India: Landet uten opposisjon?

NY SPALTE OM INDIA: Denne teksten er skrevet av Jostein Jakobsen og Kenneth Bo Nielsen, forskere ved Universitetet i Oslo, som framover vil publisere jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.

De fleste politiske nyhetssaker fra India som når internasjonale medier inneholder tilsynelatende dårlige nyheter. Enten det dreier seg om dødbringende koronabølger, fallende økonomisk vekst, økt fattigdom, demokratiske institusjoner i forvitring eller mistanker om statlig overvåkning av meningsmotstandere, får leseren fort inntrykk av at mannen med det overordnede politiske ansvar, statsminister Narendra Modi, må være en presset mann. Men hvis det er tilfellet skjuler han det godt.

I Transit Magasin har vi tidligere beskrevet Modi som en krisenes mann. For Modi lever av kriser. På den ene siden skaper hans konfronterende lederstil konflikter og kriser; samtidig er han populær blant mange indere fordi han fremstår som en sterk leder, som evner å håndtere krisene han – og landet – kastes ut i.

Denne evnen til å vende kriser til egen fordel er utvilsomt en grunn til at Modi i dag ikke fremstår som en presset mann. En annen like viktig grunn er at det reelt ikke finnes noe tydelig nasjonalt politisk alternativ til Modi.

Hvis ikke Modi, hvem så? 

Slik sett er India landet uten en politisk opposisjon. Ikke i den forstand at det ikke finnes politiske krefter som stiller seg kritiske til Modis politikk, som hviler på ulikhetsskapende økonomisk nyliberalisme og aggressiv religiøs nasjonalisme. Slike politiske motkrefter lever i beste velgående, selv om deres livsvilkår blir stadig vanskeligere og deres politiske råderom stadig mer snevert.

Nei, det som er fraværende i India er et tydelig svar på spørsmålet: hvis ikke Modi, hvem så?

• 

• 

Skal man tro utvalgte meningsmålinger fra det siste halvåret, så er noen av de mest populære alternativene til Modi faktisk å finne i hans eget parti, BJP, og ikke i opposisjonens rekker. For eksempel er den enda mer autokratiske innenriksministeren Amit Shah et relativt populært alternativ. Det samme er den rabiate hindunasjonalisten Yogi Adityanath, førsteminister i den folkerike delstaten Uttar Pradesh. En del velgere ser altså ut til at foretrekke mer fra samme skuff, fremfor en radikal annerledes politisk kurs.

Hvor er opposisjonen?

De mest markante opposisjonspolitikerne finner vi ikke i parlamentet i New Delhi, men rundt om i Indias delstater. I Vest-Bengal – med en befolkning større enn Tysklands – sitter eksempelvis den populære kvinnelige førsteministeren Mamata Banerjee. Hun har posisjonert seg som Modis mest markante og høyrøstede kritiker de siste syv årene, og når det kommer til retorikk, karisma, kampvilje, politisk erfaring og taktisk kløkt er hun fullt på høyde med statsministeren.

Men partiet hun representerer er samtidig et meget bengalsk parti – det eksisterer kun i Vest-Bengal, og dets praktiske politikk er i det store og hele fokusert på mer «distriktspolitiske» saker. Hennes politiske appell utenfor Vest-Bengal er med andre ord meget begrenset. Det samme kan sies om flere av de andre profilerte opposisjonspolitikerne, som det tross alt er en del av – de tilhører Indias «regionale storpolitikere» og nyter stor politisk respekt og autoritet innenfor en bestemt delstat eller region. Men nasjonalt har de begrenset appell. 

Teoretisk sett kunne man forestille seg, at en allianse mellom mange slike «regionale storpolitikere» kunne utgjøre en form for nasjonal politisk opposisjon til Modi. Selv om slike allianser ikke er uten forløpere i indisk politikk, har mange vanskelig for å tro at en slik felles koalisjon kan ta form uten en politisk «storebror», en samlende nasjonal politisk kraft og autoritet som kan holde sammen troppene.

Kongresspartiets kollaps

Nettopp her er vakuumet i indisk politikk størst. Den opplagte kandidaten til å fronte en felles opposisjon ville være Kongresspartiet – det eneste politiske partiet i India utover BJP som har en i alle fall nominell nasjonal tilstedeværelse.

Men Kongresspartiet har gjennomlevd en spektakulær kollaps de siste ti årene. Fra å ha vært det statsbærende partiet helt frem til tidlig på 2000-tallet fikk man i 2014 kun 19% av stemmerne ved det nasjonale valget. Det var et historisk dårlig resultat. Det gjentok seg i 2019.

Bak disse tallene gjemmer det seg et enda større geografisk kollaps for partiet. India består av 28 delstater (og en håndfull mindre administrative områder, såkalt unionsterritorier). Kongresspartiet har makten i bare tre av disse, nemlig i Punjab, Rajasthan og Chhattisgarh, mens man i Maharashtra er lillebror i en koalisjonsregjering.

I ytterligere et par større delstater – for eksempel Kerala, Gujarat og Madhya Pradesh – spiller man rollen som det største opposisjonsparti. Men i resten av landet er partiet – med få unntak – nå en nokså ubetydelig politisk aktør. Slik sett er også Kongresspartiet gradvis blitt redusert til et regionalt parti, med en sterk politisk base i bare en håndfull av de mer betydningsfulle indiske delstatene.

Lokale kriser

Og i de få delstatene hvor Kongresspartiet fortsatt står sterkt ulmer den interne uroen. I Punjab har partiets leder og delstatens førsteminister Amarinder Singh i de siste månedene vært utsatt for et voldsomt internt opprør. Hans partifeller har åpent uttrykt mistillit til ham, og krevd ham satt fra bestillingen.

Situasjonen er den samme i Chhattisgarh. Her krever en fraksjon av Kongresspartiet at den sittende førsteministeren Bhupesh Baghel skal kastes på porten og erstattes med rivalen S. Singh Deo. Også i Rajasthan er partiets sittende førsteminister, den erfarne Ashok Gehlot, under sterkt press.

Rivaler internt i partiet rasler med sabelen, og det spekuleres i om de vil gjøre åpent opprør og felle regjeringen før tiden. I alle tre delstater er det reell risiko for at flere parlamentarikere fra Kongresspartiet kan finne på å skifte parti. Selv om slike intense interne maktkamper alltid har eksistert i Kongresspartiet er de en kilde til stor usikkerhet. Og de legger beslag på mye av partiledelsens tid og energi.

Her finnes det imidlertid også splittelser som undergraver partiets slagkraft. Sonia Gandhi tok for et par år siden over en interim lederrolle i partiet etter at hennes sønn Rahul ga fra seg lederskapet. Etter dette har det dannet seg separate grupperinger rundt disse to lederskikkelsene, hvor Rahul fortsatt kan se ut til å være de facto leder for partiet.

• 

• 

• 

De to grupperingene har tilsynelatende konkurrerende visjoner og agendaer for Kongresspartiets framtid. For å gjøre det hele enda mer illevarslende er det ingen overdrivelse å si at både Sonia og Rahul sliter med å opparbeide seg popularitet blant velgerne.

Med andre ord: Kongresspartiet har ingen leder som kan samle opposisjonen, og slett ingen som kan måle seg med Modi.

TINA?

På bakgrunn av Kongresspartiets kriser og kollaps, hevdet politikeren og tidligere akademiker Yogendra Yadav allerede for et par år siden at «Kongresspartiet må dø». Partiet spiller ikke lenger noen positiv rolle i landets politikk, ifølge Yadav. Snarere har det vist seg som et hinder for reelle politiske alternativer til å vokse fram. Men hvordan skulle så et faktisk alternativ se ut?

Et mulig scenario, som nylig har blitt foreslått fra noen hold, er at opposisjonspartiene går inn for en strategisk enhetlig linje for å kontre BJP – i noen tilfeller uten Kongresspartiet – i en strategisk «tredje front»-koalisjon. En slik strategi skulle bygge på opposisjonens felles syn på trusselen mot det indiske demokratiet og samfunnet, som er å finne i Modis aggressive nasjonalisme.

Som vi har antydet over, ville en slik strategisk koalisjon ikke være noen enkel sak å stable på beina, men ifølge den indiske akademikeren Suhas Palshikar er det likevel ikke helt umulig. Det vil dog ifølge Palshikar kreve at opposisjonen kan samle seg om følgende handlingsplan: ikke fortape seg i interne krangler om hvem som skal lede opposisjonen og være statsministerkandidat, utvise god regjeringsføring i de delstatene hvor opposisjonen i dag faktisk har makten, formulere en ny og mer inkluderende form for nasjonalfølelse som alternativ til Modis polariserende hindunasjonalisme, legge frem en tydelig økonomisk politikk som bryter med Modis nyliberalisme, og sluttelig fremheve at det nå er hele Indias felles demokratiske fremtid som står på spill.

En vanskelig misjon? Absolutt – usannsynlig, til og med. Men ikke umulig.