3. des 22

Imran Khan har lyktes med å vekke befolkningen gjennom en tankerevolusjon

KRONIKK: Tross den utfordrende situasjonen er det mye spennende og positivt på gang i Pakistan. Her representerer Imran Khan et håp for framtida.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Det vil være årets underdrivelse å kalle den politiske situasjonen i Pakistan for ustabil og skiftende. Etter at Imran Khan og partiet Pakistan Tehrike Insaaf (PTI) ble fjernet fra makten har den koalisjonen av politiske partier som har tatt over ført landet fra den ene krisen til den neste. 

Dårlig utgangspunkt, verre resultat

Upopulær, handlingslammet og idéfattige; regjeringen har ikke maktet å levere på noe i en situasjon som blir stadig vanskeligere for den jevne pakistaner. Så skal det sies, med en koalisjon bestående av hele bredden av Pakistansk politikk, svært motstridende standpunkter på mange spørsmål og en historikk som har gått på tvers av hverandre, så var det vel ingen som trodde de skulle få til noe heller. 

Flommen som rammet Pakistan tidligere i år gjør handlingslammelsen bare enda mye tydeligere og resultatene verre for befolkningen. Den grelle tausheten fra mye av Vesten på grove overgrep fra myndigheter som bruker fascistiske metoder for å undertrykke politisk opposisjon og kritisk presse er uforståelig, og styrker bare mistanken om en utenlands innblanding i regimeskiftet.

Voksende popularitet

På motsatt side står den tidligere statsministeren Imran Khan og PTI, som går fra den ene populæritetstoppen til den neste. 

Det startet allerede dagen etter at han og hans regjering ble avsatt, noe jeg tidligere har skrevet om i Transit magasin. Siden da har Khan holdt flere enn 60 folkemøter, hver og en blant de største i landets historie. Jeg selv var tilstede i hovedstaden Islamabad da han holdt et møte der i juli, og kunne ved selvsyn se det sammensatte publikum Khan appellerer til. 

På folkemøtet var det alt fra eldre bestemødre som aldri før har vært på et politisk møte, til trendy ungdommer i moteklær og med dyre mobiltelefoner. Der var det dagarbeidere, tidligere toppbyråkrater, hele familier, og enslige kvinner og menn.

Energien, begeistringen og engasjementet er virkelig til å ta og føle på. Jeg har også vært og sett på noen møter med andre politiske partier i Pakistan, det er ikke det at Khans møter er større, men forskjellen i størrelse, begeistring og entusiasme er så stor at det ikke er sammenlignbart. 

Khan gir folk noe de ikke har hatt i lang tid; et nytt håp!

Håndfaste resultater

Hvordan forvaltes dette nye håpet? Hva lyktes Khan med i de tre og et halvt årene han satt ved makten? 

Veldig mange vil benekte at det gjorde noe forskjell, men det var faktisk en god del som ble utført. Jeg har nevnt en rekke av disse tingene før, alt fra arbeidet med å skape en mer holdbar infrastruktur, for å møte klimaendringene som rammer Pakistan ekstremt hardt, og treplantingsprosjekter i det sterkt avskogede landet. 

Han har lansert prosjekter for å hjelpe de fattigste, helsereformer med et bredt og kraftig forbedret tilbud for veldig mange gjennom «helsekortet», som ble lansert i KPK-provinsen først, så Punjab. De fikk det ikke til i Sindh-provinsen som ledes av Pakistan Peoples Party (PPP), fordi de nektet å gjennomføre reformen. 

Khan fikk til tiltak for ett felles utdanningsgrunnlag, istedenfor de svært ulike utdanningstilbudene som er tilgjengelige alt etter egen økonomisk status i Pakistan. 

Tross økonomiske utfordringer vokste økonomien med 6% to år på rad under Khan, men nå har alt dette stoppet opp.

Tankerevolusjon

En kan nevne slike tiltak på rekke og rad, men tiltakene er allikevel ikke det viktigste, for det befinner seg på et annet plan: Mange snakker om revolusjon, men Khan har allerede gjennomført en tankerevolusjon

Khan har overtatt og vunnet over velgere fra andre partier, men mer enn det har han dratt store befolkningsgrupper inn i prosessen som aldri var der fra før. Mennesker som ikke så sin plass i demokratiet, som ikke stemte, som ikke brydde seg om politikk. 

Det pakistanske (og forøvrig det internasjonale) etablissementet har egentlig aldri opplevd noen som Khan i Pakistan. En leder med grep om folkemassene, og som både kan, vil og tør utfordre dem. Det var nettopp alt hva han fikk til som lå bak, da opposisjonen samlet seg og slo seg sammen med etablissementet. Denne uhellige alliansen slo tilbake mot Khan og avsatte hans regjering.

Visjonær

Den pakistanske landsfaderen Muhammad Ali Jinnah levde ikke lenge etter at han frigjorde landet. Bragden med å frigjøre Pakistan blir enda større når man vet at dette gjorde han mens han var alvorlig syk og lå for døden. 

Dessverre har man etter dette ikke hatt annet enn svake (og ofte korrupte) «demokratiske» regjeringer, avbrutt av militærkupp med jevne mellomrom. Denne svekkelsen av demokratiet har som oftest hatt full støtte fra Vestlige makter; det er lettere å sikre egne interesser med diktaturer, og da viker ofte de vestlige prinsippene. 

Uten sammenligning forøvrig, har Pakistan ikke hatt en reell visjonær leder siden Jinnah, og det har man nå fått i Khan. Den eneste sammenlignbare i Pakistans historie som trekkes frem er Zulfiqar Ali Bhutto, men han hadde en mye tydeligere fortid med oppbygging via militæret og sterke føydale bånd han aldri helt greide å fri seg fra.  

Jeg har endel venner med forkjærlighet for Bhutto, og jeg vet de ikke liker mine sammenligninger mellom de to. Jeg skal slutte med det, men begrunnelsen vil skuffe dem: Khan har vokst langt forbi og satt i gang noe mye større enn det Bhutto greide. 

Khan har skapt fremtidstro og gitt visjoner til pakistanske ungdommer som hadde mistet alt håp, gjennom en visjon, en plan, en retning med sin politikk som gir dem troen på en fremtid for dem i landet. Hans tillit i befolkningen bygger på at han, i motsetning til «de ledende familier» (sic) i den sittende regjering, er bosatt i Pakistan også når ting blir vanskelige for ham.

Han har all sin formue plassert i Pakistan og er en del av det pakistanske samfunnet. Termen «ledende familie» ble forøvrig brukt av den korrupsjonsdømte tidligere statsministeren Nawaz Sharifs datter, Maryam Sharif, som ønsker å overta imperiet. Det sier noe om tankesettet.

Umulige odds

Hvorfor settes dette håpet til noen som visstnok ikke fikk det til i første omgang? Først, tanken om at Khan ikke fikk noe til er feil. I tillegg er det viktig å løfte fram tankerevolusjonen, som det viktigste, noe Khan også fikk til med en vaklende og svak regjering, med kontinuerlige problemer, inkludert nesten to år med koronapandemi. Han fikk til dette i en tid med massive kampanjer fra sterke etablerte politiske dynastier. 

Khan gjorde dette med sterk motstand fra hele etablissementet, med deler av hærens ledelse mot seg og en del av domstolene mot seg. Det har vært forsøk på å arrestere ham flere ganger, med tanke om at har man først kontroll på ham kan man slå ned og knuse støtten hans. Dette har blitt forhindret av massive folkemengder, som har kommet ut for å støtte ham hver gang. 

Ukuelig

Hva kan han ikke få til med en kraftig majoritet, noe han nesten er sikret å vinne selv ved massiv juks mot seg i kommende valg? 

Dette har han vist allerede gjennom mellomvalg som har vært holdt over det ganske land. Han har vært umulig å stoppe.

Khans suksess er den største trusselen mot hans liv. Det har allerede vært et alvorlig drapsforsøk. Det er sterke indisier på flere drapsforsøk når han nå fortsetter sin marsj mot hovedstaden, men Khan har så langt nektet å la seg true eller kue.

Skriften på veggen er klar: Khan vender tilbake! Hva verden forøvrig — og kanskje Vesten spesielt — trenger tydelig beskjed om er at den pakistanske befolkningen må få velge hvem som skal lede dem, slik at demokratiet kan styrke seg i landet. 

Å få Pakistan ut av det uføret landet er blitt ledet ut på er en nesten umulig oppgave, men jeg er overbevist om at om noen kan, så kan Khan.

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
803FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT