Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Avmaktsfølelsen er reell. Massedrapene på sivile i Gaza og bildene av de støvete, sårede barna som bæres ut av ruinene. De fortvilte pårørende som venter på døtre, sønner og bestemødre som er fanget som gisler. Nyhetsflommen er tung å ta inn, og mange velger å sette den på pause for å unngå tungsinn og følelsen av håpløshet. Samtidig fortsetter krigen i Ukraina og krisene i Sudan, Jemen, Etiopia og flere andre steder som ikke engang når gjennom i det norske mediebildet.
Det kan være vanskelig å få øye på håpet midt oppi alt dette. Men det finnes, og håp kan ta mange former. Narges Mohammadi som inspirerer iranske kvinner til opprør fra fengselet. Ales Bjaljatski som står opp mot diktaturet i Belarus. Dmitrij Muratov som ikke lar seg kneble. Malala som setter seg på skolebussen. Mandela som velger dialog fremfor væpnet kamp.
Det er kanskje spesielt når noen går foran og gjør noe ekstraordinært – ofte mot en overmakt – at håpet tennes hos oss vanlige mennesker og vi følger etter. Historien om Nobels fredspris er full av slike mennesker, og akkurat nå trenger vi kanskje deres inspirasjon mer enn noensinne.
Om palestinerne i Gaza, kvinnene i Iran, og opposisjonelle i land som Russland og Belarus ikke mister håpet, hvilken rett har vi i Norge til å gjøre det?
Men håpet trenger pleie og oppmerksomhet. Da er det motiverende å se engasjement som bidrar positivt:
Fatemeh som arrangerer konsert for Leger uten grenser. Magdi som skriver i avisen. Og norsk-israelske Eirin som løfter frem viktigheten av dialog med sin palestinske venn. Vanlige mennesker som gjør ekstra innsats er nettopp det som gir henne håp, sier Oleksandra Matvijtsjuk, leder i den ukrainske menneskerettighetsorganisasjonen CCL, som mottok Nobels fredspris i fjor. Håp smitter altså begge veier. Fra fredsprisvinnere og andre lederskikkelser til oss «vanlige folk» – og fra oss til dem.
På Nobels Fredssenter forvalter vi håp i kraft av å vise frem fredsprisvinnernes arbeid. I dagens mørke nyhetsbilde er disse menneskenes arbeid et lys – og et håp.
Nobels Fredssenter har vært stengt siden januar. Byggeprosjektet som skulle vare noen uker har blitt mange måneder forsinket fordi det ble oppdaget store setningsskader på Vestbanen underveis. Når vi nå endelig kan åpne dørene igjen, er det mens verden er forferdet over den grusomme krigen på Gazastripen og bare en uke før Nobels fredspris skal deles ut uten prisvinneren til stede. Hun sitter fengslet i Iran, dømt for det arbeidet hun får prisen for.
Men Narges Mohammadi er ikke en som mister håpet. Selv bak murene i Evin-fengselet forsetter hun å kjempe. Hun synger og danser når hun kan, og smugler tekster ut fra fengselet som inspirerer tusenvis til å fortsette opprøret mot undertrykkelsen. Til årets fredsprisutstilling, som åpner 12. desember, har Narges Mohammadi skrevet flere av tekstene, formet som brev spesielt til deg som kommer på besøk.
Hun har ikke noe annet valg enn å kjempe, sier hun, og holder fast i håpet:
«Jeg er sikker på at du vil se og høre vår seierssang i Irans vakre gater.»
Det sies at mot er smittsomt. Vi tror også at håp er det.
