inkludert ved å stasjonere et stort antall paramilitære styrker («Assam Rifles» blant annet) og bevæpnet politi, fundert i unntakstilstandslover. I årene etterpå, skriver sosiologen Nandini Sundar, brant det indiske militæret ned kanskje så mange som flere hundre landsbyer i Nagaland og internerte beboerne i leirer bevoktet av militæret. Unntakslover gir særlig omfattende fullmakter til statlige tropper – og gjør det mulig for sikkerhetsstyrker å skyte eller arrestere ved den minste mistanke om opprørsk aktivitet, eller å ødelegge infrastruktur som kan huse «fiendtlige» grupper i områder som kalles «forstyrrede» («disturbed»). I prinsippet omgjøres sivilbefolkningen til en potensielt truende «fiende» gjennom slik lovgivning og muliggjør omfattende menneskerettighetsbrudd inkludert utenomrettslige henrettelser.
Unntakslover, gjennomgripende militarisering av samfunnet og statlig vold fikk aldri «løst» konflikten i Nagaland. Den militante nagabevegelsen fortsatte, selv om man kom fram til kompromisser gjennom opprettelsen av Nagaland-delstaten i 1963 og en senere fredserklæring mellom NNC og indiske sentralmyndigheter. For deler av den militante bevegelsen motsatte seg slike diplomatiske løsninger og dannet National Socialist Council of Nagaland (navnelikheten med tyske nazister er bare tilsynelatende), en gruppering som siden har splittet opp i motstridende fraksjoner – hvor noen fraksjoner også står i væpnet konflikt seg imellom. Selv om det siden 1997 har vært våpenhvile og tidvis samtaler med sentralmyndighetene, har stridigheter blusset opp fra tid til annen. Det var nettopp «militante» individer tilhørende en av disse fraksjonene som indiske sikkerhetsstyrker hevdet å jakte da de løsnet ild mot gruvearbeidere i Nagaland for få dager siden.
Særlig problematisk har vært den notoriske unntaksloven Armed Forces Special Powers Act (AFSPA), som har blitt iverksatt ikke bare i Nagaland, men i flere andre delstater i Nordøst-India så vel som Jammu & Kashmir. AFSPA har nå vært gjenstand for massiv kritikk fra sivilsamfunns- og menneskerettighetsorganisasjoner i India over flere tiår. Mest oppmerksomhet internasjonalt har kanskje Irom Shamila fra Manipur fått for sin 16-årige sultestreik mot nettopp denne loven. I kjølvannet av den seneste episoden med nedskytning av 13 uskyldige sivile – som militæret umiddelbart bare omtalte som «et tilfelle av feilidentifisering» (a case of mistaken identity) – har også politikere i den nordøstlige regionen tatt til orde for å avskaffe den forhatte AFSPA en gang for alle.
Den nylige uroen i Nagaland har skapt problemer for Narendra Modi og BJP. Fordi Nordøst-India både etnisk, kulturelt og religiøst er meget forskjellig fra resten av nord- og sentral-India, har den hindunasjonalismen som BJP representerer historisk sett hatt liten appell i Nordøst. Siden 2016 har BJP imidlertid gjort store fremstøt i Nordøst, og er i skrivende stund faktisk med i delstatsregjeringene i alle 8 delstater i regionen. Modis innenriksminister Amit Shah har offisielt beklaget hendelsen, men har samtidig hevdet i en tale i parlamentet at skyteepisoden oppstod fordi føreren av lastebilen nektet å adlyde soldatenes ordre om å stoppe, og i stedet prøvde å stikke av. Dermed motsa Amit Shah øyenvitneskildringer fra åstedet, som hevder at det var militæret som uprovosert åpnet ild, og at soldaterne deretter skulle ha avkledt likene og forsøkt å iføre dem kaki-fargede klær i stedet. Lokale militante grupper bruker ofte kakifarger i sine kamuflasjeklær, og ved å skifte klær på de drepte skulle altså militæret få det til å se ut som om at gruvearbeiderne faktisk var terrorister.
Drapene på uskyldige sivile – såvel som Shahs tale som flere tolket som en bortforklaring av militærets voldshandlinger – har vakt sterke reaksjoner i Nagaland, også blant det lokale BJP-lederskapet. En sentral lokal BJP-leder kalte det for «en krigsforbrytelse i fredstid, en henrettelse og et folkemord». At situasjonen i Nagaland omtales av det sittende regjeringspartiet med slike ord, er ikke vanlig. Men som lokalbefolkningen kanskje ville innvende, er ikke «fredstid» særlig dekkende for å beskrive den militariserte virkeligheten man lever i, både i Nagaland og større deler av Nordøst-India.
