For hvem dør demokratiet?

Denne teksten er skrevet av Larissa Avelar. Hun er styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge.

Etter over to tiår under et blodig diktatur, fikk Brasil ny grunnlov i 1988. I seremonien der grunnloven ble vedtatt, var ordene til Ulysses Guimarães, lederen i Grunnlovsforsamlingen, tydelige: «vi hater diktaturet og vi mener at det er motbydelig», og pekte på at landet framover ville gå i en ny retning. Ikke mer autoritarisme, ikke mer diktatur. Tretti år senere ble en diktatur-nostalgisk militærmann, med et åpent antidemokratisk prosjekt, valgt inn som president.

Hvordan dette skjedde er spørsmålet samfunnsgeograf og Brasil-kjenner Torkjell Leira prøver å finne svaret på i sin nye bok «Kunsten å drepe et demokrati. Historien om Bolsonaros Brasil». Vi blir bedre kjent med Brasils president Jair Messias Bolsonaro, og de merkelige omstendighetene som gjorde at han vant presidentvalget i 2018. Til tross for god research, med bruk av varierte kilder og grundig kunnskap om det brasilianske samfunnet, er den politiske analysen i boken ikke dyp nok på grunn av mangelen på et bredere historisk og sosialt perspektiv.   

Leira tar oss tilbake til starten på diktaturet på 1960-tallet, da tenåringen Bolsonaro først blir interessert i militærlivet. Forfatteren bruker biografien om Bolsonaro som utgangspunkt til å presentere andre aspekter om Brasil. For eksempel tar Leira opp den strukturelle rasismen som det brasilianske samfunnet ble bygget på. Den rasismen rammer hardt svarte og urfolk og fremdeles i dag utgjør de det fattigste segmentet i det brasilianske samfunnet. Bolsonaros rasistiske ytringer har vært en grunn til at mange stemte på ham, dermed er det et sentralt og viktig tema Leira tar med i bokas første del.

Fra diktatur til demokrati

Forfatteren er mindre vellykket når han prøver å forklare overgangen til demokratiet i Brasil. Her forenkler Leira prosessen, og går dermed glipp av de autoritære holdningene og autoritære trekkene som ble hengende fast i brasiliansk politikk og hverdagsliv – selv etter diktaturets fall. Påstanden om at «etter diktaturets fall i 1985 mistet militæret makt, prestisje og posisjoner» (s. 63), er problematisk fordi den ikke gjenspeiler hva som skjedde. 

Militæret mistet noe makt og posisjon, men flere militære ble sittende i regjering. Militærvesenet fikk også status som departement fra 1988 til 1999, kjent som «Hærens departement», og kommandanter fra hæren, luftforsvaret og marinen var statsråder. Leira påpeker riktignok at sjefene for hæren, marinen og luftforsvaret satt som ministre i alle regjeringer, det er dermed at Leira ikke oppfatter denne påstanden som motsigende til forrige påstand om at militæret mistet makt og posisjoner. Dette kunne med fordel ha blitt analysert dypere, all den tid dette hadde alvorlige konsekvenser for Brasil.

For å illustrere disse konsekvensene, kan vi diskutere det nye kuppforsøket i juli 1992. På den tiden var president Fernando Collor de Mello involvert i korrupsjonsskandaler. Mens Collor var på reise til Madrid, innkalte de militære statsrådene visepresidenten Itamar Franco og prøvde å inngå en «avtale» med ham. De lovet at de kunne hindre Collor fra å komme tilbake til landet og gjøre Franco til president.

Militærets påvirkning i det nye demokratiet

Det er også begrensende at Leira analyserer den politiske situasjonen kun på de føderale nivåene. Hadde han sett på politikken i delstater og byer, ville han oppdaget at flere av kandidatene til å bli guvernører, ordførere og byråd, brukte (og fortsetter å bruke) militærgradene sine i kampanjer: «Sersjant João for ordfører», «Løytnant José til byråd», er eksempler på dette. De benytter seg av prestisjen de militære har hatt, for igjen: de mistet noe prestisje, men ikke alt. Forfatteren selv ser ut til å anerkjenne dette når han skriver at mange, inkludert elitene, mener at det er bra å ha militærmenn tilbake til makten. Mener Leira at sympatien for den nåværende regjeringen, som i praksis er militæret, er noe nytt?

Leira skriver om de massive demonstrasjonene i 2013, men beskriver dette som at «den nye høyresida i Brasil hadde tatt over gata». Demonstranter fra høyresiden hadde med seg «en og annen plakat om ‘militær intervensjon nå!’» (s. 67) skriver Leira. Men hvis det alltid har vært en del av befolkningen som er tilhengere av militæret i politikken, hvor nytt er det da med disse plakatene? Forfatteren bruker ofte begrepet «den nye høyresiden» i boken, men forklarer ikke hva det er som er nytt ved denne bevegelsen.

Hadde Leira gått dypere inn i analysen av overgangen til demokratiet ville bildet av militæres rolle i samfunnet, og holdningene blant folket til militære, blitt en mer fullstendig og forståelig fortelling. 

Folk og demokrati

Det betyr ikke at forfatteren ikke er oppmerksom på det sosiale aspektet i Bolsonaro-fenomenet. Tvert imot, en av bokens styrker er nettopp at han intervjuer folk fra ulike bakgrunner. Forskere, politikere, generaler, aktivister, motstandere og tilhengere av Bolsonaro blir alle hørt i boken. Leira fikk til og med snakke med presidenten, noe som er verdifullt i seg selv. Frokosten forfatteren har med Bolsonaro er nesten et metalingvistisk arbeid, hvor Leira forteller hva man kan eller ikke kan spørre presidenten om. Det gir enn smak på det journalistene i Brasil har opplevd siden Bolsonaro kom til makten.

Problemet oppstår når Leira ikke kobler den sosiale analysen til den politiske analysen i boken. Han sier at Bolsonaro dreper demokratiet, men fra et sosialt og historisk perspektiv ser jeg på Bolsonaro mer som et symptom på et ungt og ikke-konsolidert demokrati, preget av autoritære trekk fra to tidligere diktaturer og andre udemokratiske regimer. Og å si at demokratiet dør, innebærer nødvendigvis å spørre: «For hvem dør demokratiet?». Leira skriver mye om hvordan Bolsonaro har gjort regjeringen mindre transparent, hvordan han har svekket ytringsfriheten og hvordan han har gitt sine venner nøkkelposisjoner. Alt dette fører til at det er vanskelig å etterforske og å stille Bolsonaro og hans familie til ansvar. Det Leira ikke skriver, er at en stor andel av den brasilianske befolkningen aldri har opplevd et demokrati.

I dokumentaren Demokrati på kanten (2019), sier en hushjelp: «I bunn og grunn er det ikke demokrati i Brasil». Utsagnet til hushjelpen viser hvordan mange i Brasil aldri har hatt sine rettigheter beskyttet. De har aldri opplevd demokrati. Leira tar hensyn til denne delen av samfunnet når han snakker om løsningen på å hindre destruktive udemokratiske krefter fra å vokse, men tilnærmingen er ikke helt tilfredsstillende.

Han spør om det er nok å snakke og å spre informasjon, om hvor viktig det er å beskytte demokratiske verdier når mange er utsatte for vold og fattigdom. Forfatteren svarer selv, og sier at ja, dette er veien for å kjempe mot autokratisering, selv om det kan virke litt naivt. Dette er skuffende. Selvfølgelig er det viktig å snakke om demokrati, men er det nok? Hvordan skal disse samtalene foregå med folk som aldri har følt at de lever i et demokrati? Autokratisering er et komplekst problem og krever like komplekse løsninger. Løsningene må ta opp i seg Brasils historiske, sosiale og økonomiske utfordringer. Det virker som om forfatteren undervurderer klassespørsmålet og dets konsekvenser for oppbygningen av et sterkt demokrati.

Internasjonalt fenomen, nasjonale aktører

Det er interessant at forfatteren setter Brasil i en større internasjonal kontekst, da andre land også opplever denne autokratiseringen. Jeg ville ønsket å høre forfatterens tolkning på hvorfor dette har skjedd. Hvorfor har det vært et problem i noen land, men ikke i andre? Er det noe disse landene har til felles? Var det et spesifikt økonomisk øyeblikk i verden som gjorde det lettere for disse kreftene å vokse? Igjen, et historisk og sosioøkonomisk blikk ville hjulpet å forstå fenomenet bedre.

En viktig del av boken er der Leira forklarer hvordan de politiske aktørene bidro til Bolsonaros seier. Leseren lærer om hvor viktig agribusiness er i Brasil, om veksten til de nye pinsevenner kirkene og deres rolle i politikken, og våpen-lobbyens støtte til Bolsonaro og hans familie. Og når det gjelder Bolsonaro-familien, så gir forfatteren et dekkende bilde når han snakker om korrupsjonsskandaler og bånd til militsene i Rio de Janeiro. 

Når det gjelder velgerne, er Leiras strategi å høre direkte fra tilhengere og motstandere av Bolsonaro, heller enn å analysere for mye av hva de sier. Jeg savner likevel en mer detaljert analyse av de som stemmer på Bolsonaro. Leira ser ut til å bruke «de som stemmer på» og «tilhengere av» Bolsonaro som det samme, men vi vet at de som stemmer på en kandidat ikke nødvendigvis er en del av kandidatens folkelige støttebase. 

Små detaljer

I boken er det noen misforståelser av fakta og tekniske detaljer som jeg synes er verdt å nevne. Det er ikke helt korrekt når forfatteren sier at militærpolitiet ikke er «som navnet skulle tilsi, en del av de væpnede styrkene» (s. 89). Både militærpolitiet og brannvesenet er reservestyrker til de væpnede styrkene. Leira påstår også at det er forbudt for homofile og lesbiske å adoptere barn (s. 131). Dette er feil. Teknisk sett har det aldri vært forbudt for LHBTQI+ å adoptere barn, siden loven ikke spesifiserer den seksuelle orienteringen til den som adopterer.

Denne rettigheten ble offisielt anerkjent i 2010 av både Den overordnet domstolen og Høyesterett. Når forfatteren snakker om byttingen av utdanningsministrene, hopper han over Carlos Alberto Decotelli. Han ble utnevnt som tredje utdanningsminister, før Milton Ribeiro. Kanskje forfatteren ikke lister Decotelli fordi han trakk seg fem dager etter at han ble annonsert som minister, og før den offisielle innsettelsen. Det ble oppdaget at Decotelli løy om sin utdanning og hadde plagiert deler av sin masteroppgave. Da ble Milton Ribeiro den offisielle tredje utdanningsminister.

«Kunsten å drepe et demokrati» er et ambisiøst prosjekt. Det forsøker å gi en oversikt over nesten fire år av en regjering, forklare hvorfor og hvordan denne regjeringen kom til makten, samt å tilby mulige løsninger til å hindre autokratiet i landet å vokse. Noen av disse oppgavene klarer forfatteren å løse, andre lykker han mindre med. Det er klart at forfatteren ikke mangler kunnskap om landet. Leira har en ganske unik bakgrunn. Han har opplevd Brasil fra ulike synspunkter: akademia, NGOer, i tillegg til å ha bodd i Brasil. Kanskje en bedre integrering av disse ulike kunnskapene og perspektivene er det som trenges i hans analyse om Bolsonaros Brasil.