Hvor langt unna må et menneske som drukner være før vi slutter å bry oss?

Følgende innlegg er også holdt som appell i anledning Mira-senterets markering av FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Hvor langt unna må et menneske som drukner være før vi slutter å bry oss? Tre meter? Tre hundre meter? Slutter vi helt å bry oss når mennesket som drukner er tre hundre mil unna?

Det drukner fortsatt mennesker i Middelhavet hver eneste dag og det ser ikke ut til at noen bryr seg nevneverdig. 

Aldri før har det vært så mange mennesker på flukt som det er akkurat nå og aldri før har det vært så vanskelig å ta seg til en trygg havn. 

For første gang siden jeg begynte å dokumentere flyktningenes krise i Middelhavet for over tjue år siden er alle fluktrutene over Middelhavet aktive. 

Hver eneste dag setter det båter med fortvilede mennesker ut fra Libya mot Malta, fra Tunis til Lampedusa, fra Tyrkia til Hellas, fra Egypt til Italia, fra Marokko til Spania og fra Libanon og Syria og rett ut i havet. 

Halvparten av de som sitter i båtene nå er kvinner, barn og enslige mindreårige. 

Media tar seg sjelden tid til å fortelle om denne ikke homogene gruppen mennesker på flukt, som bare har dette ene til felles – at de er kvinner på flukt. 

Tvert imot får politikere alt for ofte lov til å stå i beste sendetid på tv og uimotsagt hevde at det ikke er kvinner i båtene som tar seg over Middelhavet. Vel de tar rungende feil. 

Det finnes ikke noe som er farligere for kvinner enn å være på flukt. 

Det gjelder også kryssing av grenser. 

Middelhavet regnes som verdens farligste fluktrute og de siste årene har dette azur-blå havet gått fra å være vårt ferieparadis til å bli verdens største massegrav. 

Så langt i år har det druknet nesten tre tusen mennesker i Middelhavet. Det er et snitt på over 10 mennesker som hver dag synker ned til havets bunn og det er bare de vi vet om. Tallene for Atlanterhavet er mange ganger større og de er voldsomt underrapportert. 

Mennesker ingen har sett drukne og hele båter med flere hundre mennesker om bord som bare blir borte, blir aldri registrert som omkommet. 

De siste årene har det blitt stadig vanskeligere å redde mennesker flukt over Middelhavet. Redningsskip blir konfiskert, kapteiner og mannskap kriminalisert og beskyldt for menneskesmugling. I år har Italia innført en ny lov som sier at skipene kun kan utføre en redningsoperasjon av gangen før de får lov til å legge til og de blir da stort sett tildelt en havn som er mye lenger unna enn nødvendig. 

Akkurat nå har det norske skipet Geo Barents reddet 57 mennesker fra å drukne, blant dem er 11 enslige mindreårige og flere kvinner. 

Men båten med de kalde redde menneskene om bord får ikke lov til å legge til på Sicilia. Istedet blir de sendt hele veien til nord-Italia, en reise på 4 ekstra dager i full storm. 

Samtidig drukner mennesker fordi redningsskipene blir holdt borte fra Middelhavet. 

LES OGSÅ: Rundt 1000 båtflyktninger på et døgn til Kanariøyene – krever strakstiltak

Frontex, som er Europas grensekontroll, har ikke lenger skip i Middelhavet som kan redde mennesker, de har fly og droner. 

Fly og droner kan ikke redde mennesker som drukner, resultatet er at vi nok en gang er oppe i rekordstore drukningstall. 

Hvem er det som bestemmer hvilke narrativ vår ettertid skal sitte igjen med i fortellingen om det som var vårt tids største svik? 

For også det som ikke blir fortalt blir en del av vår felles historie.

De fortellingene som aldri blir skrevet om ender heller ikke i historiebøkene, vårt tids grove humanitære menneskerettighetsbrudd, som vi tillater at skjer innenfor vår Schengengrense, blir i beste fall redusert til en liten avisnotis. 

De aller fleste liv som går tapt i vår krig mot flyktninger på Middelhavet får dere aldri høre om. 

Svært sjelden skriver media om de ti som drukner hver natt. 

Vel, jeg kan fortelle dere at av de som druknet i helgen var det tretten kvinner og minste tre små barn, liket til en liten pike er plukket opp utenfor Gran Canaria. 

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd heter det i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. 

Er det egentlig lenger noe hold i denne ideen om at menneskeverdet er absolutt?

Når vi sitter her i dag er det ti år siden det som til da var et av Middelhavets størst forlis utenfor Lampedusa. 

En båt med 500 mennesker om bord sank og over 360 mennesker druknet. 

Av de 80 kvinnene som var om bord var det bare fem som overlevde. 

Ingen barn under 12 år ble funnet i live. På kaia på Lampedusa sto hundrevis av brune kister sammen med fire små hvite barnekister. Det var et grusomt syn. 

De åtti kvinnene som hadde vært om bord var alle sammen fra Eritrea, de hadde flyktet fra livsvarig militærtjeneste, både for gutter og jenter helt ned til 14 år. 

Å flykte over havet var tryggere enn å bli sendt i krig og selv måtte drepe. 

Det endte på verst tenkelige vis. 

På bunnen av havet satt hele familier arm i arm i døden. 

Dykkerne måtte feste tau rundt likene og trekke dem opp. 

LES OGSÅ: Ti år siden det store Lampedusa- forliset. I dag er offentlig sørgedag i Italia

På kaia på Lampedusa gikk den italienske ordføreren mellom liksekker og så inn i verdenspressens kameraer mens hun rope, dette er våre døde, send oss kister alt annet er for sent. 

De 75 kvinnene som druknet ble tildelt italiensk statsborgerskap post mortem, altså etter sin død. 

De fem kvinnene som overlevende ble derimot tildelt en bot på 5000 euro hver for å ha tatt seg ulovlig inn i Europa. De hadde mistet alt de elsket og sine aller kjæreste. 

De var kvinner som flyktet fra livsvarig militærtjeneste i Eritrea og de ble straffet med bot for å forsøke å søke trygghet i Europa.

Hva slags absurd symbolpolitikk er det? 

Denne siden av historien får dere sjelden lese. I medienes forsøk på å lage flash-reportasjer fra flyktningenes krise tar de seg sjelden tid til å fortelle hvem kvinner på flukt er, hva de flykter fra, hvorfor de må krysse noen av verdens farligste områder for å ta seg til trygghet. 

I båtene som befinner seg ute på havet akkurat nå er det kvinner fra Syria, Afghanistan, Sør-Sudan, Eritrea, Bangladesh, Somalia, Palestina og Iran – men media fremstiller dem som horder og masser som ikke har noen rett til å flytte på seg.

LES OGSÅ: SOS Méditerranée blant vinnerne av «den alternative fredsprisen»

Hvordan skal fremtiden, de som er våre barn og barnebarn, vite om det som skjer der ute langs fluktruten når det ikke blir fortalt? 

I april 2015 sank en stor båt med mennesker utenfor øya mi Malta som ligger midt i Middelhavet. Om bord i båten var 1100 mennesker som hadde flyktet fra krig, humanitære overgrep og sult. De var menn og kvinner og barn fra Syria, Eritrea, Afghanistan, Sudan og de hadde satt ut fra Libya i håp om å nå en trygg havn. 

Ikke langt fra land veltet båten og sank i løpet av minutter. 

28 menn overlevde.

24 lik fløt opp til overflaten og er begravet ved siden av mine besteforeldre, den yngste av dem bare ti år. 

Mens 1050 mennesker ble sittende fast inni båten på 350 meters dyp. Ingen kvinner overlevde. Over ett tusen mennesker druknet i ett og samme forlis i 2015 og nesten ingen har hørt om dem. Det er nesten like mange mennesker som på Titanic. 

Jeg er ganske sikker på at dersom over ett tusen hvite europeere hadde druknet i vårt ferieparadis ville de vært på forsiden av alle Europas aviser. 

På det dypeste er Middelhavet over 5000 meter dypt. 

Båter med døde flyktninger om bord blir nesten aldri hentet opp. 

Akkurat dette skipet ble etter hvert hevet til overflaten. Det var første gang en båt med flyktninger ble løftet opp fra en slik dybde. Synet som møtte dykkerne var ubeskrivelig. Italienske dykkere festet en enorm krans rundt båten. Da den ble tauet inn i havna på Sicilia, var den dekket av svart presenning så ingen kroppsdeler skulle falle ut. 

Hele skroget var fylt med løse kroppsdeler og ansikter som var ugjenkjennelige etter et år på bunnen av havet. 

I alle båtens hulrom lå det mennesker, kvinner og barn var stappet inn der ankeret skulle ha vært. Familier lå i seks lag oppå hverandre med tynne plankegulv i mellom og så ut som utstillingsdukker med klær uten hud og kjøtt. Patologene hadde aldri sett noe lignende. 

Det ble satt i gang et oppdrag for å identifisere og navngi de savnede, men de som forsøker å sette kroppene sammen og identifisere menneskene får nesten ikke midler av EU. 

I dag, åtte år etter forliset, er bare fire mennesker identifisert. 

Den italienske patologen dr. Cristina Cattaneo mener det er hårreisende at de ikke får mer midler til å undersøke hvem disse menneskene var. 

Å ikke navngi mennesker som drukner, er det ultimate svik. Hvis dette hadde vært mennesker fra Frankrike, Norge, England og Spania ville vi gjort vårt ytterste for å identifisere dem, men de var fra Syria, Eritrea, Afghanistan og Sudan. 

Jeg vet at kvinner som drukner roper navnet til barna sine, mange har lapper med navnet sitt festet i klærne, for den største frykten er ikke å drukne, men å ikke bli identifisert. 

De to største utfordringene i Middelhavet nå er drukninger og ulovlige tilbakeskyvninger. 

Hver dag blir båter med kvinner som allerede befinner seg i internasjonalt eller europeisk farvann brutalt og mot sin vilje, trukket tilbake til Libya og Tunisia, tilbake til dem de rømte fra. 

Vi vet at kvinner i Libya blir utsatt for grov tortur, slavemarkeder, voldtekstleire og menneskehandel. Vi vet at for 100 euro kan du kjøpe deg din egen kvinnelige slave på markeder i Libya. 

Likevel har tre hundre millioner norske skattekroner gått til å ruste opp en libysk kystvakt som er de samme mennene som er menneskesmuglere. 

Den libyske kystflåten ble bombet i 2011 – av oss, og de som nå er såkalte kystvakter er inkompetente og brutale og både de selv og flyktningene forteller at de er kystvakt om dagen og menneskesmuglere om natten. 

Hva slags absurd sirkeløkonomi er det vi går med på? 

Og gjør det oss ikke delaktige i grove menneskerettighetsbrudd og overgrep mot kvinner når vi ikke engang stiller spørsmålstegn ved hvem våre skattepenger går til? 

Når vi går med på å hver eneste dag tvinge kvinner tilbake til Libya, da er også vi delaktige i å bryte selve kjernen i flyktningkonvensjonen – det absolutte prinsippet om ikke retur. 

Ingen mennesker skal returneres til et sted der de står i fare for å bli torturert står det i flyktningkonvensjonen, men det motsatte skjer hver dag.

LES OGSÅ: Fredsprisvinnere i Oslo med opprop for menneskerettigheter

De siste årene har EU inngått stadig mer inhumane avtaler med land som Libya og Tunisia. 

Kanskje er dette hele essensen i behandlingen av kvinner på flukt: 

Menneskeliv er i fare og livene deres har ingen verdi.

Hva gjør at noen liv anses som mer verdifulle enn andre?

Hvilke liv er verdt å sørge over? 

Hva ser vi når vi betrakter andre menneskers lidelser?

I boka Frames of War: When Is Life Grievable fra 2009 beskriver den amerikanske filosofen, Judith Butler, hvordan verdien av menneskeliv rangeres ulikt. 

Hvem teller som mennesker? 

Problemstillingen er brennaktuelle i samfunnsdebatten om mennesker på flukt. 

I vårt logiske sinn vet vi at ett tusen forliste flyktninger er vanskelig å se for seg. Ett tusen er statistikk, ett dødt barn er en tragedie. 

Kanskje var det også derfor at den 2. september 2015 stoppet faktisk den vestlige verden opp, om så bare i noen dager, og tok innover seg de druknede. 

For selv om ingen husker det store forliset så husker alle Alan Kurdi, den to år gamle syriske gutten med rød t-skjorte som lå på en strand i Bodrum og så ut som han sov. 

Men selv ikke her klarte mediene å presentere det riktige narrativet. 

For Alan lå ikke alene på stranden. Rett bortenfor ham lå hans fire år gamle bror Ghalib, også han død, og rett bortenfor der lå mamma Rehanna, også hun druknet. 

Men det eneste mediene ønsket å vise oss var dette ene barnet, forlatt på en strand. 

Han kunne vi tåle, ett ensomt, lyst syrisk barn, som ikke lenger i døden var noen trussel. Men selv ikke den døde kvinnen på stranden, mammaen til Alan Kurdi var det plass til i medienes narrativ. 

Når NRK nå i det siste har begynt å kalle flyktningenes krise for migrantkrisa skaper de et bilde av at mennesker som forsøker å ta seg til trygghet sjøveien ikke er ekte flyktninger og knapt nok mennesker. 

Jeg har vært med på redningsaksjoner der båter med hundrevis av mennesker om bord synker, jeg har sett kvinner på vannskuter som krysser havet med ungene festet på ryggen med gladpack. 

Hadde det ikke vært så tragisk kunne man nesten trukket på smilebåndet. 

Kvinner på flukt fra krig, humanitære overgrep eller sult kommer på alle tenkelige vis, og de er alle tenkelige slags mennesker. Kvinner på flukt er ikke en homogen gruppe, de er ikke enten engler eller demoner, men de har en ting til felles: 

Når det ikke finnes noen lovlige veier å søke asyl på, lar de seg ikke stanse av stengte grenser, selv om det betyr å risikere livet i forsøket. 

Når mediene snakker om mennesker på flukt som masser og horder, strømmer og kriser er det ikke lenger bilder av enkeltmennesker vi ser for oss. 

LES OGSÅ: Hvordan omtaler vi mennesker på flukt? Norske medier må bruke ordet flyktning om mennesker på flukt

Jada, språk er vanskelig. 

Det offentlige ordskiftet i Norge har ikke språk til å beskrive hvem kvinner på flukt er, eller hva de gjennomgår på veien. 

Den stadig mer polariserte debatten har ødelagt ord som det i mange sammenhenger ville vært naturlig å bruke. Selv opplever jeg at ordet migrant i kommentarfeltet har fått nesten utelukkende negative konnotasjoner. 

Ofte er det engelske ordet refugee mer anvendelig. Ordet beskriver noen som søker tilflukt, en trygg havn, refuge. 

Ordet flyktning beskriver noen som flykter fra noe. 

I kommentarfeltet leser vi stadig hatefulle kommentarer om at mennesker flykter fra landet sitt og at både menn, kvinner og barn heller burde bli igjen og bygge det opp igjen. Jeg lurer ofte på hvordan kommentarfeltet mener at mennesker skal kjempe mot klasebomber og syreangrep. 

Ordet asylsøker dekker overhodet ikke alle mennesker som er på flukt i dag. Det engelske ordet displaced, som ofte oversettes med fordrevet, er så mye mer anvendelig. 

I norsk tale opplever jeg at de som er mer skeptiske til innvandring, antyder at de som ikke flykter på grunn av krig, men fra sult, overgrep, brudd på menneskerettigheter og generell nød, ikke har like stor verdi. Noen ganger er de som tar seg over Middelhavet både flyktninger, migranter og asylsøkere, men først og fremst er de alle sammen mennesker og svært ofte er de kvinner. 

Tjue år med forlis og drukninger i Middelhavet. Hva gjør det med lokalbefolkningen? Også her er narrativet underlig fraværende. Jeg som selv var vannpolospiller og dykker, har sluttet å bade i verdens største massegrav. 

Middelhavets 240.000 fiskere orker snart ikke lenger fortsette å fiske fordi det å få kroppsdeler i garnene sine har blitt den nye normalen. Vi som bor langs Middelhavet spiser ikke lenger fisk. 

Men heller ikke dette blir en del av vår felles historie når nesten ingen skriver om det. Fiskerne og fiskerkonene langs Middelhavet er kriseutmattet av å aldri vite om fangsten de får er fisk eller menneske. 

Når vi svikter mennesker på flukt og lar dem drukne ved våre ytre grenser svikter vi også de som til daglig lever med disse enorme tragediene. 

Akkurat som drukninger i Middelhavet og ulovloige tilbakeskyvninger er vold mot kvinner så er også langvarig, tvungen internering i leire rundt i Europa også vold mot kvinner. 

Vi vet at jo mer øde en leir befinner seg jo større fare er det for at kvinnene i leiren blir utsatt for overgrep både av andre internerte og av de vaktene som er satt til å vokte dem. 

La meg ta dere med til en av Europas egne leire. Teltet vi befinner oss i, ligger rett ved en strand fylt av turister. 

Lukten inni teltet er sursøt. Oppå et lite bål ligger en skiferplate, vanligvis brukt til å steke brød. Rundt det lille bålet med platen sitter fem kvinner. 

To av kvinnene sitter med alle ti fingertuppene presset mot den glovarme platen mens de lydløst teller ned. 

Ett minutt må de sitte slik, så dypper de fingrene i iskaldt vann, så ett minutt til. De må være sikre på at fingertuppene er for skadet til at de kan avgi fingeravtrykk. Deretter hjelper de hverandre med å smøre dem inn med vaselin og legger et tynt lag med gasbind rundt alle fingertuppene. 

Sårene på fingertuppene er ingenting mot de sårene de har både i sjelen og ellers på kroppen. Dette er ikke de første og vil ikke bli de siste kvinnene som brenner fingertuppene av seg i frykt for å bli deportert til dem som forgrep seg på dem. 

For det er dette som er resultatet av EUs stadig mer inhumane avtaler om deportasjon til land som Tyrkia, Tunisia og Libya. 

Kvinner vil heller brenne fingertuppene av seg og drukne i Middelhavet enn å bli tvunget tilbake til et liv med overgrep og uten menneskerettigheter. 

Akkurat nå er det storm i Middelhavet. 

Minst tjue båter er i havsnød. 

Og selv om vi har gjort vårt beste for å stenge alle veier for kvinner som flykter fra nød og humanitære overgrep vet vi at det ikke finnes noe mer kraftfullt enn en kvinne på flukt. 

Når vi bygger murer tar hun ungene på ryggen og begynner å gå. 

Så kan vi sitte her opp bak grensene og avtalene våre og fortsette å bruke skattepengene våre på grove humanitære overgrep som våre barn må be om tilgivelse for om femti år. 

Denne teksten du har lest her er appellen som Kristina Quintano holdt for Mira-senteret 21. november, i anledning FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner.