Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
FN melder nå at tallene på antall mennesker på flukt har steget til 108 millioner. Det er mer enn en dobling på bare ti år. I følge FN er det hvert eneste minutt tjue mennesker som forlater alt de har og flykter fra krig, forfølgelse, nød eller terror.
Aldri før har forskjellen på fattig og rik vært så stor som den er nå, og aldri før har det vært så vanskelig for mennesker på flukt å ta seg til trygghet.
«Flyktninger representerer det beste i menneskets kraft. De trenger og fortjener støtte og solidaritet – ikke stengte grenser og ulovlige tilbakeskyvinger», sier FNs generalsekretær António Guterres.
Samtidig som klimakrisen øker, og kriger og kampen om jordens ressurser oppskaleres, bygges nye gjerder og murer, både på land og til havs, for at mennesker som ikke lenger kan, eller orker å bo der de er, ikke skal få komme til oss for å få hjelp.
I år ønsker FN at verden fokuserer på det håpet og mulighetene et menneske har når de skal bygge seg et nytt liv i en ny del av verdens. FN oppfordrer oss til å ta godt imot de menneskene som kommer hit, at vi skal være gode vertsland og gode medmennesker. FN ber oss vise medmenneskelighet med mennesker på flukt, enten de har måttet flykte for godt eller en dag skal vende tilbake til landet sitt. De ber oss anerkjenne deres mot og se mulighetene ikke hindringene. Dagen i dag skal minne oss på at det er vår plikt å beskytte mennesker på flukt.
Vår største og første plikt må være at vi sørger for at mennesker ikke drukner i forsøket på å søke asyl.
Til alle tider og over alle hav har mennesker flyttet på seg, alt etter hvor det er mulig å leve, hvor de kan få mat til sine barn og hvor de kan få jobb. Er det ikke historieløst å tro at vi kan endre det faktum at mennesker kommer til å fortsette å flytte på seg? Gjør vi det samme med flyktningenes krise som vi har gjort med klimakrisen, skyver den foran oss og overlater til våre barn å rydde opp?
Hvor lenge skal vi leve med at verdens ressurser er så skjevt fordelt? Hvor lenge skal vi forsyne oss av andres jord og forvente at lokalbefolkningen skal sitte igjen med restene?
I et ekte demokrati burde rettferdighet ikke bare være et løfte fra myndighetene, men også en plikt for borgerne. Rettferdighet, sann respekt for menneskerettigheter, handler ikke bare om lover og regler, men om at vi alle tar ansvar og handler deretter. Når en pilot frakter et fly fullastet med mennesker som deporteres, er hun ansvarlig for hva som skjer med menneskene om bord etter at de er satt på bakken i det landet de har flyktet fra. Når Europas kystvakter og grensepatruljene til Frontex skyver mennesker på flukt tilbake ut i åpent farvann med det resultatet at de enten drukner eller ender opp igjen i det landet de satte ut fra, er det deres ansvar hva som skjer med dem.
Hvorfor er det så vanskelig for oss å forstå at dersom et menneske lever et liv i undertrykkelse, uten tilgang på mat, rent vann, skolegang for sine barn og i regimer der de ikke har lov til å uttrykke seg, tro på det de vil eller elske den de vil, at de da risikerer livet for å nå en trygg havn?
De fleste av oss går ikke rundt og tenker på hvordan mennesker flyttet på seg for 200.000 år siden, men akkurat når vi snakker om mennesker på flukt så er det likevel relevant. Fordi vår art har alltid flyttet på seg. Vi har tatt beina fatt og gått dit det er mulig å bo, dit det er en temperatur våre hårløse kropper kan leve med, der det er dyrkbar mark og der det er vann.
Det at mennesker flytter på seg er ikke noe nytt. Det som er ganske nytt, når man tenker i de lange linjene i verdenshistorien, er at noen prøver å hindre mennesker i å flytte på seg. Mange steder i dag er det ikke mulig å bo på grunn av varme, tørke, vannmangel eller det motsatte; storm og flom. Et stadig varmere klima gjør at noen områder og landsbyer både i Afrika og Asia enten er helt tørket ut, eller står under vann.
LES OGSÅ: Over 300 pakistanere skal ha dødd i forliset utenfor Hellas
Det er mange grunner til at mennesker må flykte. De aller færreste velger å forlate dem de er glade i, landet de kommer fra, byen de kjenner, kulturen sin, maten de liker, musikken de har vokst opp med, språket sitt og vennene sine, hvis de ikke må. Det er også mange misforståelser om hvorfor mennesker velger å sette ut på farefulle reiser. Nesten alle mennesker ville valgt å bli hos familien sin og vennene sine dersom de kunne det.
Mennesket, som alltid har vandret, blir nå møtt med stengte grenser og våre skattepenger brukes på kampen mot verdens mest sårbare. Er dette arven vi vil gi videre til våre barn?
Den norske poeten Hans Børli skrev dette:
Du og jeg er ikke
Rette ord å si
Verdens håp er dette
Vesle ordet vi
Jeg tror aldri vi har levd i en tid der dette ordet vi har vært viktigere. Mer enn noen gang må vi stå samlet i vår felles overbevisning om at menneskeverdet er absolutt, at alle mennesker har samme verdi, at det ikke spiller noen rolle hvor du kommer fra, hvilket personlig pronomen du bruker, hvordan du ser ut, hva du tror på, eller hvem du elsker.
Mer enn noen gang trenger vi å bygge sterke felleskap mellom mennesker og samlet tenke på hva som er de beste valgene både for jorden vår og for menneskene som skal leve på den.
De druknede
14. juni druknet fem hundre mennesker i vårt ferieparadis. Dette er ikke en enkelthendelse, men et resultat av en villet politikk der EU gjør alt de kan for å holde noen av verdens mest sårbare mennesker ute av vårt synsfelt. Den eneste forskjellen på denne båten og de andre tusenvis av menneskene som drukner i vårt Middelhav i løpet av året er at her fantes det både billedbevis og overlevende.
Hvert eneste år synker tusenvis av mennesker til havets bunn uten at noen vet hvem de var eller hvor de forsvant. På det dypeste er Middelhavet over 5.000 meter dypt, de aller fleste blir aldri funnet.
Mediene melder at det tragiske forliset forrige uke er det største i nyere historie, dessverre stemmer ikke dette.
18. april 2015 sank en båt med 1.100 mennesker om bord utenfor Malta, bare 28 mennesker overlevde. De 24 som fløt opp til overflaten er begravet ved siden av mine besteforeldre på Malta. Den yngste av disse er en mørkhåret gutt på ti år. Bare det faktum at de fleste ikke engang har hørt om dette forliset vitner om hvor liten verdi disse menneskelivene anses å ha. Dersom over ett tusen europeere hadde druknet i Middelhavet for noen få år siden ville du ha hørt om dem.
Hva er det som gjør at vi anser noen menneskeliv som så lite verdifulle at de ikke engang er verdt spalteplass i mediene? Hvorfor har den globaliserte likegyldigheten fått vokse seg så sterk at vi nesten ikke reagerer nevneverdig på andre menneskers lidelser?
LES OGSÅ: «Forliset kan ha tatt flere hundre menneskeliv, men mediene fortsetter å dehumanisere«
I år er det ti år siden de to store forlisene utenfor Lampedusa i oktober 2013. Den 3. oktober sank en 20 meter lang fiskerbåt med 500 mennesker om bord. Over 360 mennesker druknet. Nesten alle var fra Eritrea. Av de 80 kvinnene som hadde vært om bord i båten var det kun 5 som overlevde. Ingen barn under tolv år ble funnet i live. Å stappe kvinner og barn inn i alle båtens hulrom er helt vanlig. De som tar minst plass et stort sett de som dør først.
De 360 druknede som døde 3. oktober 2013 ble tildelt italiensk statsborgerskap post mortem og det ble satt opp en symbolsk plakett under havet utenfor Lampedusa. De overlevende, de som hadde mistet sine kjære, ble stengt inne i interneringsleire og ble tildelt en bot på 5000 euro hver for å ha tatt seg ulovlig inn i Europa.
Selv ikke etter at det mest utenkelige hadde skjedd ville vi anerkjenne deres lidelser.
De skulle straffes, symbolpolitikken måtte komme først.
Tragedien som blir hetende The Shipwreck of Lampedusa og gjør 3. oktober til en offentlig sørgedag i Italia, leverte fortsatt lik da nok et forlis fant sted. På grunn av antallet barn som druknet, ble forliset den 11. oktober omtalt som Il Naufragio dei bambini.
Det viste seg etter hvert at det var minst 480 mennesker om bord da båten sank. 212 mennesker overlevde, men bare 26 lik ble funnet. Båten var full av kvinner og barn fra Syria. De små jentene, Randa på ti år, Sherihan på åtte år, Nurhan på seks år og Kristina på to år druknet alle sammen. Båten var full av leger som hadde flyktet fra Syria, men ute på havet hadde de ikke sjans til å redde menneskeliv, selv ikke sine egne barn.
Hva er det som gjør at mennesker velger å sette sine barn i en gummibåt eller en overbelastet trebåt? Er det så umulig for oss å skjønne at de gjør dette fordi havet er tryggere enn land.
En av de tingene jeg selv savner mest i medienes, stort sett mangelfulle dekninger av flyktningenes kriser, er beskrivelser av hvorfor mennesker velger å flykte.
Vi kan begynne med noe så enkelt som å selv bestemme hvem man skal elske. Det er ikke mer enn litt over femti år siden det å elske noen av samme kjønn ikke var tillatt her i Norge.
Kriminalisering og dødsstraff for kjønnsidentitet og legning
I mange land risikerer du livet om noen finner ut at du elsker en av samme kjønn, eller at du føler at du er født i feil kjønn. Over hele verden risikerer mennesker livet og forfølges på grunn av sin kjønnsidentitet eller sin legning. I hele 68 land er det kriminelt å være homofil, og i åtte land kan man bli dømt til døden. I mange land er det ikke en gang lov å snakke positivt om lhbt+. Å bære regnbuemerket eller andre symboler som støtter menneskers rett til å være, eller elske, den de vil kan straffes med bøter, fengsel og døden. Noen av disse landene er: Iran, Libanon, Pakistan, Jemen, Syria, Qatar, Bangladesh, Afghanistan, Tunisia, Sudan, Somalia, Eritrea. Hele listen finner du på: https://amnesty.no/ulovlig-kjaerlighet
I mange land straffer eller kriminaliserer de kun menn, fordi samfunnet ikke engang anerkjenner at kvinner har en egen selvstendig seksualitet. Slik var det også i Norge for bare 50 år siden. Homofiliforbudet som gjaldt i Norge frem til 1972 gjaldt bare homofile menn. Heldigvis har vi kommet lang i mange land i verden når det gjelder retten til å elske den du vil, men det er fortsatt langt igjen, og i mange land er det nesten utenkelig å se for seg noen endring eller forbedring i overskuelig fremtid.
Så derfor: noen flykter rett og slett fordi de vet at de aldri kan være den de egentlig er i det landet de bor i.
Kjønnslemlestelse
I mange kulturer brukes kjønnslemlestelse, altså at man skjærer bort deler av en jentes underliv, som en måte å kontrollere kvinner på. Dette kan gjøres på ulike måter. Noen steder skjærer man bort tuppen av klitoris, noen steder skjærer man bort kjønnsleppene, andre ganger kan man sy underlivet sammen slik at man så vidt får tisset og latt mensblodet komme ut.
Dette er både farlig og smertefullt og gjøres ofte uten noen bedøvelse. To av tre jenter og kvinner som er kjønnslemlestet, bor i Egypt, Etiopia, Niger og Sudan.
Så derfor: noen flykter for å unngå kjønnslemlestelse for seg selv eller sine døtre.
Livsvarig militærtjeneste
I Eritrea har de noe som heter lovpålagt militærtjeneste. Dette gjelder for alle mellom 18 og 40 år. På papiret står det at den skal vare i 18 måneder, men i praksis kan den vare i flere tiår og i verste fall livet ut. Både gutter og jenter helt ned til 14 år blir hentet fra hjemmene sine med tvang og sendt til militærtjeneste. Å nekte er forbudt. Tall fra FN viser at denne plikttjenesten i Eritrea hver måned driver så mange som 5000 eritreere på flukt og mange tusen ungdommer rømmer fra landet sitt for å unngå den lovpålagte militærtjenesten.
Nesten over alt hvor det er krig blir barn tvunget til å være soldater. Barn og ungdom må bære våpen og drepe fienden, eller selv bli drept. Ofte blir de kidnappet fra foreldrene og tvunget inn i militære styrker og væpnede grupper.
Så derfor: noen flykter fordi de ikke vil tilbringe hele livet som soldater med valget om å drepe eller å bli drept.
Fravær av utdannelse
Afghanistan er det eneste landet i verden som forbyr jenter å gå på skole, eller som gjør det svært vanskelig for kvinner å få noen form for utdanning. Det anslås at i skrivende stund er mange millioner afghanske jenter som har blitt tvunget til å slutte på skolen eller som bare får gå på skole noen få år. Rundt i verden anslås det at 260 millioner barn aldri får noen skolegang.
Så derfor: noen flykter for å få muligheten til en utdannelse.
Sult
Over 350. millioner mennesker i verden i dag lever i så store sultkatastrofer at de faktisk ikke har mat. Dette har doblet seg i verden på to år.
Så derfor: noen flykter rett og slett fordi de ellers risikerer å sulte ihjel.
Krig
En helt åpenbar grunn til at noen må flykte er krig. Mange som flykter fra et krigsherjet område blir det som heter internt fordrevne. Det betyr at de ikke flykter over til et annet land, men flytter seg til tryggere områder inni sitt eget land.
Hvis de krysser landegrenser flykter de aller fleste til et av landene som ligger nærmest, altså sitt eget nærområde.
Her kan mennesker bli boende i flyktningleire eller midlertidige bosettinger i mange tiår. Ofte har de ingen, eller få rettigheter i det landet de oppholder seg i. De voksne får ikke jobbe og barna får ikke gå på skole. Det er også ofte stor mangel på helsehjelp. Noen forsøker derfor å flykte videre slik at de kan starte et liv, med en fremtid og en utdannelse i et annet land.
Så derfor: noen flykter fordi det livet de lever dit de først flyktet til ikke oppleves som et liv med verdi.
Dette er bare noen få av grunnene til at mennesker flytter fra landet de kommer fra. Noen steder er det sultkatastrofer, noen steder er det militære ekstremistiske grupper som styrer landet og mennesker blir kidnappet og borte, noen steder er det borgerkrig og folkemord, noen steder er det så dårlige helsetilbud at det er stor sjanse for at en kvinne dør når hun skal føde barn, særlig i krig og konflikt blir voldtekt brukt som våpen og mange kvinner over hele verden lever i konstant frykt for å bli voldtatt og utnyttet. I noen land finnes det fortsatt moderne slavemarkeder der mennesker blir kjøpt og solgt.
LES OGSÅ: 129 flyktninger funnet i lastebilhenger i Mexico
De drukner i våre matfat
For første gang på mange år er absolutt alle rutene over Middelhavet aktive når vi skriver 2023.
Hver dag setter kvinner, menn og barn seg i båter som setter ut fra Tyrkia mot Hellas, fra Egypt mot Italia, fra Libanon, fra Tunis mot Lampedusa, fra Libya mot Malta, fra Marokko mot Spania.
Hvor mange som aldri kommer frem og som blir liggende på havets bunn vet vi ikke. Men det vi vet er at vi aktivt har gått inn for å lage verdens største massegrav og at politikerne synes å leve godt med det så lenge de slipper å se den.
For den store «fordelen» med Middelhavet er at i løpet av en måned kan et lik på havets bunn være helt oppspist og hele beviset på et menneske som en gang var befinner seg inni magen på en av de over ni hundre fiskeartene som har dette som sitt hjem.
Fiskerne derimot koser seg ikke fullt så mye. Rundt 227.000 fiskere, fordelt på minst 75.000 fiskerbåter har Middelhavet som sin arbeidsplass. De setter liten pris på at vi lar mennesker drukne i deres matfat.
I tjue år har jeg snakket med fiskere langs Middelhavet, aldri før har jeg opplevd at så mange selv sier at de ikke spiser sin egen fangst, sier at de vil slutte å fiske. Når fiskerne må plukke kroppsdeler ut av nettene sine og fulle av skam ikke orker å snakke om at de har kaset noens hodeskalle over bord er det på tide å se på, ikke bare hva vi gjør mot flyktningene som tar seg over Middelhavet, men hva det gjør med lokalbefolkningen.
I boken Budbringeren fra Helvete har jeg vært så nådeløst ærlig som det er mulig å være og etter det siste forliset i Middelhavet kan jeg nok en gang fastslå at:
Helvete er et sted
Finnes det noen grense for hva man skal vise, eller beskrive i detalj, når man forteller om menneskelig lidelse?
Jeg kan fortelle deg hvordan døde barn lukter, men det er det egentlig ingen som vil høre om.
Jeg kan fortelle deg at et dødt barn nesten ikke veier noen ting. En falsk redningsvest med et bevisstløst barn med armene og beina hengende ned langs siden som en tøydukke fylt av vann, veier nesten ikke noen ting.
Sammenlignet med en voksen selvsagt. En livløs voksen mann med våte klær og en ryggsekk festet på magen og våte sko og fingrer som stivnet til klør – han er dødstung. Men barna – lette. Man trenger bare én ledig arm for å løfte et dødt barn opp av vannet. Én arm og enorme mengder styrke.
Hver gang jeg forsøker å beskrive lukten av døde barn, blir jeg uvel.
På et øyeblikk er jeg tilbake der, på stranden, klissvåt og iskald, kjenner eimen av et annet menneskes oppkast og avføring, og har hendene og ansiktet innsmurt av olje og bensin og saltvann.
Noen av de døde er forvrengte, som stille skrik. Noen er råtne og ser ut som de hører til blant havets sjømonstre. Noen er vakre, rolige, glassaktige, ser overhodet ikke døde ut, ser bare ut som om de sover. Det er alltid de som er tyngst å løfte i land. De som ser ut som om de sover, ser så forbanna levende ut.
Lukten av angst blandet med død og våt gummi lar seg ikke egentlig beskrive, så jeg stopper ofte der. Kanskje jeg ikke kan fortelle deg hvordan døde barn lukter, for når jeg først begynner å skrive, blir lukten av metan og ammoniakk aldri helt borte.
Jeg begynner å sette ord på det tekniske i stedet.
Jeg forteller om hvordan de druknede alltid ser litt forskjellige ut.
Avhengig av hvor lenge de har ligget i vannet, avhengig av vannets temperatur, hvor dypt de har sunket før kroppen blåses opp til tre ganger sin vanlige størrelse og de flyter opp til overflaten igjen.
Tilstanden til de druknede avhenger også av hvor lenge hodet har vært under vann.
Hos noen lukker luftveiene seg med en gang munnen blir fylt av sjøvann og en krampetrekning i svelget gjør at strupelokket lukker luftrøret og det bare kommer små mengder vann inn i lungene. Noen gaper og svelger og rekker å hive etter pusten i panikk mange ganger før kroppen gir opp å kjempe.
Hjernen er det organet som er mest sårbart for skade i forbindelse med drukning. Men det er bløtvevet på utsiden av kroppen som blir spist først. Fisken går for øynene med en gang. Mange av de druknede mangler øyne allerede etter noen få timer.
Det er vannet i lungene som får menneskekroppen til å synke. Kroppens egne bakterier utvikler gasser som får den til å flyte opp igjen til overflaten. Det er særlig mageregionen som blir oppblåst. Noen ser ut som om de har kulemage. Kroppen kan inneholde så mye gass at den flyter opp som en ballong.
Stort sett ligger de døde med ryggen opp. Armene og beina og hodet er tyngre enn resten av kroppen, derfor ser de ut som om de naturlig bøyer seg fremover. Noen setter seg fast i steiner eller planter på bunnen og kommer aldri opp til overflaten igjen.
I løpet av en måned kan et lik på havets bunn være helt oppspist av dyr.
De som flyter opp, er ofte sleipe, de sklir ut av hendene våre og går i oppløsning, som oljete gummi som renner gjennom fingrene. De minner mer om en kjøttfylt glassmanet enn om et menneske. Men lukten, den lukten lar seg aldri helt vaske bort.
Helvete er et sted der barn ligger stuet sammen lag på lag, presset inn i alle hulrom i et skrog som en gang var en fiskerbåt, men som ble en dødsmaskin der alle barna allerede er døde før båten har lagt fra kai.
Helvete er et sted der en nyfødt svever i dypet av havet mens navlestrengen fortsatt er festet til moren som sitter i en klynge med tre hundre andre døde kropper som klamrer seg til hverandre.
Helvete er et sted der tolv år gamle gutter er så voldtatt at tarmene henger ut av rompehullet deres, og de ikke vet om det er smerten eller skammen som er tyngst å bære.
Helvete er et sted der sårene i sjelen gror enda saktere enn sårene på kroppen der organer har blitt stjålet.
Helvete er et sted der en femten år gammel gravid jente har blitt misbrukt så mange ganger at hun ikke aner hvem faren til barnet er.
På bunnen av Helvete ligger tusenvis av mobiltelefoner med ubesvarte anrop og bekymrede tekstmeldinger som aldri skal få svar. Der nede ligger SIM-kort fulle av bilder og minner, universitetspapirer og drømmer om en fremtid et annet sted.
Der nede ligger kartene over veien til et nytt liv.
Helvete er et sted, og det befinner seg rett utenfor våre ferieparadis.
Over Helvete flyter røde bademadrasser, og små barn i armringer lærer jublende å svømme. Vi vet alle sammen at Helvete befinner seg rett under oss.
Hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet, svømmer vi i noens grav.
En dag skal jeg spise den lokale fisken fra Middelhavet igjen, men jeg har for lengst sluttet å dykke.
På et fortau i Oslo står Et rimbrev av Henrik Ibsen:
Kræv ikke, ven,
at jeg skal gåden klare;
jeg spørger helst;
mit kald
er ej
at
svare
Hver gang jeg går forbi disse ordene, slår det meg at jeg ikke har svarene på hvordan vi skal løse denne krisen, men uten at allmenheten vet hva som foregår der ute, så kan vi heller ikke ha en seriøs debatt om verdens asylpolitikk eller Europas solidaritetsfordeling.
Som historielærer er jeg mest opptatt av at vi aldri skal kunne si at vi ikke visste. Gjennom å fortelle videre de historiene jeg selv har blitt fortalt, og ved å belyse de utfordringene og overgrepene jeg har sett at mennesker på flukt utsettes for, håper jeg å bidra til at vi snart kan slutte å begå humanitære overgrep som våre barn må be om tilgivelse for om femti år.
Jeg tror av hele mitt hjerte at når man vet bedre, så handler man bedre, så er det opp til hver og en av oss hva vi ønsker å gjøre med denne informasjonen.
Denne teksten er skrevet av Kristina Quintano, fast middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin.
